Artikel nr 12 fra blad nr 1-2016
Emne: Bibelforum
Klassisk og ny-liberal teologi

Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.

Av Peter Olsen

Liberalteologien hadde sin storhetstid før første verdenskrig. Men den opplever nå en rennesanse i kirkelige kretser som mange kanskje ikke hadde ventet det fra. Før vi ser på denne rennesanse, vil vi se nærmere på den klassiske liberalteologi. 

Fra slutten av 1700-tallet hadde filosofer, historikere og teologer utsatt Bibelen for et veritabelt stormløp. Store deler av denne bok var ikke historisk troverdig, hevdet de. Lange passasjer var skrevet av andre personer og langt senere enn Bibelen selv påstod. Den var ikke uttrykk for guddommelig åpenbaring, men for menneskers religiøse opplevelser og følelser. Den gud som Bibelens forfattere skrev om, var i virkeligheten blitt til i deres eget hode. Han var en forstørrelse av deres eget faderbilde projisert opp på himmelen. Slik sa ledende europeiske tenkere og kulturpersonligheter for 200 år siden.

Den liberale teologi var et kirkelig svar på dette angrep. De liberale teologer i 1800-tallet forstod seg selv som kristne apologeter. De ville redde kristendommen fra den totale undergang. Den mest betydningsfulle av dem var tyskeren Friedrich Schleiermacher (1768-1834). Han vokste opp i et reformert, pietistisk prestehjem i Preussen, og han forstod hele livet seg selv som konservativ kristen og som kirkelig pietist. En av hans mest kjente bøker heter ”Om religionen. Taler til de dannede blandt dens foragtere.” 1 Som tittelen avslører, vil Schleiermacher forsvare religionen: det vil si kristendommen, i møte med den kulturelle elite som var kommet til å forakte kirkens tro. 

Vi forbinder med rette den liberale teologi med underminering av evangeliet og av kristen tro i det hele tatt. Men vi skal ikke forveksle den liberale teologiens resultater med dens hensikt. De klassisk liberale teologer ville redde den kristne tro fra det stormløp som mer ytterliggående teologer hadde utsatt den for. Den liberale teologi er et indre kirkelig kjetteri. Deres tilhengere ønsker å ære både Bibelen, kirken og Jesus. De forstår seg selv som klassiske og konservative kristne. Derfor skal vi se etter den liberale teologi innenfor kirken, ikke utenfor den, og vi skal se etter den blant de konservative og kirkelig beviste kristne med bønneliv og salmesang, ikke blant ytterliggående, bibelkritiske teologer og filosofer. 

Schleiermacher mente at når den kulturelle elite var kommet til å forakte kristendommen, var det til dels kirkens egen skyld. 

Reformasjonen og især de 200 år etter reformasjonen hadde vært kjennetegnet av dogmatisk intellektualisme, mente han. En hadde lagt alt for mye vekt på læren, på dogmer, som om de var falt ned like fra himmelen. Men sann kristendom er i virkeligheten en subjektiv grepenhet av Gud, sa han.2Tro er ikke å holde bestemte læresetninger for sanne. Tro er et erfarent liv med Gud, mente han. Bibelens profeter og apostler hadde møtt Gud og hadde opplevd å bli grepet av Ham. Gud var ikke bare en projeksjon av deres faderbilde. Bibelens forfattere gjorde virkelig ”objektive” erfaringer av Gud. Det var disse erfaringer de skrev om. Men selv om erfaringene kommer fra Gud, så kommer de ord som en formulerer sine erfaringer med, ikke fra Gud, mente Schleiermacher. Formuleringene er alltid bestemt av historien og av situasjonen. Det gjelder også de formuleringer vi finner i Bibelen. Derfor påvirkes troen ikke av historisk bibelkritikk, sa Schleiermacher og de klassiske liberale teologer. 

