Livet i denne verden er forskjellig for oss mennesker. Noen er fattige, andre er rike, mens atter andre har nok mat og drikke for hver dag. Men ett er felles for alle mennesker. Vi er alle født nakne inn i denne verden, og vi må en gang forlate den uten å få noe materielt med oss.
Guds ord sier i Ord 30,8-9: ”- Gi meg ikke armod, og heller ikke rikdom! La meg ete mitt tilmålte brød. For at jeg ikke skal fornekte deg når jeg blir mett, og si: Hvem er Herren? – og ikke, når jeg blir fattig, stjele og forbanne min Guds navn.”
Dette er visdomsord fra vår Skaper og Herre. Verken armod eller rikdom er noe å trakte etter, men det å være tilfreds med et liv hvor Herren gir oss alt det vi trenger for vårt jordiske liv. Det er en rett innstilling.
Den fattige vil mange ganger misunne de rike og gjerne prøve å stjele fra dem, og i mange tilfeller forbanne Gud som ikke vil gripe inn å hjelpe.
Men enda farligere kan det være for den rike. Når en har overflod av alt, er det lett å glemme Gud. Mange sier de har alt de trenger, og følgelig har de ikke bruk for Gud. Profeten Hosea skriver at Herren hadde gjort mye godt for Israel. Han hadde ført dem ut av Egypt og sørget for dem i ørkenen på alle måter, men så sier Herren: ”Fordi beitet deres var godt, ble de mette. Og da de ble mette, opphøyet de seg i sitt hjerte, så de glemte meg.” (Hos 13,6). Med andre ord så glemte de Gud da alle ting gikk godt. Den samme fare lurer på oss i dag også, i vårt velferdssamfunn.
Selv om det å være rik i seg selv ikke er galt, så advarer Guds ord oss mot farene ved rikdom. Jesus selv advarte mot havesyke eller pengegriskhet, for ingen har sitt liv av sin eiendom selv om han har overflod (Luk 12,15). Deretter fortalte han en lignelse om en rik mann som fikk stor avling av jorden sin (Luk 12,16-21). Han ble en rik bonde som fikk så stor avling på gården sin at han måtte spørre seg selv om hva han skulle gjøre, for han hadde ikke plass til hele avlingen. Han bestemte seg da for å rive ned sine låvebygninger og bygge større for å få plass til avlingen.
Mannen var tilfreds med sine tanker og sa til seg selv: ”Sjel! Du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro – et, drikk, vær glad!” Men den rike bonde hadde ikke tenkt at han skulle dø i nærmeste framtid.
Hva var feilen med denne mannen? Han var sikkert en god, dyktig og arbeidsom bonde som levde og åndet for gården sin. Men han glemte det viktigste. Tankene streifet ikke på at det er en som stod bak alle ting og som holder alt oppe, Gud, Skaperen som blåste livets ånde i nesen til det første menneske slik at det ble til en levende sjel (1 M 2,7), og som en dag vil ta livets ånde tilbake fra mennesket slik at det dør.
Den rike bonden var bare opptatt av seg selv og sitt. At det var Herren som ga god avling, var ikke i hans tanker. Heller ikke tenkte han på sine naboer og andre mennesker. Det var sikkert flere fattige i blant dem, men de fikk ikke noe av den store avlingen hans. Nei, alt tilhørte han, og alt skulle han ha for seg selv. Derfor sa han til sin sjel at den har mye godt liggende for mange år framover. Følgelig bør den slå seg til ro og ete, drikke og være glad.
Dette er typisk for en materialist å være tilfreds når en har mye og rikelig av det en trenger for livsoppholdet, og i tillegg ha det gøy med verdslige fornøyelser. I tidligere tider talte man om ”brød og sirkus” da folk flest hadde nok å spise og drikke i tillegg til underholdning eller fornøyelser, var de fleste tilfredse. De trengte ikke noe mer.
Den rike bonden var bundet av denne verden og ønsket å få stadig mer av velstand. Han hadde ikke noe evighetsperspektiv over livet. Det var om å gjøre å ha det godt så lenge han levde, men det som kommer etterpå, var ikke i hans tanker.
Den rike bonden brydde seg ikke om Gud og regnskapsdagen. For ham var det å ete og drikke og nyte livet det viktigste. Tanken på døden og oppgjørsdagen ble skjøvet helt bort og ignorert. Selv om han kanskje hadde pengene ved siden av seg i sengen, fikk han ikke noe med seg til dødsriket. Jesus kaller ham ”en dåre”, for han hadde samlet seg skatter på jorden, men var ikke rik i Gud.
Den rike mannen var preget av havesyke, pengegriskhet. Det vil si han prøvde å få mest mulig ut av gården sin, ikke for gi noe til andre, men til å nyte framtida med god mat og fornøyelser. Men Bibelen sier at havesyke eller pengegriskhet er avgudsdyrkelse (Kol 3,5), og utelukker fra Guds rike (Ef 5,5). Den rike bonden dyrket skapningen framfor Skaperen (se Rom 1,25), og da måtte det gå galt til slutt.
