”Mindfulness”, også kalt oppmerksomhetstrening, er på full fart inn i de fleste områder av vårt samfunn. Mindfulness er både en hverdagstilnærming og en terapiform. For mange også en avansert form for meditasjon. Naturlig nok har denne selvutviklingstreningen fått stor plass innen psykologi og psykiatri, særlig innenfor kognitiv terapi. Men også innen brede lag av helsevesen, NAV, næringsliv, ledertreningsopplegg og skolevesen. Osloskoler har nylig innført mindfulnesspregede pusteteknikker, yoga, stressmestring og slowmotion-dans for å forebygge stress blant elever.
Mindfulness har invadert hele vår kultur. Er det mulig å åpne et ukeblad, særlig et kvinneblad, uten å støte på fenomenet? Jeg ble overrasket da mindfulness også hadde en selvfølgelig plass som en del av hjerterehabeliteringen på Feiring.
Mindfulness øser av ulike kilder. Både buddhisme, nyere teapier, den kristne filosof og eksistensialist, Kierkegaard preger vestlige mindfulness-tanker.
Hvordan skal vi møte dette? Alle ideologier, retninger, tanker, filosofier og (naturligvis) teologier skal tas til fange og prøves ”---under lydigheten mot Kristus.” ”men prøv alt, hold fast på det gode”(2 Kor 10,5; 1 Tess 5,21).
Mindfulness kan gjerne betraktes som en gren av kognitiv terapi, nærmest for å gjøre denne mer effektiv. Kognitiv terapi er en velbrukt terapiform, og ikke spesielt ”skummel”. Her forsøker terapeuten å gjøre klienten oppmerksom på ulike tankemønstre som kan framkalle negative selvfølelser, depresjon og angst, og finne alternative tolkninger. Også sjelesørgere som hjelper mennesker til å se sitt liv i lys av Guds Ord og frelsen, anvender en form for ”bibelfundert kognitiv terapi” (uten å bruke ordene), for å bryte gale tankeforestillinger. Når vi for eksempel forsøker å hjelpe en konfident til å se seg selv slik Gud Fader ser oss i Kristus, kan vi betrakte dette som en bibelsk form for ”kognitiv terapi”. Jeg har selv i mange år hatt nytte av en kognitiv-terapeutisk tilnærning i liv og praksis. Men også kognitiv terapi, og ikke minst mindfulness-terapi, må vurderes i lys av Kristus og bibelsk skapelsestenkning.
Mange erfarer uten tvil mindfulness som stressreduserende, angstdempende og depresjonslindrende, på linje med vanlig kognitiv terapi.
Hva er så årsaken til stress, depresjon, nedstemthet? Ifølge framtredende psykiatere og psykologer innen mindfulness, som professorene M. Willams, J. Teasdale, Z. Segal og J. Kabat-Zinn, søker vi å finne løsning på vår nedtrykthet ved å handle, gjøre og ved å gruble, særlig over ting i fortid eller framtid: Hvorfor har jeg det som jeg har det? Professorene skriver: Alle funn tyder på at sannheten snarere er at grublingen er en del av problemet, ikke av løsningen. Løsningen er ifølge disse å hjelpe mennesker fra gruble- og handletilstand til værenstilstand. Her møter vi igjen den sterke vektleggingen innen mindfulness på tilstedeværelse, på å være bevisst på det som skjer her og nå, og bruke alle våre sanser på det som møter oss i øyeblikket. En konsentrert måte å gjøre dette på, er å meditere over pusten og ”skanne kroppen”, det vil si fokusere på ulike deler av kroppen, registrere følelser, spenninger og finne ro.
Buddhismen er den fremste hovedkilde for mindfulness. Mindfulness (oppmerksomhet) er det syvende ledd i Buddhas åtte-foldige vei mot innsikt, sinnsro, frihet fra livsløpet og Nirvana. Mindfulness/oppmerksomhets-meditasjon er essensen i Buddhas lære. Denne består i konsentrasjon om kropp, pust og sanser for å roe sinnet og se inn i seg selv. I buddhistisk meditasjon søker man å være til stede her og nå. Buddhistisk oppmerksomhetstrening skal gi frihet fra livsløpet og fra de uendelige reinkarnasjoner/gjenfødelser på jord.
