| Adventssalme af Magnus
Brostrup Landstad Jeg løfter opp til Gud min sang ennå en gang fra disse jordens daler. Vår Herre Krist han henter meg snart hjem til seg i himlens høye saler. Som lynet far, han kommer snar, Da skal hans pris på annet vis de Guds basuner tale. |
| Når min forløsning stunder
til, jeg gledes vil og løfter opp mitt hode. Da løses jeg, da går jeg inn Til vennen min, Gud være evig lovet! Da reises av den mørke grav det som var sådd med sukk og gråt, da er den søvn utsovet! |
| Når fikentreet skyter blad, jeg er så glad, da vet jeg det blir sommer. Når himmerikes blomster gror, for visst jeg tror Guds rike snarlig kommer! Hans brud jeg er, hans ring jeg bær, har lampen tent og hjertet vendt til ham, all verdens dommer. |
M. B. Landstads adventssalme (nr 49 i den svenske salmeboken fra 1937, nr 14 i Norsk Salmebok og nr 877 i Sangboken) preges av personlig anvendt eskatologi. Den svenske ordlyden er ikke identisk med den norske, som er gjengitt i denne artikkelen. Men innhold og ånd er den samme.
Forsamlingens venting på Kristi gjenkomst merkes allerede i Tessalonikia på 50-tallet e. Kr. I Landstads salme, 1800 år senere, er det inderlige, personlige draget betonet. Men ikke på bekostning av de større signaler og tegn på jorden, som går forut for Kristi synlige gjenkomst på himmelens skyer. Personlig forventning, årvåkenhet og ytre tegn forenes.
Eskatologien, læren om de ytterste ting, var i kristenhetens ungdom ikke en avgrenset lære som var skilt fra kristenlivet for øvrig. Den kristne eskatologien er likevel et vern mot villfarende lærere. Slike opptrådte tidlig. De har også fortsatt å strømme fram. Det har lenge vært vanlig å gjøre kirkelig karriere gjennom fornektelser eller taushet i disse ting. Eller ved framføring av rene falsum. Falske apostler er det rikelig av i kristenheten. De minner mye om dem som Peter omtaler, de som sier ”hvor er det blitt av løftet om hans gjenkomst?” (2 Pet 3,4f.). Om de i det hele tatt sier noe som helst. Vi kan merke tausheten i disse ting i vår svenske kristenhet og blant deres ledere. Verdsligheten dominerer. Hvor sentralt emnet er, fremgår av den apostoliske trosbekjennelsens ord: ”Jeg tror på Jesus Kristus ….skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde”. Han kommer! Betyr da munnens bekjennelse at troen er med? Ikke nødvendigvis. Er det nok å ha en uklanderlig lære i hodet som samsvarer med dogmatikken? Det er ikke sikkert. I eskatologiens nærområde befinner det seg også slike ting og tegn som bebuder at Han kommer. Den alvorlige tilstanden på jorden og i særdeleshet innenfor kristenheten må vi gi akt på. (Se Mat 24f.)
Det kristne troslivets eskatologi er ikke begrenset til dogmatikk. Kristen tro som et personlig anliggende innebærer at man, ventende på Kristi gjenkomst, lever i så vel frykt for hjertets selvbedrageri som i årvåkenhet i forhold til bedøvende bedrag fra den frafalne kristenhetens vuggesanger. Tenk på de 10 jomfruene! Tenk på Lots hustru! Advarsler av dette personlige slaget finner vi overalt i de nytestamentlige vitnesbyrdene. Faren for bedrageriets makt kommer igjen og igjen gjennom hele Skriften. De urkristne forsamlingene påminnes stadig om dette vakre monster.
Landstads adventssalme er et talende eksempel på det personlige troslivets eskatologi og hva det innebærer å leve i så vel trosvisshet som edruelig, våken iakttakelsesevne og prøving av åndene. De høydepunkter i kristenhetens historie da mange vakte og våkne oppløftet Lammets sang på jorden, er lik alpetopper, med dype dalstrøk av verdslighet og likegyldighet. Små høyder finnes likevel her og der gjennom tidene. Men i denne sene verdsliggjorte og sovende kristenheten blir andre tanker enn å være rede dominerende. Tidsånden inntar og bedårer. Selvopphøyelsens sang høres.
