Det nye testamente holder over alt på den rette lære. Jeg understreker dette, fordi hele tendensen i dag, som vi har sett, er å dysse talen om læren ned og oppmuntre til å arbeide sammen, be sammen og evangelisere sammen, fordi ”læren skiller”. Læren er blitt ignorert i den mistenkte enhets interesse. Det står imidlertid fast at der ikke finnes noen enhet skilt fra sannheten og læren, og det er avvik herfra som er årsak til deling og som bryter enheten. 

Overalt i Det nye Testamente er det, som vi har sett, en fast holdning ved sann lære i motsetning til falsk lære. Dette er bare mulig fordi læren kan defineres og framstilles i bestemte uttrykk og læresetninger. Vi har en objektiv norm hvor vi kan prøve oss selv og andre. 

Den falske lære fordømmes 

Dette blir enda tydeligere når vi legger merke til den måte den falske lære blir fordømt i Det nye Testamente, og det språk som brukes med henblikk på falske lærere. Legg særlig merke til den måte som Herren selv gjør det, for hele stemningen i dag er aldeles motsatt av dette. I bokanmeldelser morer det meg å legge merke til at et punkt som nesten alltid framheves, er om forfatteren har vært helt positiv eller ikke. Vi må aldri være negative; vi må aldri kritisere andres synspunkter. Det ansees som ”ukristelig”. Det er sinnelaget det kommer an på. Så vi må aldri kritisere, og langt mindre må vi fordømme noe. Synspunkt som er totalt avvikende, skal ansees som verdifull ”innsikt” som peker i retning av sannheten. 

Faktum er naturligvis at vi i vår misforståelse av Det nye Testamente og dets lære opphøyer en slags ”penhet” og ”høflighet” som ikke kan finnes der, ikke engang hos vår Herre Jesus Kristus selv. Se f.eks. på hva han sier i Mat 7,15-27. Han sier at det fins falske lærere som han bare kan sammenligne med ”ulver i fåreklær”. Noen strengere refselse enn den kan man ikke tenke seg. Han hentyder til mennesker som selv er fornektere av sannheten, men som gir inntrykk av at de forkynner den. Han advarer oss i mot dem. De er ”falske profeter”, ”falske lærere”, mennesker som hevder at de tilhører ham og sier: ”Herre, Herre, har vi ikke gjort slik og slik ved ditt navn?” Han sier at de er løgnere, og at han på dommens store dag vil si til dem: ”Jeg har aldri kjent dere”! De har overhode aldri vært hans. Man kan ikke forestille seg noen sterkere lære enn den. 

Eller se hva han lærer i Mat 24,24-26. Der retter han en særdeles viktig advarsel til sine etterfølgere og til alle kristne opp gjennom tidene. ”For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig. Se, jeg har sagt dere det på forhånd. Om de altså sier til dere: Se, han er ute i ørkenen! - så gå ikke dit ut. Eller: Han er i rommene der inne! - så tro det ikke.” Her advarer han oss i mot falske og svikefulle lærere. Atter er språket meget sterkt. 

Vi har allerede sett det samme i Ef 4. Den store apostel, fylt med kjærlighetens ånd, sier her, og la oss huske det, ”sannheten tro i kjærlighet”; men ordene han bruker, er som vi har sett: ”For at vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep.” Dette er å si ”sannheten tro i kjærlighet”. Det inkluderer å fordømme disse falske lærere i kirken og å gjøre det klart hva slags mennesker de er, og hva gjerninger de gjør. Han beskriver dem som rovdyr som ligger på lur for å ta sitt bytte. Å si sannheten i kjærlighet rommer en klar framstilling av villfarelse og alt som kan være skadelig for ”spedbarn i Kristus”. 

Ennå sterkere språk brukes av apostelen i hans avskjedstale til de eldste for menigheten i Efesus (Ap 20,28-31). ”Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod. Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det framstå menn som fører falsk tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor! Kom i hu at jeg i tre år, natt og dag, ikke holdt opp med å formane hver eneste en med tårer.” 

For et språk! ”Ulver”! ”Glupende ulver”! I 2 Kor 11,13-14 kaller han dem ”falske apostler”, som har likhet med djevelen som jo ”selv skaper seg om til en lysets engel.” I Gal 1,8 sier han: ”Men selv om vi eller en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt dere, han være forbannet! ” 

Alt dette kommer inn under overskriften å ”si sannheten i kjærlighet”. Hvorfor blir slik tale avskydd i dag og ansett for ”ukristelig”? Fordi sannhetsbegrepet som noe definerbart er borte, og vi er ved å erstatte det med en slapp, sentimental forestilling om enhet og fellesskap. I Fil 3,18-19 skriver apostelen: ”For som jeg ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.” Slike mennesker var i kirken og presenterte seg selv som lærere i evangeliets sannhet. Men apostelen nøler ikke med å fordømme dem som ”fiender av Kristi kors.” Hvorfor? Fordi de fornekter den sanne lære på et eller annet punkt. 

