Det er lett at vi idealiserer den første påskedagen. Det er lett å tenke at dette var en etterlengtet dag, en dag da disiplene og Jesu venner sto som med en åpen favn og ventet på den oppstandne. Men det var jo så annerledes. For det første var det ingen som ventet på den oppstandne. De ble helt forskrekket da de hørte om det. Det merkelige er at ingen av Jesu venner og disipler husket hva Jesus hadde sagt om at han skulle stå opp igjen. Det var bare fienden som husket dette! Det er slik i dag også. Det er så mange Jesu "venner" og "disipler" som ikke venter på en "oppstandelseskristendom" i sitt liv. De er like redde for den som disiplene var det den gangen. Hvorfor husket de ikke hva Jesus hadde sagt om sin oppstandelse? Jo, det kan være slik at det som vi ikke forstår, det fortrenger vi, og vi tenker ikke på det. Disiplene forsto ikke da Jesus talte om sin død og oppstandelse.
Om vi prøver å få litt klarhet i hvordan det stod til i disippelflokken, så forstår vi at det ikke var noen fare for det som ypperstepresten fryktet, nemlig at disiplene skulle ta Jesu legeme og si at han var stått opp. Delvis holdt disiplene seg bak låste dører, av redsel for jødene. De var redde for at det sterke hatet som hadde rammet Jesus også skulle gå ut over dem. De var redde for at de skulle utrydde Jesu lære. Det ser ut for at disiplene hadde mistet all tro på at Jesus var Guds sønn og Messias. Lukas forteller at da kvinnene kom til disiplene, og fortalte hva de hadde sett og hørt ved graven på påskedags morgen, da sa disiplene bare at det var løst prat. Kvinnene ble mottatt med vantro!
Da Jesus senere denne dagen møtte de to disiplene på veien til Emmaus, står det at de ble forferdet da kvinnene fortalte at graven var tom. For det måtte jo bety at han var blitt tatt bort fra graven, slik også Maria hadde tenkt det. Og det visste de, at det kunne bare skje med tillatelse fra romerne. Hvem hadde fått en slik tillatelse? Og hvorfor skulle noen få en slik tillatelse? Det var altså klart at det ikke bare skulle bli rolig, og alt bli glemt omkring Jesus. Skulle det nå komme nye rykter, som ville innebære at også hans disipler ble ettersøkt? For disiplene var det altså en forferdelig hendelse at graven var tom. Det fantes overhodet ingen tro, eller noe håp, knyttet til dette med at graven var tom. Tvert i mot! Hva hadde nå deres fiender i tankene da de hadde tatt bort hans legeme? De to disiplene på vei til Emmaus uttrykte noe som viste at de hadde mistet troen på Jesus. De sa at de hadde håpet at han var den som skulle forløse Israel. Vi håpet sier de. De har nå ikke dette håpet lenger. De tok feil, så fryktelig feil. Nå har de ingen ting! Ingen Jesus! Her ser vi det fortapte mennesket.
Det var det påskemorgen i disippelflokken. Alle satt og håpet på at det bare skulle bli fred og ro i saken, at sinnene skulle falle til ro så de kunne forlate Jerusalem og sitt store feilgrep, og i fred og ro vende hjem og gjenoppta sitt tidligere arbeid.
Vi forstår bedre vi deres mismot da de fikk høre at graven var tom.
Men om vi ser to måneder fram i tiden, i Jerusalem. Hvordan var det da? Hadde disiplene da vendt hjem igjen til sine tidligere yrker? Fisket de fredfullt i Genesaretsjøen? Var det fred og ro i Jerusalem? Nei, da var det tvert imot større oppstyr i byen enn noensinne tidligere. Og disiplene, som for to måneder siden bare ventet på at de i stillhet kunne smyge seg ut av Jerusalem og glemme sine sørgelige feiltakelser ved å tro på Jesus, de sto nå i den samme byen overfor de samme menneskene som hadde medvirket til at deres Mester ble dømt til døden av Pilatus. Nå sto de og forkynte om Ham med full kraft og stor frimodighet. Ja, de sto midt i byen og anklaget offentlig jødenes ledere for å ha korsfestet Livets Fyrste.
Og ikke nok med det. Knappe to måneder etter at alle i Jerusalem betraktet denne saken for å være ute av verden, under kontroll, så er det nå 5 000 mennesker som tror på Jesus, at han er oppstått fra de døde, at han er levende og Guds mektige Sønn. Selv om øvrigheten forbyr å forkynne i Jesu navn, og pisker forkynnerne, så hjelper ikke det. De går glade derifra, for at de var aktet verdige til å lide for Jesu navns skyld.
