Artikel nr 15 fra blad nr 6-2016
Emne: Nettklipp
Julens budskap, har det noe å si?


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Kjell Skartveit

For en tid tilbake skrev Stavanger Aftenblad at muslimenes feiring av eid al-adha kan sammenlignes med den kristne julefeiringen, og for noen dager siden gikk Aftenpostens redaktør ut og sa at islams syn på homofile var i samme kategori som Frelsesarmeens. 

Det er mye som skremmer med det multikulturelle samfunnet, men dets religiøse analfabetisme er muligens den verste. For det har konsekvenser for hele vår måte å forstå mennesket på, og det er en formidabel pedagogisk utfordring at naturalister, som ikke ser forskjell på religioner, legger premissene for den offentlige debatten.

Men den kristne julen er en feiring av en hendelse så utrolig at selv kristne av vår egen tid har problemer med å forstå hva den innebærer. Vårt Lands Erling Rimehaug skrev tirsdag 22. desember: 

Treenighetslæren, inkarnasjonen og forsoningen er ikke de enkleste spørsmålene å gi seg i kast med. Hvor mye forstår jeg egentlig selv av dette når det kommer til stykket? 

Julens budskap er at Gud ble som oss for at vi skal kunne bli som ham. Syndefallet gjorde det umulig for Gud å ha en relasjon til mennesket, men hans kjærlighet til oss, en kjærlighet vi alle lever i og er til, tvang ham til å handle, og julen innleder det vi kan kalle kjærlighetens problem, og få har vært så opptatt av det som C.S Lewis. Men forstår naturalister og muslimer hva kjærlighet og moral egentlig er? 

C.S. Lewis krevde at troen, eller mangel på sådan, skal ha konsekvenser. Og ikke bare for kristne, men også for dem som avviser troen på Gud. Han etterlyser et etisk grunnlag for de ikke-troendes krav om moralske standpunkt. Som når han skriver om naturalistene: «Når de skriver at vi «må skape en bedre verden», husker de da at ordene «må» og «bedre» ifølge deres egne påstander, henviser til irrasjonelt bestemte impulser som verken kan være sanne eller uriktige, like lite som oppkast eller en gjesp kan være det?» C.S. Lewis kritiserer dem for å fastholde en filosofi som utelukker humanitet, men allikevel forblir humane, og peker blant annet på deres krav om at vi alle skal handle slik at våre etterkommere ikke lider under våre handlinger. Men hvorfor skal vi det, dersom det ikke ligger en moralsk vurdering til grunn? Og han fortsetter; «Naturalistene kan ikke knuse all min respekt for samvittigheten på mandag og forvente at jeg skal bøye meg for den igjen på tirsdag.» 

Ondskapens problem er en velkjent innvending mot kristendommen, hvordan kan en allmektig og kjærlig Gud akseptere eksistensen av ondskap? Men C.S. Lewis returnerer spørsmålet. Han hevder at det ikke er kristendommen som har et problem med ondskapen, men ikke-kristne som har et problem med kjærligheten. For hvordan kan man hevde at mennesket er grunnleggende godt, eller at vi kjemper for noe så abstrakt som menneskeverd, dersom det ikke ligger en objektiv standard til grunn? Det er som han sier at det er på tide at naturalistene bør begynne å leve som de lærer, selv om han innrømmer at han er glad de ikke gjør det. For kristne er imidlertid ondskap en realitet, eller som C.S. Lewis påpeker, et bevis på at svært mye av den verden Gud skapte er kommet galt av sted, og at Han insisterer meget sterkt, på å bringe det på rett kjøl igjen. 

Det er nettopp dette som er Lewis’ poeng; at naturalistene i prinsippet er nødt til å forsone seg med ondskapen, for dem må Holocaust være en historisk tilfeldighet på linje med løvens jakt på savannen. For dem er kjærlighetens eksistens et uoverstigelig problem. For kristne er den derimot svaret på et tilsynelatende umulig hinder. For naturalistene må ondskap og kjærlighet ha den samme berettigelse. 

C.S. Lewis peker deretter på at Gud ikke er en statisk ting, ikke engang en person, men en dynamisk, aldri hvilende aktivitet, et liv, nesten et slags drama, en enhet mellom Faderen og Sønnen, der konsekvensen av denne relasjonen blir en tredje person; Den Hellige Ånd. Denne Treenigheten er en levende, dynamisk kjærlighetsrelasjon som alltid har gått for seg i Gud og skapt alt annet. Det er fra den kjærligheten utgår, en kjærlighet vi alle erfarer, og som vi får erfare i julen og påskens budskap. Det er en Gud som ofrer seg selv for å redde det mennesket han har skapt. 