Det viktige for oss er, mente de, at vi får et tilsvarende møte med Gud og gjør tilsvarende erfaringer som profeter og apostler gjorde den gang Det er ikke avgjørende om vi formulerer disse erfaringer på samme måte som Bibelens forfattere. Det er nettopp her kirken har begått en skjebnesvanger feil når den har lest fastfrosne læresetninger ut av Bibelen. Hvis vi virkelig skal forstå de gamle, kirkelige dogmer må de ”oversettes tilbake til den religiøse opplevelse.”3 Deretter kan vi selv formulere disse opplevelser på nye måter som passer bedre til vår situasjon i dag. Hvis vi lever med i kirkens liv, hvis vi leser andektig i Bibelen og i kristen litteratur, hvis vi ber og synger salmer, og hvis vi deler troens liv med hverandre, vil vi gjøre erfaringer som svarer til dem både Jesaja, Jesus, Paulus og Martin Luther gjorde. Deretter kan vi tale og skrive om disse erfaringer og formulere vår egen troslære. Vi skal bare ikke forplikte andre kristne på nettopp våre formuleringer. Vi skal i stedet hjelpe dem til å gjøre sine egne erfaringer av Gud. Deretter kan disse nye kristne formulere en troslære som gjelder for dem selv. 

Slik tenkte de klassiske, liberale teologer i det 19. århundre. De mente at dette var en mer opprinnelig utgave av kristendommen, og at de altså var i bedre overensstemmelse med Bibelens profeter og apostler, enn kirken tradisjonelt hadde vært. 

Fra slutten av 1700-tallet bredte det seg en voldsom optimisme i Europa. Økonomien, vitenskapen og kulturlivet syntes å utvikle seg stadig med positivt. I 1859 tilføyde Charles Darwin (1809-82) at dette også gjaldt for de biologiske arter. Det hele så ut til å gå mot bedre tider. Menneskeheten, som i årtusener hadde levd i barndommens naivitet, var nå ved å bli voksen og selvstendig. Slik tenkte de dannet europeer i 1800-tallet. 

Dette optimistiske menneskesyn stod i skarp motsetning til den gamle, kirkelige troslære: Den menneskelige naturs dype syndeforderv, Guds brennende vrede, Jesu blodige sonoffer for synden, frelsen som en ufortjent gave og ikke minst en personlig djevel og helvete som et evig pinested falt i det 19. århundre utenfor det som de dannet europeer kunne tro på. 

Europas kulturelle elite ville ikke lenger finne seg i kirkens beskrivelse av mennesket og av Gud. Mennesket var godt nok på bunnen, mente de. Og Gud var både god og rimelig. Men kirkens troslære beskrev en urimelig og diktatorisk Gud. De dannete i Europa var kommet til å forakte kirkens tro. Derfor hadde kirken fått det stadig vanskeligere med å få det moderne menneske i tale. Deres budskap forekom irrelevant og direkte frastøtende. Mange prester opplevde dette innenfra. De var jo selv blitt moderne og dannete mennesker. Til å begynne med tidde de bare stille om de forargelige deler av kirkens tro. Men med den liberale teologien fikk de plutselig mulighet til å formulere sin tro på en ny og relevant måte. 

Egentlig handler kristendommen om en erfaring av Gud, sa de. Troslæren er et forsøk på å sette ord på erfaringene. De er primære, mens troslæren er sekundær. Kirkens dogmer om synd, straff og soning er i beste fall likegyldig og i verste fall en hindring for menneskers møte med Gud. Han er nemlig god! Han er kjærligheten selv i egen opphøyet person. Derfor oppleves møte med Ham positivt. Vel kan Gud kritisere oss... det skulle bare mangle. Vi oppfører oss tross alt ikke helt så godt som vi burde. Gud har forøvrig også pålagt tilværelsen en moralsk naturlov som innebærer at dårlige handlinger fører til negative erfaringer. Men det er ikke tale om straff, bare om oppdragelse. Gud er ikke en juridisk dommer som straffer. Gud er en slags fotballdommer som sørger for at reglene blir overholdt. 

