| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søviks siste bok: ”Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler” (Efrem forlag 2016) har to hoveddeler: ”Del 1: Tro og vitenskap” og ”Del 2: Evolusjon og kristen tro”. I sin anmeldelse av boken i Dagen 26/11-16 skrev Tarjei Gilje følgende om bokens andre del
”I andre del av boken kommer forfatterne etter hvert inn på en hel rekke mer spesifikke spørsmål som de utleder fra premissene de først har lagt til grunn. De fortjener ros for å argumentere åpent og etterrettelig. Men her er det flere punkter hvor det er vanskeligere å følge dem. Og disse slutningene er etter mitt skjønn ikke nødvendige selv om man teologisk sett skulle akseptere at evolusjon og skapelse er forenlige størrelser. Rent pedagogisk kan denne delen av boken stå i en viss konflikt til den første delen. For mange kristne vil det være mer enn utfordrende nok å akseptere evolusjonstanken. Hvis en i tillegg må akseptere hele den teologiske pakken denne boken serverer, vil nok flere reservere seg.”
Men hvis det faktisk er de ”premissene [Davidsen og Søvik] først har lagt til grunn”, som får dem til å dra ”disse slutningene”, så går det vel ikke an å ”reservere seg”, hvis man først har akseptert premissene? Nå sier Gilje imidlertid at det etter hans skjønn ikke er nødvendig å dra disse slutningene ”selv om man teologisk sett skulle akseptere at evolusjon og skapelse er forenlige størrelser”. Henger dette mon ”på greip”?
For å svare på dette, så er vi nødt for å se nærmere på noen av de ”punkter hvor det er vanskeligere å følge [forfatterne]”. Jeg kan naturligvis ikke vite akkurat hvilke punkter Gilje her har i tankene, siden han ikke går konkret inn på dette i anmeldelsen sin. Men for min del er det i alle fall helt umulig å følge forfatterne i det de skriver om syndefallet og om begrepet arvesynd (samt flere andre ting, som jeg imidlertid ikke skal gå inn på her).
For å ta det siste først, så tolker forfatterne en delsetning i Rom 5,12 ("fordi de syndet alle"), slik at denne kommer til å stå i motsetning til hva Paulus ellers skriver i avsnittet Rom 5,12-19 om betydningen av Adams fall for resten av menneskeheten:
”I vers 12 ser vi tydelig at døden rammet alle fordi alle syndet. Poenget er at vi alle bryter loven og fortjener straff. Ikke fordi Adam gjorde det” (s. 172)
”Å være født med synd betyr da ikke å ha skyld fordi andre har gjort noe galt, men å bli født inn i en verden hvor du selv kommer til å synde” (s. 173f)
Men Anders Nygren skriver i sin kommentar til dette stedet i Romerbrevet (oversatt fra svensk): "Så meget står i alle fall fast, at menneskehetens skjebne for Paulus avhenger av hva som skjedde med ham som er dens hode og representant. Enhver tolkning som på noe vis oppløser eller oppmyker denne tanke, er uten videre falsk" ("Pauli brev till Romarna. Tolkning av Anders Nygren", Stockholm 1968, s. 221).
R. C. H. Lenski bekrefter dette i hans kommentar til Romerbrevet, idet han blant annet peker på at Paulus bruker den greske verbalformen "aorist" når han skriver "fordi de syndet alle", og denne verbalformen betegner 'en avsluttet handling i fortiden med virkninger inn i fremtiden.. Det vil si og med Adams fall i Edens hage, så syndet vi alle og kom under Guds vrede og fordømmelse (Lenski, R.C.H.: "The Interpretation of St. Paul's Epistle to the Romans", Minneapolis 1961, s. 360ff). Et tredje vitne for denne tolkningen er Frank Jakobsen i Credo-kommentaren hans til Romerbrevet (København 1978, s. 93f), der han blant annet skriver flg. vedr. Rom. 5,12 (oversatt til norsk): "Alle syndet og ble syndere i dette ene fallet".
