| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Profeten Sakarja var profet i tiden etter at de første jødene hadde vendt tilbake til Jerusalem og Juda fra fangenskapet i Babel.
Nå vender Herren seg gjennom profeten til de hjemvendte med formaning om at de ikke må gjøre som deres forfedre, som måtte smake Herrens vredesdom. Vi skulle kanskje tro at når de nå hadde fått vende tilbake, var det tid til glede og lovsang. Og det var det nok, men det er som vi synger i salmen: "Hjelp at jeg fra synden treder og meg alltid varsom gleder ved min salighet og fred! Kjøpt jeg ble, ditt navn skje ære! Dyrekjøpt - å, la det være varsel for meg hvert et sted!" En kristens glede er en varsom glede, en glede som aldri tar bort syndens alvor og faren for å falle i fra.
"Vend om til meg, sier Herren, hærskarenes Gud, så vil jeg vende om til dere, sier Herren, hærskarenes Gud. Vær ikke lik deres fedre, som de tidligere profeter formante med disse ord: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Vend om fra deres onde veier og deres onde gjerninger! - Men de hørte ikke og aktet ikke på meg, sier Herren." (Sak 1,3-4).
Det gjelder å ta lærdom av fortiden, ta lærdom av Guds ord. Gud er den samme og han vil handle på samme måte med oss som med Israelsfolket, om vi vender oss bort fra ham og hans ord. Derfor må vi la oss advare, mens det ennå er tid, og vende om til Herren i sannhet.
Profeten har et veldig løfte til dem som vender om. Herren skal igjen ta seg av Juda og Jerusalem. Herren har slått, men nå vil han forbinde, han vil ta seg av den lille rest og forbarme seg over dem i sin miskunnhet. Men da må de omvende seg, og ikke følge i deres forfedres spor.
De hjemvendte får erfare den samme nåde og miskunnhet som den bortkomne sønn (Sak 2,14-17). Herren fornyer sitt forhold til folket, som om ingen synd og ingen urett var begått. De får begynne på nytt igjen.
Tar ikke Gud det så nøye med synden? Er det slik at tiden leger alle sår, så etter en stund bryr han seg ikke mer over den synd Israelsfolket hadde gjort? Nei, det er ikke slik. Gud kunne ikke uten videre tilgi folket deres synder, synden måtte få sin straff.
Men nå hadde Gud straffet folkets synd. Folket hadde vært 70 år i Babel. Det var en lang soningstid. Og så fikk Israelsfolket erfare at det fulgte utløsning på soningen, etter straffen tok Herren seg igjen av sitt folk. Han hadde fått igjen for deres synder, og kunne nå vende seg mot dem i nåde. Betyr det at hvis hver enkelt av oss gjør bot, tar på oss straff og lidelse for våre synder, så vil Herren kunne tilgi oss?
Slik kom mange jøder til å tenke, slik tenkte fariseerne på Jesu tid og slik tenker de religiøse jødene i dag. Ikke så at Gud i himmelen ga tilgivelse som lønn eller direkte motytelse for bot og ydmykelse, men likevel slik at Gud av nåde tilga den som søkte ham i bot og bønn. Og på samme måte tenkes det hos en rekke katolske teologer.
Men var det dette Gud ville lære Israelsfolket, at vår soning og lidelse kan åpne Guds hjerte og gjøre Gud nådig? Nei, Skriften taler ikke slik. Det er som vi synger i sangen: «Ble min iver aldri matt, gråt jeg både dag og natt, syndens flekker er dog der.» Vår bot kan ikke ta bort syndens flekker og gjøre oss rene for Gud.
Sammenhengen er en helt annen. Det er ikke i kraft av folkets egen lidelse og soning Gud kan tilgi dem, men dette er bare et forbilde på det Gud skal gjøre i framtiden, gjennom sin lidende tjener, Messias. Det er det Herren forkynner her gjennom Sakarja 3.
Herren lar Sakarja se Josva, ypperstepresten, stå foran Herrens engel, og Satan stå ved hans høyre side for å anklage ham. Josva, eller Jehoshua, er det hebraiske navnet for JESUS. Hva får Sakarja se? Det var bare en dag i året ypperstepresten fikk tre fram for Gud. Det var på den store forsoningsdagen. Da tok ypperstepresten på seg sine yppersteprestelige klær. På dem var alle Israels stammers navn inngravert, både på edelsteinene i brystplaten og på skulderstykkene. Han skulle bære folket med seg, både på sitt hjerte og på sine skuldre. Gjennom ham skulle hele folket møte Gud. Ypperstepresten bar hele folket på sitt legeme. Men dermed bar han også hele folkets synd.
