Artikel nr 6 fra blad nr 1-2016
Emne: Troens slagmark
Avkristningen - tanker ved et årsskifte

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Per Haakonsen

Langsomt men sikkert er vi her i Norge blitt et avkristnet folkeferd. Dette har skjedd over mange ti-år – skritt for skritt. I disse dager har vi nådd et nytt bunnivå. Et enstemmig bispemøte har invitert det kommende kirkemøte til at vedta det som Guds ord uttrykkelig forbyr. Kirken ikke bare ignorerer Guds ord – det har den gjort lenge – men det nye er at den nå vil tale direkte mot Guds ord. Skjer det, har kirken profilert seg som antikrist. 

Stort bedre står det ikke til i misjons Norge. Her fjernes kors og Jesusbilder til fordel for en slant penger. Hadde dette fått gå upåaktet hen, hadde nok flere enn det ene misjonsselskapet hengt seg på. Mammon synes å ha sterkere tiltrekningskraft enn korset – også blant misjonsvenner. 

Felles for både kirke og misjon er at kjærligheten til Guds ord er blitt borte. Store deler av kristenfolket har tilpasset seg et samfunn som bygger på helt andre verdier enn kristendommen. Noen gjør dette med beklagelse, andre uten å tenke over det. Parolen er at vi på tilpasse oss den tid vi lever i. Men den tid vi lever i aksepterer ikke lenger kristne verdier. 

Vi kan spørre oss selv: når begynte dette? Går det an å finne et startpunkt for den elendighet vi i dag er vitne til? Når var det vi som folk og kristenfolk begynte å skyve Bibelen fra oss? 

Tiden etter 2. verdenskrig 

Da jeg begynte å arbeide med denne problematikken, tok jeg utgangspunkt i tiden etter 2. verdenskrig. Det er som bekjent 70 år siden. Da var det ikke vanskelig å se at kristendommen var på tilbaketog. Tre avgjørende begivenheter i de første etterkrigsårene vitner om det. 

Den første var statens overtakelse av Oslo lærerskole i 1946. Den var eid og drevet av Indremisjonen og avgjørende for lærerutdanningen i Norge. Da den ble tatt fra Indremisjonen, var en bauta i norsk kristenliv borte. Talsmenn for Arbeiderpartiet la ikke skjul på sin uvilje mot ”pietistisk” kristendom og den innflytelse kristentroen øvde i norsk samfunnsliv. Når det nye Norge skulle bygges, måtte slike verdier ryddes til side. Kristendom og sosialisme var uforenelige størrelser. 

Kristenfolket ytet ingen alvorlig motstand. Overtakelsen utløste ingen folkereisning. Kristenfolket lot seg overkjøre. Carl Fredrik Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”. Den manglende kampvilje skulle vise seg å bli et dårlig o´men for det som skulle komme.

I 1953 brøt den såkalte helvetesdebatten ut. Ole Hallesby hadde i en radioandakt talt åpenlyst om frelse og fortapelse og at de som ikke trodde kom til å havne i helvete. Tanken om at det skulle eksistere et helvete, vakte et svare rabalder. Biskop Schjelderup mente at slikt var uforenelig med kjærlighetens religion. 

Schjelderup fikk stor tilslutning i det norske folk. Bispekollegiet som opprinnelig stod på Hallesbys side, måtte gjøre tilbaketog. I 1957 ga de Schjelderup sin fulle støtte. Med det var fortapelsen og helvete ute av forkynnelsen. Fra samme øyeblikk ble det høyst uklart hva vi egentlig skulle frelses fra.

I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke. Det var likestillingstanken som gjorde seg gjeldende. Seks år tidligere, i 1955, hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet.

Men i årene som fulgte skiftet det samme fakultet oppfatning. Forbudet mot kvinnelige prester måtte sees i lys av datidens samfunnsforhold, het det. Det var ikke noe som vår tid kunne være bundet av. 

Det katastrofale ved denne tankegang er at om kvinnelige prester er å forstå som tidsbestemt, så kunne en rekke andre forhold i Bibelen også være det. Med det var Skriftens autoritet uthulet. Kirken kunne ikke lenger si ”det står skrevet”. For ingen visste lenger med sikkerhet hvordan det var å forstå det som stod skrevet. 

Ser vi disse tre sakene under ett, kan vi slå fast at kristenfolket meget tidlig ga opp å kjempe for sin tro, Oslo lærerskole. For det annet overlot den til folkemeningen å bestemme hva kirken skulle lære og mene, helvetesdebatten. For den tredje overgav den sverdet: ”Så sier Herren” til statsmakten, kvinnelige prester. 

Med dette hadde kirken plassert seg selv på en rutsjebane som ingen ende ville ta. Kristenfolket på sin side hadde byttet bort troen mot fred, fordragelighet og velstand. Det som har skjedd senere, er bare en konsekvens av det som skjedde i disse årene. 

Mellomkrigstiden og tiden før 

Avkristningen begynte selvsagt ikke med etterkrigstiden. Talende i så måte er den takkegudstjeneste som ble holdt etter krigens slutt. I kollektbønnen het det: ”Vi bekjenner at vi for våre synders skyld har fortjent at du har lagt din veldige hånd på oss, og vi ber deg at din tukt ikke må ha vært forgjeves,…”. Krigen ble oppfattet som en Guds straff for folkets synder. Altså må vi som et minimum trekke trådene tilbake til mellomkrigstiden. 