C.S. Lewis tok derfor opp kampen mot dem som hevdet at Jesus Kristus var en stor morallærer, men ikke noe mer enn det. Og sjelden er han skarpere, enn når han påpeker inkonsekvensen i nettopp det. For han er klar på en ting, og det er at dette ikke er et spørsmål om hva vi kan gjøre med Ham, men at det er et spørsmål om hva Han akter å gjøre med oss. Vi må enten akseptere Jesus Kristus som Guds Sønn, eller forkaste hele historien. Men forkaster vi historien om Jesus som Guds Sønn, blir ideen om hans morallære umulig å holde fast på, for da forsvinner det faste punktet Han snakket ut fra; Gud selv, og uten treenighet, er det ingen kjærlig relasjon tilbake. 

Mot dette står ikke bare naturalismen, men selvfølgelig også islam. Og C.S Lewis tok da også et knusende oppgjør med islam. Han kaller Allah en motsetning til kristendommens Gud, og årsaken blir tydelig når vi ser nærmere på hva islam «jul», eid al-adha. 

Denne høytiden er til minne om Abraham da han ble utfordret til å ofre sønnen Isak. Koranen beskriver Abraham som alle araberes stamfar, han er «Guds venn» som avviste all avgudsdyrkelse. Ifølge Kari Vogt er: 

den årlige pilegrimsferden til Mekka en påminnelse om dette, de årtusengamle ritualene minner pilegrimene om Abraham, Hagar og deres sønn Isma’il. Pilegrimene går syv ganger mellom de to høydene al-Safa og al-Marwa slik Hagar gjorde da hun lette etter vann til Isma’il. De drikker vann fra den hellige Zamzam-brønnen som en gang slukket Isma’ils tørst, og ved Mina stener de Satan, nøyaktig slik Abraham gjorde da han drev fristeren bort. Og hvert år avsluttes pilegrimsferden med offerfesten – id al-adha – som feires over hele den muslimske verden med et dyreoffer. Dette til minne om Abrahams lydighet: Han var villig til å ofre sin egen sønn, og hver enkelt muslim skal følge Abrahams eksempel og være villig til selv det største offer. Symbolet på denne overgivelsen er offerdyret som slaktes. 

Det er interessant å se hvordan historien om Abraham og Isak forstås så ulikt i islam og kristendommen. I islam handler det om menneskets plikt til selv det største offer, mens det i kristen tro handler om det motsatte. Bibelens Gud griper inn og viser at mennesket ikke skal foreta slike offer, at det ikke er etter Guds vilje, og samtidig peker beretningen frem mot at Gud selv, gjennom sønnen Jesus Kristus, skal frelse mennesket. Jesus Kristus sonet for alle og inviterte oss inn til en relasjon med en personlig Gud, helt ulikt islam, hvor Allah kraver at mennesket skal underkaste seg og være villig til å foreta det mest umenneskelige offer: å ofre sine egne barn. Det er derfor tydelig at islam har det samme problematiske forholdet til kjærligheten som naturalistene, Allahs krav knuser bildet av en hellig kjærlighet, han gjør også krav på ondskapens domene, alt utgår fra ham. 

Julen er starten på den kristne Guds redningsaksjon for mennesket. For muslimene er det blasfemi, de kan ikke akseptere en kjærlighet som begrenser Guds allmakt, en kjærlighet som tvang Ham til å nedverdige seg selv for oss, de mener det gjør Gud liten. For naturalisten stiller det seg annerledes, han fornekter et guddommelig opphav for menneskeverdet og kjærligheten, naturalisten vil gjerne ha mennesket i sentrum, men ser ikke at uten Gud blir mennesket selv sin verste fiende, og fortvilet prøver det gudløse mennesket å kopiere kristne verdier, uten å akseptere deres guddommelige opphav. Muslimer derimot, de lever slik de lærer, og det kommer Vesten til å erfare hva betyr. 

Vesten står derfor overfor et skjebnevalg, vi vil bli nødt til å avklare vårt forhold overfor det som definerer oss. Skal vi fortsatt se oss selv i lyset av en kjærlighetens Gud, underkaste oss en a-moralsk gud som krever alt av oss, eller skal vi se på oss selv som støv i universet? 

God jul!

(Fra Document.no 23.12.2015 med tillatelse av forfatteren)