Jeg ser ingen grunnleggende forskjell mellom de meditasjonsformer og yogaøvelser som brukes innen mindfulness-basert behandling og buddhisme. Alt sammen er sider av Østens upersonlige uendelighetsmystikk og meditasjon. Både buddhisme og mindfulness er former for selvkonsentrasjon og nærværsmeditasjon. Mindfulness er en avdempet, moderat og sekulær form for buddhisme, en buddhisme light, kan vi si, hvor oppmerksomhet og fokus på tilstedeværelse er bevart, i tillegg til flere av buddhismens øvelser og teknikker. Men i vestlige mindfulness-øvelser unngås fokus på de ”religiøse” sidene av buddhismen, som reinkarnasjoner, nirvana og at mennesker i kraft av sin godhet kan bli ”guder”.
Mange av de mediterende øvelser i mindfulness er kjent fra andre sammenhenger, delvis også innen kristen meditasjon, men fokuset på åndedrett og kropp er klart inspirert av buddhismen. I hovedsak kan vi si at mindfulness er et forsøk på å ta ut elementer fra en større religiøs sammenheng = buddhismen, og sette det inn i en vestlig sammenheng.
Akkurat som yoga som i sin tid ble ”vestliggjort”. I dag oppfattes yoga av mange som en form for gymnastikk, uten at en er klar over yogateknikkens røtter og innhold. Mye av nyreligiøsiteten fremstilles som nøytral for å være salgbar. I virkeligheten kan vi beskrive det meste av disse strømninger med ordene ”koldtbord” og ”lapskaus”, som en religionsforsker uttrykte det. Vi må spørre: Hva er egentlig nøytralt? Er det mindre nøytralt å meditere over pusten, «skanne» kroppen, konsentrere seg om ulike sider av kroppen, enn for eksempel å bruke et buddhistisk mantraord? I møte med dette og annet gjeldet ordet: ”--- men prøv åndene om de er av Gud!” (1 Joh 4,1).
Mindfulness har som antydet noen positive sider og elementer ved seg. Så langt de rekker. Vi trenger alle å leve mer bevisst her og nå. Oppleve stillhet (som er en forutsetning for mindfulness-treningen). Som kristne sitter vi som Maria ved Jesu føtter.
Kristustroen fødes av gaven, ikke av oppgaven for Kristus. Alle trenger vi å være bevisst på at det viktigste i livet ikke er å haste av gårde til neste oppgave, plan og gjøremål, men å være hos Jesus og være til stede for mennesker. Vi trenger også å glede oss over naturen, og alt vi møter. Det er også viktig å være klar over kroppens signaler, akseptere våre begrensninger, at smerte og lidelse er en del av livet. Alt dette er verken spesielt buddhistisk eller ”mindfulness-istisk”, men inkluderes i den kristne skapertanke og bekjennelse: Vår Herre og Skaper skaper nået, er nær alt, gir liv til alt og er i alt. Men Han er ikke alt, slik Østens religiøsitet tror og bekjenner.
Hvilke andre forskjeller og likheter er det mellom kristendom og mindfulness?
* Som kristne fokuserer vi også på nærværet, men mer på Den Nærværende. Innen mindfulness-tenkningen er fortid uvirkelig og uvesentlig. For kristne er fortiden imidlertid helt grunnleggende. Synd og vonde ting i fortid må bearbeides i lyset fra Kristus og korset. En sjelesorg og terapi som glatt hopper bukk over synder som har skjedd, av oss og mot oss, er i beste fall overfladisk, ja, et svik mot menneskelivet. Og når det gjelder Kristi store frelsesgjerninger i fortid, er ikke det akkurat noe uvesentlig! Dette er selve frelsesgrunnen og hovedkilden vi øser alt av. Fortid er ikke bare ”fortidsaske” som en teolog og mindfulness-entusiast kalte fortiden. Like bevisste som vi er på fortiden, er vi på framtiden at Han kommer igjen der framme. Vi venter på Han som ”åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler”. (2 Tess 1,7). Han er ”i går, i dag den samme ja, til evig tid”. (Heb 13,8). Tiden i fortid, nåtid eller framtid er like viktig for oss. Samtidig som vi understreker at det er godt og sunt på alle vis å leve i nået med Kristus!
Vår Gud heter ”Jeg er” (2 M 3,14) og er dermed den eneste som er Væren, den Tilstedværende. Rebecca Egeland sier imidlertid til mennesket: ”Du er”. Til det må vi si et nei. Bare Herren heter ”Jeg er”. Vi som er Hans bilde, har riktig nok et kall til å avspeile Han som ene og alene heter ”Jeg er”. Men vi er ikke Ham. Vi lever ett med Ham i Kristus. Og hos Ham oppdager jeg virkelig hva det vil si å være. Relasjonen til Han er den eneste kilde til å være, ikke egne teknikker.