En beredskapsånd gjenlyder i de nytestamentlige skriftene. Les 1 og 2 Tessalonikerbrev. Der gjenfinnes de bremsende ordene, som har til hensikt å gjøre den forsamlingen måteholden i de datidige eskatologiske forventninger. Apostelen må bremse dem. ”For først må frafallet komme, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn” (2 Tess 2,3). Bedragerier tiltar på toppen av en mengde påfunn. Vi må gi akt på tanken om beredskap. Vi må påpeke og grunne på det som skjer utenfor og innen kristenheten. Bibelen har rett. Nedenfor følger noen overskrifter som er sitert fra salmens svenske versjon.
Vers tre i den svenske versjonen aktualiserer her et av de tegnene Jesus nevner og forhåndsvarsler. Stor trengsel (Mark 13,19) og angst og fortvilelse (Luk 21,25) i tiden før Hans andre komme. Men blant de tegn han også forhåndsvarsler, er noen av det forførende, søvndyssende slaget, fordi mennesker setter sin lit til det mennesker sier og ser: Alt står godt til, alt foregår som vanlig. Andre tegn er mer dramatiske. Morgenrødens, Kristi, glitter over horisonten er skjult bak mørke skyer, mens bulder og tiltakende stormer øker i menneskehavet. Alt står ikke godt til. Men mennesker, ikke minst i den frafalne kristenheten, søker å gi et verdslig håp. Angst dempes av aktivisme. Det som er påbegynt kan likevel ikke stoppes.
Jesus sammenligner den ytterste tidens tilstand med de tiltakende smerter ved forløsningen en fødende kvinne opplever (Joh 16,21). Smertene øker. Veene kommer tettere. Forhåpninger knyttes til verdens ledere og organisasjoner. Falsk trøst og åndelige bedøvingsmidler gis av åndelige kvakksalvere. Men Ordet gir rådet: Bevar Skriftens løfter og advarsler helt fram til Kristus kommer! Han er den fred som ikke verden gir. – Han som ”har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, frikjøpt og frelst meg” er den store Forløseren for dem som her på jorden forløses av Ham. Hans angst var av høyeste og dypeste slag. Det behaget Gud å gjennomføre sitt verk ved Jesus Kristus på en dag. Forløsningen ble fullbrakt for deg og for meg. Forløsning er vunnet. Men i forkant var det omfattende forløsningssmerter. På mange måter stor angst… …
Daglig nås vi av rapporter fra hele jorden via nettet, radio og tv, på sekundet og ofte av smertefylt karakter. Mennesker tilfører hverandre angst-skapende opplysninger ved små apparater og såkalte sosiale medier. Å flykte ut av verden, er ikke mulig. Noen søker å flykte fra menneskeheten og fra informasjonen. Utilpasshet har sine årsaker. Tidens medier har et uttalt informasjonsformål.
Baksiden av nyhetsflommen og informasjonsoverfloden til de sosiale medier er deres tydelige angst-skapende karakter. Bedre blir det ikke ved nåtidens fravær av Guds ord.
”Angst, angst er min arvedel” skriver den smålandske nobelprisvinneren i litteratur Pär Lagerkvist. Han ble født i 1891 i et kristelig preget hjem utenfor Växjö, men han tok avstand fra sine fedres trosbekjennelse. Slik lyder et av de mange ekko fra opprøret i Edens hage. Både folk og enkeltpersoner har lidd i vanskelige tider gjennom årtusenene etter fallet i Eden. Vi nevner katastrofer, krig, hungersnød og jordskjelv likedan martyrier, kjetterbål, inkvisisjon, for ikke å forglemme konventikkelplakat. Men like ofte et minne om syndefallet i personlighetens dyp.
Gjennom 1900-tallets tekniske revolusjon er verdensbegivenhetene inklusiv to verdenskriger blitt nøye dokumentert. Men ny dokumentasjon, film og litteratur både avspeiler og føder menneskers angst.
I tillegg til tidligere katastrofer kommer den nåtidige forfalskningen av mannlig-kvinnelig. De skapelses gitte ordningene settes til side. En verdenskrig pågår i vår tid mot Skaperens ordninger. Langt inn i kristenheten er de bibelske ordninger neglisjert. Nye strider og ny angst fremmes når Herrens egne grunnordninger rokkes.