Hva er en avgud? Pontoppidan sier: ”Alt det et menneske dyrker, frykter, elsker og forlater seg på i stedet for den eneste sanne Gud.” (Spørsmål nr 59 i ”Sannhet til gudfryktighet”.) Videre taler Pontoppidan om både grov og fin avgudsdyrking. Så stiller han dette spørsmålet: ”Hvordan drives fin avgudsdyrking?” (Spørsmål 64). Han svarer: ”Det skjer når hjertets kjærlighet, frykt eller tillit vender seg vekk fra den levende Gud for å henge mer ved noe annet enn ved Gud, - eller iallfall like meget som ved ham.”
Den rike bonden hadde all sin kjærlighet og glede i jordiske ting. Herren ble glemt eller ignorert. Derfor da dødsdagen kom, var han ikke beredt til å møte sin Skaper og dommer.
Rikdommen hadde gjort mannen til en egoist og avgudsdyrker. Tenker vi slik i dag også? Apostelen Paulus avslører noen av rikdommens farer. I 1 Tim 6,7-10 leser vi: ”For vi hadde ikke noe med oss inn i verden, og det er klart at vi heller ikke kan ta noe med oss herfra. Har vi mat og klær, skal vi la oss nøye med det. Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneske ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.”
Det er en kjensgjerning at vi får ingen ting av materielle ting med oss når vi dør. Har vi det vi trenger til vårt livsopphold så skal vi være tilfreds med det, og takke Herren for at han sørger for oss hver dag og gir oss det vi trenger. Men pengekjærhet er farlig. Fra Bibelen kjenner vi til en av Jesu disipler og hans endelikt.
De som er rike kan lett falle i fristelser og snarer slik at de glemmer Gud og går fortapt. Judas er et eksempel på en som var pengekjær og ønsket å bli rik. Han gikk til yppersteprestene og spurte dem hvor mye de ville gi ham, dersom han utleverte Jesus til dem. Tretti sølvpenger ble han lovet.
Men da Jesus ble domfelt, angret Judas på at han hadde forrådt han. Deretter kastet han sølvpengene inn i templet og gikk bort og hengte seg (Mat 27,4-5). Judas er en tragisk person i Bibelen. Han elsket pengene (materielle ting) mer enn Jesus og fikk et trist endelikt.
Siden havesyke eller pengegriskhet settes sammen med avgudsdyrkelse i Det nye testamentet, fører det ofte i sin fulle utfoldelse til uhemmet tilfredsstillelse av all begjær. I Ef 5,3-4 leser vi: ”Men hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige – og heller ikke skamløshet og dumt snakk eller lettsindig skjemt, som er usømmelig. Tvert imot, la det heller bringes takkebønn.”
Vi ser at her settes pengegriskhet sammen med blant annet hor og all slags urenhet. Pengegriskhet som er avgudsdyrkelse, fører ofte til et liv i synd på andre områder også.
Apostelen oppfordrer derimot sin medarbeider Timoteus og sier: ”Men du, Guds menneske, fly bort fra alt dette! Og jag etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet.” (1 Tim 6,11).
Det er viktig for oss i dag også til å holde oss til Guds ord i livet vårt. For vi har alle tre alvorlige og mektige fiender. Det er vårt gamle menneske (vår syndige natur), denne tidsalders forførelse (tidsånden) og djevelen. Alle disse åndsmakter forenes i sitt forsøk om å få oss bort fra vår Frelser og Konge.
Vår gamle natur setter alt inn på å grave til seg av jordiske ting. Noe som er felles for det naturlige menneske som preges av tidsåndens diktatur. Bak tidsånden opptrer djevelen og hans onde åndsmakter oftest i forkledning. Han herliggjør rikdom og verdens glans for å få menneskene bort fra det å tenke på Herren og ta imot hans frelse.
Overflod av materielle ting som kan føre til en eller annen synd, er også en fristelse for kristne. La oss derfor be Herren om at vi ikke kommer i fristelser.
Det viktigste for et menneske, rik eller fattig i denne verden, er å ta sin tilflukt til Jesus og leve i samfunnet med han. Dersom andre ting får førsteprioritet i vårt liv, fører det til avgudsdyrkelse og frafall fra Den treenige Gud. Derfor må vi la vårt sinn være vendt mot Herren, ikke mot det som er på jorden, og samle skatter i himmelen og ikke her på jorden.
Salig er det menneske som er løst fra alt jordisk begjær, som jager etter rettferdighet, gudsfrykt, tro, kjærlighet, tålmodighet og mildhet. Han eller hun har sitt hjemland i himmelen og venter på Herren Jesu Kristi komme.