Ypperstepresten hadde tatt en bukk og bekjent Israels synder over den, og han hadde slaktet en bukk som syndoffer. Han tok blodet av den slaktede syndebukken og bar det med seg når han trådte fram for Gud i Det aller helligste. Inne i Det aller helligste stenket han blodet på framsiden av arken og på lokket på arken, til et dekke mellom seg og Gud og til et dekke over lovens tavler som lå i arken og vitnet om folkets synd for Herren, Herren som tronet mellom kjerubene. Offerdyrets kropp ble brent opp utenfor leiren.
Dette er alt sammen billedlig, en forkynnelse av Stedfortrederen, inntil skyggen ble avløst av tingenes virkelige skikkelse (Heb 10:1). Når ypperstepresten bærer fram offerdyrets blod, er det i stedet for hans eget blod eller folkets blod. Den kroppen som ble brent opp utenfor leiren, det skulle ha vært ypperstepresten selv eller folket selv.
Og nå skal vi ta i betraktning det som ligger bak, både i yppersteprestens eget liv og i folkets liv. De har nå vært «utenfor leiren», i Babel, i 70 år, og nærmest gått til grunne der. Men som en «brann revet ut av ilden», ut av dommen, har de fått vende tilbake til Juda og Jerusalem. Gjennom dommen hadde det skjedd soning og utløsning.
Folket var et syndig folk, urene og tilskitnet av sin synd. Derfor var yppersteprestens klær skitne, de var tilskitnet gjennom de synder han bar på folkets vegne.
Og Satan, anklageren, han trer derfor fram for Herren og anklager ypperstepresten og gjennom ham folket. Satan peker på de skitne klær og hevder at verken ypperstepresten eller folket har rett til å leve for Gud, for de er urene, skitne pga synden. Satan vil ha ypperstepresten og folket dømt av Herren. Og Satan har loven på sin side, for den anklager også folket for dets synd.
Men Herren dømmer ikke ypperstepresten. Han refser Satan og gir ham ikke rett. Herren har utvalgt Jerusalem, dvs Guds folk. Og, sier han, er ikke denne mannen her en rykende brann, revet ut av ilden? Ypperstepresten har vært i dommen, men han har blitt frelst ut av den, eller gjennom den. Synden har fått sin dom, og straffen er utstått gjennom de 70 år i Babel.
Så tas de skitne klær av, idet det sies til ham at hans misgjerning tas bort. Og han kles i høytidsklær. Særlig nevnes den nye luen. Det var yppersteprestens lue, på den sto det inngravert: Helliget Herren. Ypperstepresten og folket han representerte, var gjennom dommen og det som hadde skjedd for Herrens åsyn, utskilt fra verden og synden og innvidd til Herren for å høre ham til og være hans eiendom.
Hva vil Herren forkynne for folket gjennom dette synet som profeten Sakara får se? Det står om ypperstepresten Josva i v.8 at han er en varselmann, dvs et forbilde, for Herren lar sin egentlige tjener komme, Spire, dvs Davids rotskudd. På hebraisk er ordet spire (tsemach) et ordspill med Messias (Messiach).
Ypperstepresten, som folket i Babel, får være et forbilde på den soning som Herren skal fullføre ved sin tjener Spire, ved Messias, ikke gjennom 70 år, men på én dag. Messias skal ta folket misgjerning bort på én dag!
Den misgjerning som Israelsfolket aldri kunne sone gjennom sine 70 år i fangenskap, den synd som de mange syndebukkene år etter år ikke kunne ta bort, den skal Messias ta bort på én dag.
Israel og ypperstepresten Josva hadde fått erfare, på forbilledlig måte, at gjennom soning og dom, blir misgjerningen tatt bort. Folket forsones med Gud og Gud kan igjen ta seg av sitt folk. Det var frukten av den store forsoningsdagen, og det var frukten av de sytti år i Babel, men det var bare et forbilde på det Herrens tjener skulle gjøre fullkomment, en gang for alle, og det på én dag.
Ypperstepresten Josva er altså forbilde på den ene og sanne yppersteprest, Jesus. Det er Ypperstepresten Jesus vi møter her i Sak 3, har beskrives hans soningsdød for oss, på forbilledlig vis. Jesus tok på seg å bære dine og mine synder, sitt folks synder. Han tok på seg å gjøre bot i ditt sted, han tok på seg alle våre botsstraffer. Det er som Paul Gerhardt synger: "Når alle piner vises frem, han svarer: Gjerne, hvert et lem er rede til å lide."