Hva er det som kan forvandle en hatende menneskemengde? Forvandle vantro redde disipler slik at de nå utsetter seg for livsfare ved å forkynne om Jesus. Kan et likrøveri og en livsløgn, slik jødenes ledere påsto, være årsak til dette? Nei, det er bare én årsak til denne store forandringen, og som på nytt setter Jerusalem i opprørstemning. De har sett Jesus oppstanden! Den samme Jesus som de hadde vandret sammen med og opplevd så stor ting sammen med. Den samme Jesus som de hadde sett på korset, den samme Jesus hadde de sett oppstanden. De hadde sett ham levende. De hadde snakket med ham. De hadde rørt ved sårmerkene som han ennå bar. Og dette er forskjellen på den Jesus de vandret med før korsfestelsen, og den de vandret med etter dette. Dette er forskjellen på deres kristendom. Nå vandret de og trodde på en korsfestet og oppstanden Jesus, mens de tidligere ikke hadde hatt noe behov for et offerlam som ble ofret for deres synder. Vi minnes hvordan Peter, med alle midler, forsøkte å få Jesus til ikke å gå den veien. "Dette må aldri skje deg", sa Peter (Mat 16,22). Hvordan var den kristendommen? Jo, den ligner mye på såkalt kristendom i dag, som heller ikke har behov for en korsfestet Jesus. Det spiller ingen rolle om han døde og sto opp igjen. Slik sier biskoper, prester og predikanter i dag. Men de leser i alle fall tekstene og trosbekjennelsen i hver gudstjeneste. Er det ikke uærlig? Nei, de leser dem kun som en fortelling. Man har så mange fine ord. Og hva betyr nå det? Jo man leser det som en fortelling, som en veldig bra fortelling, men ikke som en historisk virkelighet. Slik leser man også trosbekjennelsen. Og det kan man, for man leser den på samme måte. Det er en gren av dagens vantro. En vanskapt tro! Men mange vandrer også med en kjærlighet til Jesus, slik disiplene gjorde før reisen til Jerusalem. Men de har egentlig ikke behov for Guds offerlam. For deres synder er ikke deres store problem, for de tror på en nådig Gud, og de har bekjent sine synder akkurat slik som disiplene hadde gjort hos Johannes. Det var ikke noe fusk der, det var virkelig et vendepunkt. Men det var langt til Jerusalem, med død og oppstandelse.
Så møter vi noen kvinner på vei ut til graven. Jesus hadde jo sagt så mange ganger at han skulle lide og dø, og på den tredje dag stå opp fra de døde. Vi ser noen kvinner på vei til graven. Det var merkelig at ikke alle disiplene og Jesu venner valfartet til graven den tredje dagen, for å møte den oppstandne. Men de var alle vantroende. De manglet en frelser, også kvinnene som gikk til graven. For de kommer med velluktende oljer som de hadde beredt for en som var død! Men det taler noe om deres hjerteforhold til Jesus. De må salve hans døde legeme. Drevet av kjærlighet går de til graven. Det får være at de er vantro. De har bare en død Jesus. For ham vil de gjøre en siste tjeneste. De går bedrøvet med ufred i hjertet. For de hadde mistet Jesus. Han var jo død. Og de får aldri salve hans døde legeme. For han er oppstanden!
På påskedagen skjedde den største begivenhet i vår verdens historie. Jesus ble vekt opp fra de døde, ikke til et fortsatt liv på jordiske vilkår, med et jordisk legeme. I så fall var ikke døden overvunnet. Da hadde den bare blitt fratatt sitt bytte for en lengre eller kortere tid. Nei, Kristus ble vekt opp til et nytt liv, et overjordisk liv. Han fikk sitt legeme igjen, ikke i dødelig skikkelse, men i himmelsk og uforgjengelig skikkelse. Her har ikke bare døden sluppet sitt bytte. Dødens velde er brutt. Døden har funnet sin overmann. Det byttet som den tok ble dens banemann. Levendegjort bryter Jesus dødsrikets porter, og åpner vei inn til livets lyse land.
Enda er det ikke det som er det herligeste med påskens evangelium, for oss som ikke bare er dødsmerkede mennesker, men også dødsdømte forbrytere. For oss er det størst at Kristi oppstandelse er Guds underskrift på den benådning som Jesus fullførte om for oss. Da Gud slapp Jesus ut gjennom dødsrikets porter, og oppvakte hans legeme fra graven, da kunngjorde han for himmel og jord at han godkjente det offer som skjedde, som endte med Jesu død.
" - han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse" (Rom 4,25). Menneskeslektens frikjennelse skjedde ved Kristi død, men ble kunngjort for hele skapningen ved Kristi legemlige oppstandelse. Så ligger min frikjennelse ferdig. Det er påskens glade budskap. Nå spørres det bare om jeg vil ta imot benådningen.