Vi må si sannheten i kjærlighet om slike mennesker for at ”barna” i troen må bli beskyttet for deres avskyelige innflytelse. De uttrykk som brukes om dem, er usedvanlig i deres styrke og variasjon. Han taler om ”verdslig visdom og tomt bedrag”; ”menneskers overlevering”; ”det vannhellige, tomme snakk”; ”deres ord vil ete om seg som kreft”. Apostelen Peter taler i tilsvarende sterke vendinger om ”vannløse kilder”. De ser ut til å inneholde noe, men har i virkeligheten intet. Hva er der i deres evangelium, hva er dets innhold? De står og taler med stor tungeferdighet om kjærlighet; men hva er det for en kjærlighet de taler om? Hvor er deres frelse? Hva er betydningen av de vendinger de bruker? 

Se også på det språk som brukes av Judas! Se på det språk som brukes i brevene til menighetene i Åp 2 og 3! Det nye Testamente taler om mennesker som føres bort av ”en villfarende makt”, og mennesker som ”tror løgnen”. De falske profeter omtales som ”hundene”, som noen som lærer og taler om ”tåpelige stridsspørsmål”, hvor veier er ødeleggende, og som er ”løgnere”. De omtaler falsk lære som en kreft som eter livets innerste kjerne. Det er nytestamentlig lære. Men alt det fordømmes i dag og ansees som en fullstendig fornektelse av ”kjærlighetens og fellesskapets ånd”, ja, av Kristi Ånd. 

Denne moderne lære om enhet har med andre ord fjernet seg så langt fra Det nye Testamente at den nærer uvilje mot et hvilket som helst polemisk element overhode så vel i forkynnelsen som i læren om sannheten. Som jeg før har sagt, ber man oss om aldri å være negative, men alltid å være positive. Den som beundres, er han som sier; ”jeg er ingen polemiker, jeg er simpelthen en forkynner av evangeliet.” Noen evangelister og andre, som anser seg selv for å være evangeliske, blir rost av dem som er meget liberale i deres teologi på grunnlag av at de ikke ”angriper” liberalisme og modernisme. Det beundrer man. Ethvert polemisk element ansees som en benektelse av den kristne Ånd. Vi må aldri kritisere; vi skal alltid være søte og elskverdige. Jeg er enig i at vi alltid skal være fine og vennlige, vi må alltid ”si sannheten i kjærlighet”.  Vi må som Det nye Testamente selv gjør, ”kjempe for troen”. Vi må avsløre villfarelse, fordømme den og ikke bare søke å være mennesker til behag. Det nye Testamente er fylt av dette, som jeg har bevist. Dette er slik man gjorde på den protestantiske reformasjons tid. Det blir alltid gjort i vekkelses- og fornyelsestider, fordi det i slike tider er en tilbakevendelse til Det nye Testamente. Villfarelsen blir avslørt og fordømt. Det ble også gjort på puritanernes tid. La oss huske her i vår tid, hvor ”penhet, vennlighet og fellesskap” blir opphøyet til det høyeste nivå, og det på bekostning av sannheten, at den formaning som ble rettet til de nytestamentlige lærere og troende, ikke var den at de skulle være klar til å være enige i noe som helst for enheten og fellesskapets skyld. Den formaning som rettes til dem i 1 Kor 16,13-14, lyder: ”Våk! Stå faste i troen! Vær mandige! Vær sterke! La alt hos dere skje i kjærlighet! ”Vi skal være menn, vi skal være sterke, vi skal stå fast i den tro vi har fått. Vi skal vite at vi har grunn under føttene, og vi må vite hva den er. Vi skal ikke sveve på skyer, vi skal ikke være i luften, vi skal ”stå fast” på en solid, gjenkjennelig, definerbar grunn. Vi formanes til ”å stri for den tro”. I 2 Joh blir vi bedt om ikke å gi noen falsk lærer husly eller ”be ham velkommen”, og han sier at man ved å handle slik ”gjør seg medansvarlig i hans onde gjerninger” (vers 10 og 11). I 2 Tess 2,15 bruker apostelen disse ord: ”Stå derfor støtt, brødre, og hold fast på den lære dere er blitt opplært i, enten ved tale eller ved brev fra oss.” Overleveringer gitt i tale og i skrift! Noe definerbart, noe konkret, noe klart, noe som man ikke kan ta feil av. Det ble skrevet til mennesker som tessalonikerne, til unge kristne i troen. Og vi skal kjempe for det alvorlig, med all vår makt og kraft. 

I Titus 3, 10-11 sammenfatter apostelen det igjen i et særdeles viktig ord: ”Et menneske som farer med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham èn gang og èn gang til. For du vet at den som er slik, er forvent og synder, dømt av seg selv.” Vi skal ikke være ”fine og vennlige” imot ham. Om han blir ved med å volde splittelse etter den første og andre advarsel, skal vi vise ham bort. Han er en fare for kirken, og vi må utelukke ham. Det er overalt Det nye Testamentes åpenhjertige og klare lære. Alt dette er naturligvis når det dreier seg om frelse, ganske uunngåelig i følge sannhetens natur og arten av den enhet som består i kirken. Men det er meget fjernt fra dagens populære framstilling, som ikke alene tolererer læresetninger av mennesker som fornekter den klare, nytestamentlige lære om vår Herres person og gjerning, men selv opphøyer og roser dem som framragende kristne, verdige til å etterlignes av de unge troende. 

(Fra ”Den kristne enheds grundlag” Dansk Luthersk Forlag 1968)