* Psykolog Rebecca Egeland som har mindfulness som spesialfelt, hevder at majoriteten av mennesker erfarer få øyeblikk der de bare hviler og er til uten å skulle oppnå noe. Noe vi alle kan være enig i. Hun kommer med en viktig iakttakelse: Det er et tankekors at det engelske ordet for menneske er human being = mennesket som væren, og ikke human doer= menneske som gjøren. Mindfulness dreier seg altså om å leve her og nå, være til stede i hvert eneste øyeblikk med åpne sanser, følelser og sinn, akseptere at livet er akkurat sånn som det er, også de mer krevende sidene. Dette er viktig. Men mindfulness-psykologer /psykiatere sier også: Ikke vurder og bedøm alt som skjer med deg, det fører bare til grubling. I stedet skal vi ta inn øyeblikket, nået slik det er, ikke slik vi ønsker det skal være. Her er noe sunt og noe galt.
*Mindfulness-filosofi, buddhisme og kognitiv terapi hevder at tanker og behov ”bare” er tanker og behov, som ikke skal vurderes og dømmes, hverken som onde, syndige eller noe annet. Vi lærer å holde avstand til tankene. Det kan være sunt å øve seg i en viss distanse til tankenes negative makt. Unngå å komme i ”tankenes vilje” (Ef 2,3). Guds Ord sier imidlertid at tanker og lyster ikke er nøytrale, de blir kun rene i Guds øyne ved troen på Jesus Kristus. Det er forståelig at man i mindfulness ikke ønsker å dømme. Her finnes jo ingen Gud, ingen djevel, ingen nåde og ingen absolutt sannhet. Til og med motsetningen mellom Gud og djevel er en fremmed (en dualistisk) tanke! Det at man ikke vil (be)dømme, har sammenheng med at man ikke vil forandre, bare akseptere det som er. Også kristen sjelesorg erkjenner at det er ting vi må akseptere, men sannelig er det mye som også kan og må forandres, også tanker! Mindfulness-tenkningen og buddhismen kan i sin konsekvens lede til likegyldighet. Det vil si alt er like gyldig, både egne og andres synder, sorger og lidelser.
*Det kan være nyttig, også rent terapeutisk, med pusteøvelser og være bevisst på det som skjer i nået, men dette er ikke nok! I øvelsene blir jeg prisgitt meg selv, overgitt til pust, teknikk, den materielle verden, ulike hendelser, men hva så? Ikke annet enn øvelser ut i luften, uten noen Skaper, uten Kristus, uten noe formål, innhold og en overordnet mening. Å leve i nået har en begrenset verdi når vi ikke møter Han som skaper nået. Han er målet, Han som fyller alt i alle, ikke jeg, ikke nået i seg selv. Å søke inn i seg selv, er både stusselig og tomt. Der møter jeg åndelig og dypest sett bare forvirring, synd og kaos. Mindfulness-ideolog Kabat-Zinn uttrykker dette i klartekst ved å si at mindfulness går langs en sti som dypest sett ikke leder oss til noe, bare til den du er.
*En nærliggende fare ved mindfulness-praksisen er at den kan forsterke vår iboende tendens til selvsentrering og innadvendthet, som er syndens kjerne. Det vi søker, er i oss selv, heter det. Fokuset er jeg-orientering”, ikke ”andre-orientering” mot Herren og andre. (Det er et paradoks at buddhismen forkynner det stikk motsatte enn denne sin vestlige mer sekulære arvtager, nemlig fornektelse av selvet.)
Uansett fanges vi her fort i en flukt fra det ytre liv og dets plikter, fra alt som var i fortid og alt som møter oss i framtid. Kristen teologi og bønn er som sagt også værens-opptatt, men primært Kristus-sentrert. Vi søker ikke inn i oss selv. Men utenfor oss selv. Mot Kristus på korset og i nådemidlene. Samfunnet med Ham gjør at vi ikke blir fanatisk statiske, innadvendte og værensorienterte. Herren kaller oss til sitt ytre Ord, til sine frelsesgjerninger utenfor oss, inn i sin vilje nå og til ytre handling.