Og helvete? Nei, det er en gammel misforståelse. Gud er jo ikke urimelig. Derfor kan han ikke la begrensede synder begått her i tiden få ubegrenset straff i evigheten. Gud har slett ikke behov for å straffe, mente stadig flere i det 19. århundre. Av samme grunn må vi omtolke Jesu død på korset. Den er ikke en stedfortredende lidelse av straff for synden som kirken elles hadde sagt. Med Jesu død på korset viser Gud oss 

1) at vi skal ta synden alvorlig. Han viser oss 
2) hvor meget det smerter Ham at vi er onde mot hverandre. Og Han viser oss 
3) hvor langt Han vil gå for å komme oss i møte. Jesu kors er et pedagogisk trekk som skal få oss til å avstå fra det onde. 

Evangeliet er budskapet om Guds alminnelige kjærlighet til alle mennesker uten unntagelse. Og så er evangeliet en formaning til oss om å leve ut denne kjærlighet. Evangeliet er ikke budskapet om en som dør som et sonoffer for våre synder. Slik hadde en nok heller sagt det på 1600-talet. Men det moderne menneske kunne ikke lengre akseptere den slags. 

Den amerikanske journalist og teolog H. Richard Niebuhr (1894-1962) beskrev den liberale teologis budskap slik: ”En Gud uten vrede brakte mennesker uten synd inn i et rike uten dom ved hjelp av en Kristus uten kors.”

Kristendommen handler om at vi skal utbre Guds rike i denne verden. Med den liberale teologien kom uttrykket Guds rike på mote som aldri før. Tidligere hadde teologene talt mye om rettferdiggjørelse ved tro. De hadde vært glade for Paulus, og de hadde tatt utgangspunkt i Romerbrevet eller Galaterbrevet når de skulle forklare hva kristendom var. Men Jesus talte jo om Guds rike, sa de liberale teologene. Jesus talte ikke om rettferdiggjørelse av tro. Vi skal lese Det nye Testamente forfra, sa de. Vi skal begynne med evangeliene, ikke med brevene. 

Men de liberale teologene var nå ikke helt enige om hva Jesus mente med Guds rike. 

1) Noen av dem talte om Guds rike som en åndelig og etisk kraft som hver enkelt av oss må tilegne seg i hjertets møte Gud. 
2) Andre talte om Guds rike som et sosialt program: Menneskerettigheter, demokrati og utvikling. Men enten vekten lå på det individuelle eller på det sosiale, ble Guds rike forstått som et etisk prosjekt.5 Kristen tro er å leve som Jesus levde, snarere enn å tro, som Paulus trodde. 

Denne nye liberale kristendom kunne en bedre leve med syntes de dannete i Europa. De tilgav prestene – vel å merke de prester som godtok den nye liberale utgave av troen. Men det fikk ikke de dannete til å gå mer i kirken. De flittige kirkegjengere var fortsatt de som trodde på det som kirken tidligere hadde lært. De liberale teologene ville redde kristendommen og hjelpe mennesker inn over det høye dørtrinn til kirken, men på tross av kortvarig suksess noen steder ble resultatet det stikk motsatte. Hvor Bibelens forargelige budskap forstummet, forsvant menigheten også.

Misjonsvekkelsene midt og sist i 1800-talet hadde flere årsaker, men en av dem var reaksjonen mot den liberale teologi som strømmet ut fra universitetene til menighetene. Mange alminnelige kristne kunne høre at det var noe galt når presten prekte. De leste i sin Bibel og kunne se at den liberale teologien ikke stemte med det som stod i Guds Ord. Derfor så de seg om etter noen som ville forkynne både synd og nåde, både himmel og helvete. De gledet seg over Jesu soningsdød for deres synder og lengtet etter en forkynnelse som tok dette alvorlig. Derfor samles de i private hjem og snart også i misjonshus når det kom en forkynner med kirkens gamle budskap. Eller de reiste til andre sogn for å høre en av prestene som ikke tilpasset sitt budskap etter det som klør menneskers ører (2 Tim 4,3). 