Da Jesus vandret opp til Golgata for deg og meg, så bar han ikke bare korset, men han bar våre synder på sitt eget legeme. Det var hans skitne klesdrakt. "Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss." Og han bar sitt eget blod fram for Herrens åsyn i himmelens helligdom.
Og Satan, anklageren, trådte også fram på Golgata med sine anklager og pekte på Jesu skitne klær, våre synder som han bar, og krevde Jesus fordømt. Og Satan seiret tilsynelatende på Golgata. Jesus døde, oppgav sin ånd, og ut av hans side rant det blod og vann. På Golgata, utenfor Jerusalem, utenfor leiren, døde Jesus. Og når blodet rant, ble hans blod stenket på Guds paktsark i den himmelske helligdom. Og blodet vitnet innfor Guds ansikt om at synden var sonet, straffen var utstått.
I dommen, i straffen, er det soning og utløsning. "Den som er død er rettferdiggjort fra synden." (Rom.6,7).
Satan, anklageren, avvæpnes på Golgata, han blir kastet ned fra anklagerbenken i himmelen. For i og med Jesu død, i og med at blodet ble sprengt på den himmelske nådestol, er det ikke lenger noen synd å anklage for. Jesus er rettferdiggjort, frikjent fra synden, for den er sonet.
Det er hva som skjer når blodet er stenket, når soningen er fullbrakt, vi er vitne til i Sak 3. Da tas de skitne klær av. Gud i himmelen rettferdiggjør Jesus fra dine og mine synder. Synden er sonet, den er tatt bort, den er kastet i glemselens hav. Satan har ingen rett til å anklage, og Herren sender ham bort. Jesus sier om dette: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn» (Luk 10,18).
"For hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (Rom 8:33). Guds utvalgte er først og fremst Jesus selv. Men likesom ypperstepresten ikke bare bar folkets synder på sine skuldre, men selve folket - ja, de lå også på hans hjerte - slik bærer også Jesus hver den som hører ham til. Det som Jesus gjorde, det gjorde han i ditt og mitt sted, som om du og jeg skulle ha gjort det. Da han ble avkledd sine skitne klær, var det dine og mine skitne klær som ble tatt bort. Da han ble iført høytidsklær, var det sine egne klær han ble ikledd, hans egen fullkomne rettferdighet og hellighet. Jesus var i ett og alt helliget Herren. Men så var det også du og jeg som ble kledd i rettferdighetens skinnende drakt og som ble helliget Herren. For han gjorde alt i vårt sted. Vi er helliget i Kristus Jesus.
Og er Jesus Guds utvalgte som ingen kan anklage, så er du og jeg også Guds utvalgte som Gud rettferdiggjør. Ja, vi er utvalgt i Kristus og oppreist med ham og satt med ham i himmelen (Ef 2,6). Tenk, alt dette har den troende i Jesus!
Ser du dette? Det Israel, Herrens tjener, hadde opplevd i Babel, at det var gjennom dommen, soningen, at Guds vrede ble tatt bort og nåde og frelse og rettferdiggjørelse ble vunnet, det var et forbilde.
Det som ypperstepresten opplevde hvert år når han gikk inn i det aller helligste, at gjennom sonofferet som måtte dø, gjennom blodet, ble det gjort soning slik at folkets misgjerninger ble tatt bort, det var et forbilde.
Det var alt sammen et forbilde på det som skulle skje ved Herrens spire, ved Messias, Davids rotskudd. Og da ledes vi til det en annen profet også hadde vitnet, nettopp som et budskap til det straffede folket: Jes 53,1-11.
Hvordan skal du og jeg gjøre bot for våre synder? Det ville være formastelig å søke å utfylle det som Jesus allerede har gjort fullkomment. Vi må aldri tro at våre tårer eller våre forsett, våre bønner eller gjerninger, skal kunne legge noe til den fullkomne bot eller soning som Jesus har gjort. Vår bot kan ikke åpne Guds hjerte for oss, men den har en annen hensikt: Å åpne våre hjerter for Guds nåde i Jesus Kristus. Vår bot skal lede til at vi tar vår tilflukt til Jesus med våre synder, gjør oss bruk av den soning som han har skaffet til veie og leve i syndenes forlatelse.
"Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener (Messias, Jesus), rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære." Ja, slik er det. Sann bot driver oss til å ta vår tilflukt til Jesus, kjenne han som vår stedfortreder, vårt vederlag for Gud. Kjenner du Jesus slik, er han ditt vederlag, det du har å vise til?