*En del mener at mindfulness kan bidra til stillhet som en forberedelse til bønn. Men hvorfor ikke leve i ekte kristen bønn? Gå direkte til Faderen, i Jesu navn og fortelle Ham om vårt stress, vårt kav og våre atspredte tanker, være nær og bli stille hos Ham! Det beste er jo å bli mottatt av Ham, være på Hans fang, være et elsket og kjært barn i Kristus! Essensen i kristen bønn er dessuten ropet over vår synd og nød. Bartimeus trengte ikke først noen stillhetsteknikker for å rope: ”Du Davids sønn, miskunn deg over meg!” (Mark 10,48). Men, som sagt, bønn er også stillhet og væren hos Far.
*Mindfulness-praksis kan også lett bli eksklusiv og litt ”akademisk” - for de få. Jeg nevnte det innledningsvis: Under et lengre opphold på Feiring hjerteklinikk fikk vi praktisk innføring i oppmerksomhetstrening. Mange var negative. Selv konfronterte jeg vår kliniske psykolog med det buddhistiske islett i mindfulness, uten å få noe svar og begrunnelse for bruken. Det var for øvrig ganske komisk å høre noen hardbarkede lastebilsjåfører ligge i et hjørne og stønne og grynte mens vi praktiserte ”kroppsskanning” (fokusering på hver enkelt kroppsdel, som er vanlig innen mindfulness). Kristen bønn er derimot en enkel henvendelse til Far, i Jesu navn, om tilgivelse, hjelp, trøst, overgivelse i Hans vilje og ledelse, som omfatter alle og kan anvendes av alle, barn og voksne, akademikere og lastebilsjåfører!
*Kirken har til alle tider praktisert ulike former for bønn- og meditasjon. Meditasjon kan beskrives som ”en dveling og drøvtygging” av Ordet i bønn. Jeg tenker blant annet på pasjons- og botsmeditasjon, det vil si en refleksjon og en bønn over Kristi lidelse og død. Reformatorene var også godt kjent med skriftmeditasjon, der vi stanser opp for og grunner på det enkelte bibelvers i bønn og ber Herren lukke opp Skriften for oss. Katekismemeditasjon var særlig kjent og utbredt, det vil si en meditasjon over budene (loven) og trosbekjennelsen (evangeliet) og Fadervår (bønnen.)
Det er vanskelig å måle virkningene av kristen bønn/meditasjon opp i mot mindfulness-meditasjon, men jeg er overbevist om at den Kristussentrerte form for ”meditasjon” både er sunnere, rikere og mer livsforandrende enn noen annen form for meditasjon. Såfremt den er evangelisk og ikke lovisk. Jeg mener ikke å si at kristen bønn og meditasjon nødvendigvis har en større terapeutisk kraft enn mindfulness. Kristen bønn og meditasjon har ikke først og fremst helse som mål. Men Kristus som mål! Det store for oss er ikke å møte oss selv, men Kristus utenfor oss, møte en Brudgom, en Fader, et Du, og å bli forenet med Ham, uten å bli Ham.
Jeg tviler på at mindfulness, med sine nærværs- og stillhetsøvelser, er noen døråpner for kristen bønn, i hvert fall ikke mer enn andre øvelser i det å bli stille og skjermet for forstyrrelser. Jeg tror heller at mindfulness leder til en annen type åndelighet enn kristendom.
Det vi ikke bør overse er hva slags krefter mennesker kan komme bort i ved å være ensidig jeg-, kropps- og pusteorienterte. I vårt sekulære samfunn regner man ikke med noe annet enn meg selv. Som kristne vet vi mer. Selvfokusering er sentrum i avguderiet og en kort vei til mørkets fyrste som er en ekstremt hovmodig og selvopptatt ånd.
Hvis vi ønsker en mer helhetlig innsikt i menneskets behov enn mindfulness, en hjelp til å leve i nået og hvile under alle forhold, også i prøvelser og sorger, anbefaler jeg å bli kjent med våre gamle kristne veiledere, som Martin Luther, Martin Chemnitz, Joachim Lütkemann, Johan Gerhard, Johan Arndt, Christian Scriver, Henrik Müller. Ja, også utenfor den lutherske leir har vi noe å hente her, så som hos Francois Fénelon, Francis de Sales og Jean-Pierre de Caussade. Alle formidler sterkt sannheten om Faderens og Kristi nærvær, å leve i Hans vilje nå, i glede, prøvelser og lidelser. Boken Forenet med Kristi vilje, i korset, i livet i øyeblikket, skrevet av undertegnede, handler om det samme.