Videre kan det vises til dr. Reinhard Junker, lederen for det tyske ”Studiengemeinschaft Wort und Wissen” (www.wort-und-wissen.de), som i sin doktoravhandling – utgitt under tittelen ”Leben durch sterben? Schöpfung, Heilsgeschichte und Evolution” (Stuttgart-Neuhausen: Hänssler, 1994) – blant mye annet holder frem, at i Rom 5,12-19 blir alle menneskers død ført tilbake til Adam, på samme måten somrettferdigheten for alle (som tar imot frelsen) blir ført tilbake til Kristus (s. 110 i den trykte avhandlingen).
Paulus’ sammenlikning mellom Adam og Kristus i Rom 5,12-19 mister fullstendig sin mening, hvis delsetningen ”fordi de syndet alle” i v. 12 skulle tolkes slik Davidsen og Søvik argumenterer for. Det er på ingen måte dekkende for innholdet i avsnittet å si som forfatterne, at ”kontrasten mellom Adam og Jesus, handler altså om hvorvidt man fortsetter å leve som lovbryter eller om man ønsker å gjøre opp for seg og få tilgivelse, gjennom Jesus” (s. 172).
Her avsløres det, at det ikke går an å fastholde Paulus’ helt grunnleggende kristen lære om syndefallets betydning for hele menneskeheten, når man – som Davidsen og Søvik – vil forstå ”kristendommen ... i lys av evolusjonen” (s. 201). Ut fra premissene deres er det helt nødvendig å omtolke arvesyndsbegrepet, da evolusjonslæren simpelthen ikke tillater eksistensen av et første menneskepar i den forstand som Adam og Eva er skildret i Edens hage i 1 Mos 2 – 3.
Dermed er det uten videre klart at beretningen om syndefallet ikke vil kunne tas bokstavelig ut fra Davidsen og Søviks premisser:
”En bokstavelig tolkning av Adam og Eva-fortellingen er kort sagt en dårlig løsning på det ondes problem. Vi ser i stedet langt bedre grunner til å lese fortellingen som en allmenn sannhet i mytologiske klær” (s. 170).
Når de to forfatterne likevel har hver sin utlegning av syndefallet, så henger det sammen med forskjellig syn på om Adam og Eva skal regnes som historiske personer eller ei. Mens den ene av forfatterne (Davidsen) tror at Gud blant de første mennesker som hadde utviklet seg (i henhold til evolusjonslæren), utvalgte et bestemt par som ”blir kalt av Gud for å bli kjent med ham” (s. 168), så mener den andre forfatteren (Søvik) at ”det ikke eksisterer noen reell Adam eller Eva” (s. 167).
Begge avviser de dermed Adam og Eva som direkte skapt av Gud (s. 161ff), selv om Skriften klart sier at disse to personer var opphavet til alle mennesker på jorden (1 Mos 1,26 – 5,5; Matt 19,4 -6; Rom 5,12-19; 1 Tim. 2,13-14). For når ”kristendommen skal forstås i lys av evolusjonen”, så sier det seg selv at det ikke er mulig å fastholde hva Skriften faktisk sier om menneskets opphav.
Syndefallet har de to forfatterne også hver sin utlegging av (s. 169), men jeg ser ingen grunn til å gå nærmere inn på disse utlegninger, da forfatterne – slik det fremgår av sitatet ovenfor – uansett er tilbøyelige til å ville ”lese fortellingen som en allmenn sannhet i mytologiske klær”.
Hvis man har vanskeligheter med å følge Davidsen og Søvik på de her omtalte to-tre punkter, så skulle man altså ifølge det ovenfor siterte avsnittet fra Tarjei Giljes bokanmeldelse i Dagen bare kunne ”reservere seg”, ”selv om man teologisk sett skulle akseptere at evolusjon og skapelse er forenlige størrelser”. Men dette henger ikke på greip!
Tvert imot så har Davidsen og Søvik med boken sin indirekte demonstrert at det faktisk ikke går an å forene evolusjonslæren (i uavkortet form) med kristen tro, uten å forandre på sistnevnte! Deres ”Ja takk, begge deler” i boktittelen klinger derfor hult i mine ører!