Ole Hallesby pekte på den likegyldighet og hardhet som rådde i det norske folk, og mente at krigen ikke hadde ført med seg den tukt som var nødvendig for å skape syndserkjennelse og omvendelse. 

Også Egil Aarvik som kjente bedehusmiljøet godt, pekte på den likegyldighet som rådde blant folk på 30-tallet. Han snakket åpenlyst om den avkristningen som var i ferd med å skje. Og grunnen, sa han, var at folk ikke lenger holdt kristendommen for å være en realitet. 

Men det går an å trekke trådene enda lengere tilbake. Dagens tidligere sjefsredaktør Odd Sverre Hove skrev i en leder i 2009 at det er vanlig å datere starten på avkristningen av Norge til 1880-årene. Han peker blant annet på kulturliberalismens gjennombrudd i norsk åndsliv. Og vi kan vel føye til – liberalteologiens gjennombrudd. 

Den som trekker trådene lengst tilbake er Øivind Andersen. Han er opptatt av de store linjene når det gjelder Guds styre i historien. Hva gjelder det protestantiske Europa, daterer han det begynnende frafall til 1850 tallet. Han skriver at sekulariseringen har ført med seg ”Guds rettferdige dom i de kriger vi har hatt i det 20. århundre.” (”Troslære” s.130) Frafall og dom. Vi skal også merke oss denne sammenhengen. 

Uansett begynnelse kan vi slå fast at kristne aldri har vært velkommen i denne verden. Var dere av verden, da ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Så i og for seg spiller det liten rolle når det begynte. Men vi må konstatere at det som skjer i dag, egentlig har skjedd for lenge siden. Vi sliter ikke bare med våre egne men også med våre fedres synder. 

Avkristningens pris 

Avkristningen har sin pris. En ting er at evangeliets forkynnelse langt på vei har forstummet. Mennesket ser ikke sin synd og forstår ikke hva de skal frelses fra. En annen ting er at samfunnet bygger på verdier som ikke er bærekraftige. Vi har hogd oss ut sprukne brønner. 

Men det verste gjenstår. Det folk som vender Herren ryggen, kommer automatisk under hans dom. Dette vitner både Det gamle og Nye testamentet klart om. Klarest seg vi dette i Det gamle testamentet. Tar vi for eksempel for profeten Jeremia, finner vi i nesten hvert eneste kapittel en formaning til omvendelse og et budskap om Guds dom hvis så ikke skjer. Men jødene vente ikke om. De ga tvert om uttrykk for at de ville leve som de gjorde. 

Vi må ikke ta feil. Jødenes historie er et bilde på vår egen historie. Heller ikke vi ønsker å vende om. Gud er kjærlighet, men hans nåde kan ikke nå oss så lenge vi forkaster hans ord.

Islam

Avslutningsvis skal vi ta for oss et forhold som har meldt seg med ekstra stor tyngde i disse dager, flyktningproblemet. Å ta imot flyktninger er isolert sett en nestekjærlighetshandling. Bibelen formaner oss å ta imot de fremmede blant oss. Men de flyktninger som kommer i dag, representerer en annen tro og en annen kultur - islam. De kommer i slike mengder at de utfordrer vår egen tro og vår egen kultur. Det kan lett vise seg å bli en forbannelse for oss – en Guds straff. 

Vi har kvittet oss med kristendommen og med det skapt et åndelig tomrom i vårt folk. Ifølge undersøkelser gjort av den kristne dagspresse har 7 av 10 nordmenn ingen personlig tro. Dette samsvarer med den store undersøkelsen Holocaustsenteret gjorde for ca 4 år siden. Bare 30 % av befolkningen ville betegne seg selv som religiøse, og blant disse var det store flertall ”lite religiøs”. 

Bibelen har et bilde på det som lett kan skje. Vi som har forlatt denne verden, men igjen faller tilbake til den (avkristningen) blir å forstå som et rom som står ”ledig, feid og pyntet”. (Mat 12.44) Det onde som vi før hadde støtt fra oss (denne verden) kommer nå tilbake syv ganger verre enn det første. Budskapet er: det er farlig å skape åndelige tomrom, for da blir vi gjenstand for onde åndsmakters innflytelse. Det er her islam kommer inn. 

Vi har ca. 200 000 muslimer i Norge. Halvparten av dem bor i Oslo og Akershus. Her finner vi ca. 60 moskeer som alle mottar offentlig støtte. Undersøkelser viser at det er et flertall av innvandrere i halvparten av grunnskolene i Oslo – de fleste muslimer. De som har regnet på det, har funnet ut at mot slutten av 2020-tallet vil etniske nordmenn være i mindretall i Oslo. Med den innvandringstakten vi ser i dag, er dette slett ikke urealistisk.

Dersom muslimene blir integrerte i det norske samfunn, behøver dette ikke bli det helt store problemet. Men dersom de ikke blir integrerte , og det er jo erfaringer mange steder, har vi åpenbart et problem. 

Herren kan straffe oss på mange måter og islam er ikke den eneste. Andre ting kan også ligge for hånden. Jeg må minnes Øivind Andersen som allerede på 1970 tallet sa at ”det norske folk er på vei mot undergangen” (bibeltime over Jer 22.29). Spørsmålet blir da: hvorledes kommer det til å gå med oss i fremtiden?

Svaret på det åpner for et nytt og stort tema. Men som kristne har vi ingen problemer. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende. Selv om det å leve blant muslimer ikke er den store hyggen, så er vårt blikk vendt oppover, mot det som skal komme. Vårt liv er i Kristus og det kan ingen ta fra oss.