Han er ikke blant de døde. Det skal du få se ved de dødes oppstandelse, de som har gjort det gode til livets oppstandelse, og de som har gjort det onde til dødens oppstandelse.
Hvor er da hjelpen å få for disse kvinnene som kom til den tomme graven? Jo, hvordan han talte til dere. Kom i hu! Kom i hu at han hadde sagt at han skulle stå opp på den tredje dagen. Glem aldri at Jesus er "oppstandelsen og livet" (Joh 11,25). Og glem ikke at slik han sto opp skal også vi stå opp, dersom han er vårt eneste håp. Glem det aldri.
Så står det til slutt at de mintes hans ord (Luk 24,8).
Kvinnene som kom til den tomme graven stanset ikke ved denne. For det var noe de måtte si til disiplene. Den frelser som de trodde var død, han var levende. Og så gikk de til dem som de trodde at de skulle finne en forståelse hos, naturligvis. Men ikke tenkte de at de ikke skulle bli trodd. Dette gjentas igjen og igjen. Når man taler om det med dem som har gått med på troens vei, så tar de ikke imot det en sier. Man har fått oppleve noe vidunderlig rikt, man har fått se det man kanskje visste hele livet, man har møtt den oppstandne! Man er blitt født på ny! Men man kan se det på de andre når man forteller det, de tror du er overspent eller overåndelig, de blir sinte!
Dette er sørgelig. Men kvinnene må si det, hva som enn skjer. Det er et budskap som skal framføres uansett hva som skjer. Det er en sannhet som må fram. Det er en dobbelt sannhet. For det er en sannhet som kaster lys inn over et menneske, nemlig det lyset at du er redningsløst fortapt uten den oppstandne. Av dette kommer vreden.
Når den hellige Ånd kommer, da skal han refse dem for deres vantro. Synd, det er at du ikke tror. For tror du ikke, så er du fortapt.
Kvinnene kommer, og det de sier blir møtt med vantro. For det blir sagt at det bare er løst prat det de kommer med. Og Djevelens angrep på Bibelen, det er at du skal betrakte den som løst prat, at den ikke har noen autoritet, men bare synspunkter som du kan forholde deg til som du vil. For det er bare menneskers meninger eller fortellinger. Tenker du at det bare er menneskeord, så har du intet fast å holde deg til. Tro Herrens ord! Det står evig fast! Kom i hu! Det var da kvinnene gjorde det at de gikk til de andre og fortalte. Men det var det disiplene ikke gjorde. De kom ikke i hu.
Og når Jesus siden kommer til de elleve forteller Markus at "han refset dem for deres vantro og for deres hårde hjerter, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var oppstått" (Mark 16,14).
Igjen ,til hvem kom den oppstandne? Jo, de hadde alle mislyktes. De hadde flyktet og fornektet. Vi kan tenke spesielt på Peter. Knust var hans hjerte, han som hadde villet gjøre noe helt annet. Knust var han som hadde ønsket aldri å forlate Jesus. Knust var håpet om å kunne si ved veiens ende: Jesus, det er fullbrakt. Jeg elsket deg til veiens ende. Jeg svek deg ikke i troløshet. Men nå sto det skrevet over alle håp, over all vilje, over all hellig lengsel: Det er mislykket! Mitt liv! Det var til slike Jesus kom som den oppstandne og viste seg!
Men så merkelig: Nettopp på denne veien, som også var disiplenes lidelsesvandring, ble Jesu siste vandring, veien til takk og lovsang. Tross alle disse fall så sluttet det ikke med disse ordene: Det er mislykket, men med det triumferende: ”Det er fullbrakt”. Guds vilje har skjedd. Det er fullbrakt for Peter. Det er fullbrakt for Johannes. Det er fullbrakt for deg! For alle som mangler Guds herlighet! For alle som sviktet! For alle som fornektet!
Minnes du påskedags morgen?
Jeg minnes så vel min påskedags morgen, da jeg var bedrøvet, da jeg gråt fordi min Herre var borte. Da fikk jeg mitt møte med Jesus. Han tok bort sorgen. Han lot ikke Maria Magdalena stå gråtende ved graven. Han kom til henne, og hun fikk sitt velsignede møte med Jesus. Den som gråter over sitt hjerte og sitt livs tomhet, gråter etter sin Frelser. Til den kommer han. Det blir et avgjørende møte for livet. Slik kom Jesus etter hvert til alle sine sørgende disipler. Den Levende! Det er han som må komme til oss. Først når du har hatt et slikt møte med Jesus, kan du fortelle om hva du har sett og hørt.
Leser du dette, du som skal gråte deg ned i et evig helvete, når Jesus har gjort alt for at du skal få slippe? Våkn opp! Stå opp fra de døde! Vær ikke tilfreds med vår tids døde kristendom! Søk den levende!
"Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene" (1Pet 1,3-4).