”Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! – Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød” (Rom 7,25)
Når ikke en kristen er syndefri, hva er han da? Han er en frelst synder som fremdeles har synd. Men er det så, da må vi også regne med at synden i oss ikke bare er en drøm eller noe halvt vondt og halvt godt, men en levende makt, likså fæl hos oss som hos satan. Likså umulig som det er at Gud og det liv vi fikk av ham kan skifte vesen, likså lite kan synden det.
Vi kristne kaver meget mer enn vi selv vet med å få det onde godt. Men det er nettopp det vi aldri kan. Det hadde Paulus lært, og gitt det helt opp. Han lot det onde være ondt, og regnet ikke med det annerledes enn det var. Han skjuler ikke det onde i seg for seg selv, eller drar seg unna ansvaret for sin synd. Hans dype klage: ”Jeg elendige menneske!” sier oss at han føler ansvaret for synden, men han ser det så at han tjener Guds lov med sinnet, men syndens lov med kjødet. I meg, sier han, er det to forskjellige liv som aldri kan forenes; de tjener hver sin Herre. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg, men synden som bor i meg. Og så takker han Gud for det nye liv han har fått i Jesus Kristus, og tjener så Gud i åndens nye vesen.
Slik er det å være en kristen her i nådens rike. Lykkelig den som eier borgerrett der og vet veien til fristaden.
Nå får jeg hvile ved hans hjerte
Og klage der all sorg og nød,
Her er så meget som gjør smerte,
Så titt i lønn min tåre fløt,
Men dette sier jeg min venn,
Og så blir allting godt igjen.
(Fra ”Et ord i dag” 20. august. A/S Lunde & Cos forlag 1962)