Dette spørsmålet gis det ulike svar på. Noen mener at det er gammeltestamentlig tenkning, når det hevdes at Gud dømmer synd her i tida. Vi vil se på dette spørsmål i Guds ords lys.
Basis for vår holdning til dette spørsmålet må være Den hellige Skrift. Når apostelen Paulus skriver: ”Hele Skriften er inspirert av Gud.. ..” (2 Tim 3,16), så går det først og fremst på GT som var apostlenes bibel. Men også NT er Guds hellige ord. Paulus skriver i 1 Tess 2,13: ”…. Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneske-ord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror” (se også 1 Tess 1,5; 1 Kor 15,1; Heb 4,12).
Hvordan skal vi så forholde oss til GT og NT? Hvordan bør Skriften leses?
Wilhelm Møller hevder at den gammeltestamentlige bibelteologi kan bare være kristosentrisk, og den nytestamentlige teologi kan bare bygges på GTs grunnvoll.(”Frelseshistorien i Det Gamle Testamente”). Så siterer han Procksch som sier: ”Den som har Kristus, han har sammen med det Gamle Testamente også det Nye; den som ikke har Kristus, han taper sammen med det Gamle Testamente også det Nye - - - Den nutidskristen som bare kjenner det Nye Testamente, er et motstykke til den evige jøde som bare kjenner det Gamle.”
Følgelig er det viktig for oss kristne i dag at vi tror, lærer og bekjenner oss til hele Bibelen, men en må søke å påvise den frelseshistoriske utvikling fra GT til NT.
Gud er den samme både i GT og NT: ”All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge” (Jak 1,17).
Hva sier så Bibelen om Guds vrede, straff eller dom her i tida? Vi vil i den forbindelsen nevne noen bibelord. I Apg 5,1-11 står det om Ananias og Saffira som løy for Den Hellige Ånd og falt om og døde. Apg 12,22-23 forteller om kong Herodes som kledde seg i kongelig skrud, satte seg på sin trone, og holdt en tale til folket. Folkemengden ropte da at dette var Guds røst, ikke et menneskes røst. Så leser vi i vers 23: ”Straks slo en Herrens engel ham, fordi han ikke gav Gud æren. Han ble fortært av ormer og døde.”
Apostelen Paulus skriver i 1 Kor 10,1-13 om Israels synder i ørkenen og sier i vers 11: ”Men alt dette hendte dem som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til.” Hvordan Gud straffer her i tida når det gjelder disse forhold, kan ikke vi med sikkerhet si. Men Guds ord sier i Joh 3,36: ”Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.” Apostelen Paulus sier også at før vi kom til troen, var vi ”av naturen vredens barn” (Ef 2,3). Følgelig er alle som ikke tror på Guds Sønn, under Guds vrede. La oss imidlertid tilføye at så lenge det er nådetid, er den enkelte gjenstand for Guds kjærlige kall til frelse.
Åpenbaringsboka vitner også om Guds vrede her i tida. Vi kan nevne de sju segl (Åp 6), de sju basuner (Åp 8; 9) og de sju vredesskåler (Åp 16). Disse tegn viser oss tydelig at Gud straffer synd i tida, her og nå og i framtida.
Vi vil ta for oss Rom 1,18-32 og se hvordan Gud straffer (dømmer) her og nå i tida. I følge den alminnelige åpenbaring kan alle mennesker vite at der er en Gud til. Historien vitner også om det. Selv om ikke hedningene har Moseloven, kan de vite hva loven sier (se Rom 2,14-15).
I Rom 1,18-32 skriver apostelen Paulus om frafallet fra den alminnelige åpenbaring. Guds vrede åpenbares over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som ikke bryr seg om eller forkaster sannheten.
I stedet for å takke og ære Gud ble de tomme i sine tanker, deres uforstandige hjerter ble formørket og erkjente ikke noe. Å detronisere Gud betraktes som visdom, men det er i virkeligheten dårskap (se Sal 14,1).
De omtalte hedninger fortsatte bare i sin ugudelighet og ble avgudsdyrkere. For de byttet bort ”den uforgjengelige Guds herlighet med et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr” (Rom 1, 23).
”Hva er en avgud?” spør Pontoppidan og svarer: ”Alt menneske dyrker, frykter, elsker og forlater seg på i stedet for den eneste, sanne Gud” (”Sannhet til gudfryktighet”).
Konsekvensen av at menneskene forkastet den levende Gud og begynte med avgudsdyrking ble at Gud selv overgav dem i deres hjerters lyster til urenhet. Den religiøse synd, forkastelsen av Gud, førte til et moralsk frafall. ”Gud har straffet den religiøse unatur med sedelig unatur”, sier prof. Olaf Moe i sin kommentar ”Apostelen Paulus brev til romerne”. Videre sier han at menneskene ikke mere har fri selvbestemmelse, men ved en Gudsdom blir de nødt til å falle videre i synd, fra den ene til den annen. Så konkluderer han med å si: ”Deres nedverdigelse av Guds herlighet ble straffet med en nedverdigelse av dem selv!” Gud straffer følgelig her i tida dem som forkaster Gud og holder seg til avguder.
Hedningene byttet bort Guds sannhet og begynte i stedet å ære og dyrke skapningen. Som en følge av at menneskene har forkastet Gud og ikke gir ham den takk og ære han burde få, har Gud overgitt dem til skammelige lyster. Dette er en domshandling fra Gud som skjer her i tida. Prof. Moe sier: ”Mennesket blir til en viljeløs, passiv trell av lysten, lysten til lidelse, ”lidenskap””. Her er det tale om et samliv mot naturen, lesbisk samliv. Denne last eller synd var meget utbredt blant oldtidens hedninger.
I vers 27 tales det også om at mennene forlot den naturlige omgang med kvinnen og ”brente i sitt begjær etter hverandre”. Apostelen betegner dette som ”skammelig utukt”. Om dette begjær sier prof. Moe at det var ”en opphisselsestilstand som krevde en potensert, unaturlig tilfredsstillelse”.
Da menneskene ikke brydde seg om å eie den kunnskap eller erkjennelse av Gud som var blitt åpenbart for dem, overgav Gud dem til et udugelig sinn (V. 28). Prof. Moe betegner dette som ”formørkelsen av hele den moralske bevissthet”. Når Gud blir ignorert og forkastet får det forferdelige konsekvenser for den enkelte og for samfunnet.
2 Tim 3 og 4 omtaler forholdene i de siste tider. De ligner mye på skildringen i Rom 1. Mange skal da elske sine lyster høyere enn Gud. De skal fornekte sannheten og holde seg til eventyr. Åpenbaringsboka forteller at mange mennesker skal bli drept på ulike måter i de siste tider (se for eks. Åp 6,8; 9,18; 19,21).
På grunnlag av Guds ord må vi derfor si at Gud straffer synd her i tida, men den endelige dom kommer på dommens dag.