Men i over 100 år som er gått siden de store vekkelser, er prester og lekpredikanter igjen og igjen blitt fristet til først å fortie og siden benekte de deler av Guds Ord som ikke klør i ørene. Denne fristelse kommer både fra Guds motstandere, Djevelen, og fra vårt eget syndige kjød. Samtidig har Guds Ånd igjen og igjen vakt evnen til å høre. Vekkelse er ikke bare når mange mennesker omvender seg og tror på Jesus. Vekkelse er også når Gud styrker de troendes ører, så de igjen kan høre hva Ånden sier til menighetene. Men det er gjerne slik at etter en tid med vekkelse og god hørsel kommer en tunghørt tid med fristelse til liberalteologi. 

Det er i den forbindelse viktig å huske at den liberale teologi ikke kommer til oss utenfra. Den kommer fra menighetens egen midte som et indre, kirkelig kjetteri. Den kommer fra konservative og kirkelig beviste kristne med bønneliv og salmesang. Mange av dem er ikke selv oppmerksomme på at de er liberale teologer – eller at de holder på å bli det. Derfor blir de fortørnet om vi forteller dem hvor hen de er på vei. De vil jo bare hjelpe mennesker inn i kirken. Derfor omformulerer de noen ting som er unødvendig støtende. Slik forsvarer de selv prosjektet. 

Samtidig kan mange av de troende i menigheten ikke lenger høre mislydene. Det skyldes at åndelig høresans ikke er noe vi får en gang for alle. Gud må til stadighet gi oss de ”fåreører” som gjenkjenner hyrdens røst (Joh 10,4). Så snart vi tror at vi eier denne sans, er vi derfor allerede i gang med å miste den. 

Nettopp dette opplever vi i disse år. Det begynner som det gjorde for 200 år siden med en instinktiv vilje mot syndefordervet, mot Guds vrede, mot Jesu blodige soningsdød og ikke minst mot helvete. 

1) Først fortier en disse støtende emner. 
2) Deretter omtolker en dem. 
3) Og til sist spotter en åpenlyst enhver tale om det. 

Men ofte tar denne prosess lang tid. Derfor kan det være vanskelig å kjenne igjen den liberale teologien før det er for sent. Oppgjøret med de støtende emner begynner gjerne med helvete. Det blir først fortiet, deretter omtolket og til sist direkte spottet. Foreløpig fastholder en kanskje de øvrige emner. Men fordi en også finner dem støtende, gir en seg ganske snart til å omtolke syndefordervet, Guds vrede og Jesu stedfortredende lidelse av straff.

Parallelt med denne omtolking sprer der seg en skepsis mot klar og entydig lære. Vi skal ikke være så opptatt av troslære, får vi vite i dag. Møte med Gud og troens erfaring av Ham er det primære. Troslære er sekundær. Den er kirkens forsøk på å formulere sine erfaringer. Det er også slik vi må forstå Bibelen, sier mange i dag. Bibelen er menneskers forsøk på å tolke sine opplevelse av Gud. Men alle forsøk på å formulere troen er individuell og foreløpig. Derfor skal vi ikke legge så stor vekt på de konkrete formuleringer. Vi kan godt formulere oss annerledes i dag enn de gjorde den gang, hører vi.

Det begynte med en positiv hensikt: En vil redde kristendommen fra den selv. Derfor framhever en de deler av Bibelen som vekker gjenklang og begeistring hos tilhørerne – især dem utenfor kirken. Og jo mer en opplever deres begeistring, til mer begeistret blir en selv. Derfor griper prosjektet om seg. En er veldig opptatt av den omliggende kultur, av verdslige menneskers tanker og behov. Det handler jo om å være relevant, får vi vite. Derfor omtolker en stadig større deler av Bibelen så der til sist bare er to ting tilbake: 

1) Guds alminnelige kjærlighet mot alle mennesker og 
2) Guds rike som et etisk program for kirken. 

De klassiske liberalteologer forstod Guds rike som noe synlig her og nå og som en etisk forbedring av denne verden. Nettopp dette gjentar seg blant såkalt evangeliske i disse år. 