Den dekadente Vesten rammes i denne tid av terrorisme som vanskelig kan kontrolleres. Veivisere i form av politikere og kirkeledere søker å roe mennesker. Det deklareres fasthet i forhold til de angst-skapende kreftene med betegnelsen IS, islamsk jihadisme, som har siktet innstilt på islamsk verdensherredømme. Ligner ikke dette de fremmede herrer som Gud lot sende mot et ulydig eiendomsfolk i Det Gamle Testamentets tid? Det åpne og demokratiske samfunnet skal forsvares, sier verdens ledere. Likevel synes ikke omvendelse å være i sikte slik som i Ninnive. Tvert i mot. Det løsslupne og lettsindige liv som har blitt Vestens etterkristne signatur, ligner betenkelig Sodomas og Gomorras eksempel. Friheten spres raskt over hele jorden med medienes hjelp. Trelldom og angst preger verdens barn.
Mange skal falle fra den kristne troen i følge budskapet fra Herrens apostler. Mange forutsigelser om det som skal inntreffe i verden og i kristenheten, har sett dagens lys. Falske ledere, prester og predikanter har trådt fram og forvillet mange. Det er vel ikke lenger behov for bare Kristus, det ofrede Guds Lam, for synderes frelse, og stillhet ved det? ”Nei, selv vil vi oss frelse” (Internasjonalens svenske tekst).
De fromme, svermeriske Jerusalemfarerne som utvandret fra Nås, Dalarna i Sverige i 1896, mente at Jerusalem, som de utvandret til, var det nødvendige stedet å være på til riktig tidspunkt. Andre utvandret til frihetens land, USA. En av dem, Erik Jansson, dro med sine tilhengere fra Biskopskulla i Uppland, Sverige, og grunnla i 1846, Bishop Hill i staten Illinois, med forhåpninger om det nye livet. Men i 1861 ble nybygget oppløst.
Mange andre fromme foretak har sett dagens lys. Hva fant de? Samme død som her, samme synd som her, samme djevelens knep som her. Men ikke alle forførelser er like åpenbare som de som tidlige nevnt. De foregår også der vanekirkelighet og solide kirkelige former synes å gi de rette kirkelige tegnene på at alt står godt til. Frafallet er over oss.
Kristus kommer snart, men når? Det har vært mange mislykkede beregninger. Den bibellærte J. A. Bengel regnet ut at Kristi gjenkomst skulle skje i år 1836. Det er ikke vår sak å regne ut tider og stunder! Herren har sagt at vi alltid skal gi akt på tidens tegn. Tiden for hans komme nærmer seg. Det viser de forskjellige tegn i tiden. Du ser det for dine øyne i avisen, i media nær deg, i ulike såkalte prekenturneer og i aktivitetene. Guds ord har rett. Lovløshetens menneske, oppløseren av orden er i full gang. I Guds sted står godt utrustede mennesker med falsk trøst i munnen. Og Han nærmer seg.
En Frelse er fullbrakt. Salig er den som har del i den første oppstandelsen ved troen. Full forløsning er vunnet. ”Den som tror på meg, skal leve om han enn dør”, sier Jesus. Det gjenstår i det salige skue å møte Ham som Hans hjord som er de små enkelte lemmene som lever i tro på ham i alle slags trengsler og lidelser. Men Han skal komme og frelse sitt folk.
Avslutningsvis vil vi sitere de tre siste vers av Landstads salme:
| En himmel ny så vel som
jord, det er hans ord, da skapes til hans ære. Se, Herrens bolig blant oss er, han er oss nær, og vi hans folk skal være. La verden så til grunne gå, Guds ord består om alt forgår, den bro skal bruden bære! |
| Gud skal da tørre av mitt
kinn hver tåre min. Der ingen død skal være, ei heller sorg, ei heller skrik, ei pine slik, som her Guds barn må bære. Det første fort er veket bort, og gleden ny i himlens by – eia, hvor godt å være! |
| Da synger jeg for tronen
glad et bedre kvad og løfter palmegrene. Med hvite kleder som er todd i Lammets blod for Herrens øyne rene. Halleluja! Hva glede da! Hva liflig klang! Og all min sang Er Herren, Herren ene! |