”Og soldatene flettet en krone av torner som de satte på hans hode…” (Joh 19,2) 

Dersom du fikk valget mellom å få se all verdens praktfulle kroner og tornekronen, var ikke valget vaskelig. Lå den mellom alle de andre, var det den du ville stanse ved. Den var tenkt som hån. Men den overgår alle kroner i skjønnhet. Jesus har båret den. 

Vi skal ikke tro at det er lett å bære en kongekrone. Umiddelbart kan det se slik ut. Men kongemakten krever sin pris. 

Tornekronen har en eneste konge båret. Også han ble opphøyet, men det var på et kors. Ingen krone har det kostet mer å bære. Det kostet Jesus livet. 

Da Johannes så Jesus i himmelen, så han et Lam som var som slaktet. Dødsmerkene bærer han stadig. 

Det kan få oss til å spørre om vi i evigheten skal se merkene av tornekronen? 

Gud har gitt Jesus navnet over alle navn. Hvert kne skal bøye seg for ham. Herligheten hans er overveldende. Samtidig er han den som, ”ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”. 

Korsdøden er fryktelig. Det er en død under tortur. Jesu død er enda mer forferdelig. Det er en død under Guds vrede. Derfor blir vi grepet av gru når vi leser om Golgata. Likevel hviler Guds herlighet over Jesus. Hjertet blir fylt av en stille og dyp takk, som ord aldri kan uttrykke. Hjertet finner hvile og fred ved den straffen som kom over ham. 

Det var soldater som flettet kronen til Jesus. Men bak dem sto Gud. Det var han som rakte Sønnen vredesbegeret. Det kunne ikke gå Jesus forbi, hvis han skulle være verdens Frelser. 

Jesus er din tornekronede konge. I ham er den dypeste fornedrelse og den største opphøyelse forenet. Bak alt banker hans brennende hjerte av kjærlighet til deg. 

(Fra ”Ett er nødvendig” 26. mars. Lunde Forlag 3. opplag 1991)