Merete Hodne er i Jæren tingrett dømt for brudd på straffelovens paragraf 186 punkt b som setter forbud mot diskriminering på grunnlag av ”religion og livssyn”. Hun skal ha kastet en hijabkledd dame på dør. For det er hun dømt til å betale 10 000 kroner i bot. Saken er anket og kommer trolig opp i lagmannsretten til våren. 

Media – også den kristne dagspressen – har hyllet dommen som meningsfylt og riktig. Tingretten har utvilsomt fått med seg signalene i tiden og felt en politisk korrekt dom. 

Men denne saken har mange sider som bør påaktes. Da tenker jeg ikke bare på den rent juridiske men også på kristenfolkets argumentasjon om at ulike religioner bør likestilles. 

Først kan vi stille spørsmålet: hva er islam? Er det en religion eller er det en politisk bevegelse? Svaret er: begge deler. 

Islam er med rette blitt kalt for sverdets religion. Den utbrer seg med makt og den beholder kontrollen over befolkningen med makt. Dette i motsetning til kristendommen som utbrer seg gjennom misjon og forkynnelse. Islam betyr underkastelse og skaper ufrie mennesker. Kristendommen skaper frie og forløste mennesker. 

Når Merete Hodne møter en hijabkledd dame, møter hun da en religion eller en politisk bevegelse? Her må vi være klar over at lovverket ikke setter forbud mot diskriminering på politisk grunnlag. Her slår ytringsfriheten igjennom. Men denne grenseoppgangen har tingretten ikke tatt for seg. 

Tingretten har heller ikke tatt hensyn til at Merete Hodne over lengre tid er blitt trakassert med ruteknusing, eggkasting, tagging og demonstrasjoner iverksatt av SOS rasisme. Vi har all grunn til å tro at det henger sammen med Merete Hodnes uvilje overfor islam. Når hun så får besøk av to hijabkledde kvinner i sin frisørsalong, reagerer hun spontant ved å kaste dem ut. Jeg tror de fleste av oss ville ha reagert på samme måte. 

I ettertid er det også kommet fram at dette ikke var et tilfeldig besøk, men en planlagt provokasjon. Det står til troene, og følgelig er det ikke snakk om diskriminering, men om å forsvare seg mot noe som minner om et regulert overfall. 

Likestillingstanken 

De som forsvarer tingrettens dom viser til likestillingstanken. Alle religioner i vårt land må likestilles, ha de samme rettigheter. Således heter det i Dagens leder av 12. september at dersom vi kristne skal ha rett til å bære korset, må muslimske kvinner ha rett til å bære hijab. Videre skriver Dagen: ”når vi gjør krav på respekt for kristnes religionsfrihet, må vi også anerkjenne mennesker med annen tro den samme friheten.” Vi kjenner den samme argumentasjonen fra Kristelig folkeparti. 

Igjen må vi spørre: hva er islam? 

Er det en religion som uten videre kan sidestilles med kristendom? Snakker vi om to likeverdige religioner? Er de bærere av de samme verdier? 

Det er blitt sagt at islam er en satanisk religion. Fra et kristent ståsted er islam i hvert fall å forstå som avgudsdyrkelse. Å sidestille disse to religionene blir det samme som å sidestille sannhet og løgn, godt og ondt, rett og galt. Alle vil forstå at det er meningsløst. 

Men selve argumentasjonen om at den kristnes religionsfrihet bare kan reddes ved å åpne for islam, er skremmende. Det minner ikke så rent lite om defaitisme. Kristenledere synes å innse at slaget om kristendommens plass i Norge er tapt. Nå gjelder det å redde stumpene i håp om at vi kan sikre noe av vår kristne frihet i fremtiden. Det er som Erna Solberg skal ha sagt: er vi snille mot islam, så vil de være snille mot oss. En slik forståelse er ikke bare grenseløst naivt men også direkte kunnskapsløst. Hva får oss til å tro at islam vil innrømme oss den samme frihet som vi ønsker å gi dem? 

Likestilling som politisk verktøy 

I likestillingens navn skal islam sikres en plass i det norske samfunn. Da er det på sin plass i si et ord om likestillingens historie. I Norge ble likestilling knesatt i likestillingsloven vedtatt av Stortinget i 1974-75. Den skulle regulere forholdet mellom mann og kvinne i samfunnet. Men loven var også ment å være et signal om likestilling i alle deler av det norske samfunn. Det skulle være et politisk fyrtårn.

I årene som er gått er likestilling blitt et dogme, ja, vår tids nye religion. Alt skal likestilles. Selv kristne omfavner likestilling som noe høyverdig. 

Men likestilling er ingen bibelsk tanke. Den har røtter tilbake til den franske revolusjon, og er sekulær i sitt vesen. Det var allikevel først og fremst kommunismen som skulle nyttiggjøre seg dette tankegodset. Kvinnen skulle frigjøres fra hjemmet og stilles til disposisjon for samfunnet. Fra første øyeblikk hadde likestillingstanken brodd mot kirke og religion. Her hjemme var det feministene og arbeiderbevegelsen som grep fatt i disse ideene. Likestilling ble sett på som et velegnet verktøy til å rydde til side kristne posisjoner i samfunnet. 

”Nå må vi våkne” sa Jørgen Høgetveit i sin kamp mot likestillingsloven. Han fikk støtte av Carl Fredrik Wisløff og Øivind Andersen. Men kristenfolket lot seg ikke vekke og avkristningen gikk sin gang. 

Likestilling er utopi 

Tanken om likestilling er en utopi. Det sier seg selv at meninger, holdninger, tro og religion ikke kan likestilles. Det dreier seg om ulike verdier og de kan ikke settes på en fjøl. Ikke alt er like berettiget. Vi er nødt til å prioritere. Likestilling minner mest om marxistenes forestilling om det klasseløse samfunn. Den endte på historiens skraphaug. Det vil også likestillingsdogmet gjøre. 

Merete Hodne saken dreier seg ikke om religionsfrihet, men om et systematisk forsøk på å delegitimere kristne verdier i likestillingens navn. Kristendommen må moderere seg og tre i bakgrunnen for å gi plass for islam. 

Som kristne har vi lett for å ta troen for gitt. Vi håper på det beste og holder fast på forestillingen om at vi lever tross alt i en kristen kultur. Men Bibelen ser annerledes på dette. Troen er en åndskamp og vi må kjempe for det vi tror på. ”Ikle dere Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag…” Vi formanes til å gripe ”troens skjold og åndens sverd”. I korthet, vi formanes til å holde fast på Guds ord. 

Men det er ikke lett for menigmann å reise motstand mot tidens strømninger når de som har hyrdeansvaret for lengst har kapitulert.