Mindfulness har noen (viktige) fellesmomenter med kristendom på skapelsesplan. Som det å være tilstedeværende, bevisste, leve i væren, ikke bare i bliven, hvile og akseptere nået, hvile i prøvelser og under alle forhold: Jeg har aldri betvilt at folk i ulike livsfaser får hjelp gjennom denne terapien. Jeg praktiserte selv mindfulness i noen perioder da jeg hadde det svært tungt, men jeg for min del ble bare ytterlige nedstemt av det. Jeg trengte ikke mere å se inn i meg selv, leve i en snever forståelse av nået uten Gud. Jeg møtte enda mer tomhet, mørke og tristhet i meg. Jeg trengte å se på Ham som har gjort alt for meg og samtidig er hos meg nå.
Som kristne har vi, liksom mindfulness-tenkningen, et særlig øye for nå-et, for væren, tilstedeværelse, øyeblikket og det å akseptere prøvelser, men ut fra Herrens Skaper- og Frelser-nærvær. Vårt høyeste mål er ikke bare å leve i nå-et, men i nå-den, i nå-demidler, i Kristus. Der møter vi Ham som Frelser og Skaper. Ja, i dette skapelesnå. Vi er orienterte mot en personlig Gud, Far, Brudgom og Ånd som også skaper nået, ikke et upersonlig og diffust, stumt og tilfeldig, formålsløst og intetsigende ”nå”. Hva er nærværet og øyeblikket uten Herren? Fylt av Ham! Men når vi først er i Ham, er det vidunderlig å leve nå.
Jeg tror i stedet på «Christfulness», noe jeg har levd i i mange år. Et ord som kom til oss mens jeg underviste i luthersk Kristusmystikk for evangeliske ledere Nederland for en del år siden. Rike dager var det! Ordet betyr egentlig ”Kristus-fylde” eller ”Kristusfullhet” at ”Kristus fyller alt i alle” og det å ”være fylt av Kristus”. Han er bak alt, nær alt, i alt, uten å være alt. Jeg er bevisst oppmerksom på hva Han sier i sitt Ord og lever i Ham hele tiden, også når jeg ikke ser Ham, ikke hører og skjønner Ham med forstand og sanser.
Her er mye å dele med våre samtids medmennesker. Et liv i Kristus og med Kristus i nået, i forening med Kristus, i bønnens konsentrasjon, i mottagelighet og overgivelse foran Hans ansikt. Jeg har tro på Christfulness, for vi tror ikke bare på et ubevisst og upersonlig nærvær, men en fylde av Kristusnærvær. I stedet for å være mindfull, kalles vi til å være «Kritstusnærværende, Kristusbevisste og Kristusfulle”, - stadig oppmerksomme på Kristi nærvær. Her ligger ikke tyngdepunktet i egen bevissthet, i tankeøvelse og tilstedeværelse, men i Ham, i Hans liv og gjerning, i Hans død og oppstandelse og tron-tilværelse. ”La deres sinn være vendt mot det som er der oppe”. (Kol 3,2). Christfulness er dessuten mye mindre slitsomt enn konsentrasjonsteknikker. Jeg hviler i Ham! Bibelsk nær-værs- og nå-tenkning er både bedre og tryggere enn mindfulness. Dessuten er den absolutt sunn og sann.
Kristus du er for meg
Kristus du er foran meg
Kristus du er bak meg
Kristus du er ved min høyre side
Kristus du er ved min venstre side
Kristus du er under meg
Kristus du er over meg
Kristus du omgir meg på alle sider
Kristus du bor i meg.
(Christfulness-bønnen)
Tross noen fellesområder er det vesentlige forskjeller mellom kristendom, ikke minst luthersk kristendomsforståelse, og mindfulness. Dette gjelder også i forhold til annen nyåndelighet og en god del av katolsk mystikk. Uten Ordet og troen på Kristus kan ikke mennesker finne Gud, verken i seg selv eller i noe annet. Dette fordi vårt indre er formørket og våre åndelige øyne forblindet. Møtet med den Hellige, Han som er virkelig nær og heter ”Jeg ER”, Sannheten og Livet, skjer på et annet plan. Bare gjennom Ordet og nådemidlene møter vi Kristus, den eneste sanne Veileder til frelse og stillhet, til tjeneste og velvære, i prøvelser og hverdagsliv.