Evangelisk (engelsk:Evangelical) har lenge vært den internasjonale betegnelse for teologisk konservative kristne blant både lutherske, reformerte, metodister, baptister, pinsevenner osv.: altså dem vi også kaller bibeltro eller vekkelsesfolk. Men en stor del av de såkalte evangeliske beveger seg nettopp nå i retning av liberalteologi. 6 

Det har lenge vært på mote blant evangeliske å omtolke Guds vrede og den evige lidelse av straff i helvete. Som en naturlig konsekvens av dette er turen nå kommet til Jesu død på korset. Den skal ikke lenger forstås som en stedfortredende lidelse av straff. For mange såkalte evangeliske er forsoning ikke lenger soning av synd. Til gjengjeld kjemper de en modig kamp for å finne mening i Jesu kors. 

1) Noen av dem sier at det er seier over Djevelen og andre onde makter som er hovedsaken i forsoningen. Og sant er det at vi finner denne seier i Bibelen. Den er bare ikke hovedsaken i den bibelske forsoningslære.
2) Andre sier at Jesu kors viser oss hvor mye det smerter Gud at vi synder mot Ham.
3) Eller de sier at korset viser oss hvor langt Gud vil gå for å komme oss i møte. Igjen er det sant at vi finner disse tanker i Bibelen. Men det er et svik mot selve evangeliet og mot de mennesker som er på vei i fortapelsen, om vi ikke sier at forsoningen først og fremst er Jesu stedfortredende soning av vår synd under Guds brennende vrede. Det er et tilsvarende svik om vi fortier eller benekter den evige lidelse av straff i helvete for de mennesker som ikke møter dette evangelium og kommer til tro på det. 

Når en fortier eller benekter disse ting, er det som regel (eller kanskje alltid) fordi en vil presentere mennesker for et mer vennlig og imøtekommende budskap. En vil som Schleirmacher gjøre kristendommen mer respektabel blant dens foraktere. Gud er jo kjærlighet, sier en. Og deri har en rett (1 Joh 4,8 og 16). Men en ”glemmer” hvordan Bibelen forstår denne kjærlighet: ”I dette er kjærligheten... at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (4,10). Fordi Guds Sønn bar vår synd, lot Gud sin brennende vrede ramme Ham, så den som tror på Jesus, går fri. Men dette gledelige budskap blir fortiet eller direkte benektet av mange såkalte evangeliske i dag.

Jeg vil nevne en forfatter som øver stor innflytelse i Danmark i dag. Den amerikanske prest og forfatter Brian D. McLaren (f. 1956) skriver romaner hvor hans hovedpersoner drøfter kristendommen. Det er tale om en fullstendig omtolking av den kristne tro. Men det er ikke alltid lett å vite hvor mye av dette McLaren selv slutter seg til, fordi han i noen grad gjemmer seg bak fiktive personer. Men tendensen er tydelig nok. Det er liberalteologi i evangelisk innpakning. 

En av McLarens hovedpersoner sier: ”Teologi er skapt av mennesker... det er menneskelige konstruksjoner.” 7 Derfor skal vi ikke vurdere noen forsoningslære som den rette. De mange oppfatninger av forsoningen er vinduer der vi kan kikke inn i Guds himmel. Vi skal ikke velge det eneste riktige vindu, men i stedet kikke gjennom så mange vinduer som mulig. Der er imidlertid en unntagelse: Talen om Jesu stedfortredende lidelse av straff er meget upoppuler i dag. En far som dreper sitt eget barn av hensyn til noen andre: ”Det lyder som guddommelig barnemishandling.” 8 

Samme hovedperson sier om møte mellom de forskjellige religioner: ”Det er for meg å se misjonens utfordringer i det tredje årtusen: Ikke å utrydde buddhistisk eller islamsk kultur eller stammekulturer, men å velsigne dem med Kristus. La Kristus komme til dem og utrydde det onde fra dem.” 9 Buddhisten skal altså ikke bli kristen. Han skal bare som alle oss andre renses for sin ukjærlighet. På den ytterste dag når nemlig alle fram til Guds kjærlighetslys. Videre hører vi: ”Nå skal du forestille deg at noen har gått ved siden av deg gjennom dødens port. Og den person har levd et liv i hat og frykt, lukket inne i skyld og grådighet, anstrengt i begjær og egoisme... Kunne kjærlighetens varme, som for deg synes fantastisk, på ham virke redselsfullt? Noen ganger spekulerer jeg på om helvete bare er det Himmelen føles som, for dem som ikke har lært hva det er meningen vi skal lære i dette liv... På denne side av dødens port utvikler vi oss til de mennesker vi blir på den andre side.” 10 

Altså: Hvis en skal holde ut å være i himmelen, må en bruke tiden her til å vokse i kjærlighet. Ellers vil en oppleve himmelen som helvete. Frelsen er et etisk prosjekt: Vi skal legge vekt på kjærlighet, så vår tro og personlighet blir formet av kjærligheten. Ellers kan vi ikke holde ut å være i himmelen engang, for der vil vi bare møte kjærlighet. Slik tenker en del evangeliske i dag. 

Men dette er ikke kristendom! Det er et svik mot evangeliet. 11 Og denne dom endres ikke av at forfatteren kaller seg evangelisk. Den endres heller ikke av at hans danske utgiver har bakgrunn i misjonsforeninger. 

I dag gjenoppdager vi liberalteologiens tilstand i store deler av den evangeliske bevegelse på verdensplan og i både frikirker og misjonsforeninger i Skandinavia. Menneskers problem forstås nå annerledes enn i Bibelen. Syndefordervet er ikke så dårlig som reformatorene sa. Derfor er Gud heller ikke så vred som en trodde i gamle dager. Kanskje finnes helvete fortsatt, men så skal det forstås annerledes enn Martin Luther og de gamle vekkelsesledere forstod det. Ellers er der ikke så mange som kommer i helvete, for Gud er jo kjærlighet. Om noen går fortapt, er der nok bare tale om at de blir tilintetgjort. De opphører med å være til. En kan enda håpe på at alle blir frelst til sist. Disse tanker er gradvis rent alminnelig både blant evangeliske på verdensplan og i tidligere vekkelseskretser i Skandinavia.

Vekten legges på menneskers følte behov i en slik grad at menneskers reelle behov gradvis forsvinner fra forkynnelse og sang. Tilsvarende blir evangeliet gradvis omtolket til Guds alminnelige kjærlighet og omsorg for alle mennesker. 

Den liberale teologiens motvilje mot klar tale finner vi igjen også blant evangeliske i dag. En taler mye om Guds rike, men uten Paulus` forklaring på dette rike (Kol 1,13f). Derfor blir frelse og misjon alt mulig mellom himmel og jord. Men den sanne tro lever av klar tale og presise definisjoner. Derfor må vi be Gud gi oss de ”fåreører” som kan høre forskjell på hyrdens røst og de liberale leiesvennene (Joh 10,4-5). 

Fotnoter: 
1 Boken kom ut på tysk i 1799. Dansk utgave Frederiksberg: Aros Forlag 2010 
2 Leif Grane: Kirken i det 19. århundrede. Europæiske perspektiver, København: G.E.C. Gada Foelag 1982, s.87. 
3 ibid s.89.
4 “A God withoul wrath brought men without sin into a kingdom without judgment through the ministrations of a Christ without a cross” (H. Richard Niebuhr:The Kingdom of God in America, New York: Haper & Row 1937, s. 193.) 
5 Hans Kvalbein: Jesue – hva vil han? Hvem var han? En innføring i de tre første evangeliers budskap, Oslo: Luther Forlag 2008, s. 77-78.
6 En rekke artikler om dette kan leses her: www.9marks.org/ejournal/new-evangelical-liberalisme (lest d. 6/2 2014). 
7 Brian McLaren: Historien vi finder os selv i, Helsinge: Boecdal 2006, s. 166. 8 ibid, s. 138 
9 Brian McLaren: Kristen på en ny måde, Helsinge: Bocdal 2006, s. 120. 
10 ibid, s. 139f. 
11 NT-professor D. A. Carson konkluderer, at både McLaren og hans engelske meningsfælle Steve Chalke stort set har forladt evangeliet:”McLaren and Chalke have largely abandoned the gospel” (D. A. Carson:Becoming Conversant with the Emerging Church, Grand Rapids, MI: Zondervan 2005, s. 186).