En kristen kan snuble og falle. Han kan gå av sted med usikre skritt. Han kan, fordi hans motstandskraft er svekket, ”bli overrumplet av en eller annen synd.” (Gal 6,1) Eller han kan komme i en tilstand av likegyldighet og sløvhet, som har til følge at Herren skjuler sitt ansikt for ham og alt blir mørkt. Men under alt dette har han fortsatt livet i Gud i behold. Det er derfor ikke det som det er tale om her. 

Det som det er tale om her, er det sørgeligste som kan inntreffe innen Guds menighet: at en virkelig levende, troende kristen glir over i vanmakt og åndelig død. At den som en gang var fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike, igjen lar seg smitte av verden, kaster en god samvittighet over bord og dermed har lidd skipbrudd på troen. Det salige samfunnet med Gud opphører, og Ånden må vike. 

At dette sørgelige virkelig skjer, er en kjensgjerning som Skriften med tydelige ord og eksempler bekrefter. For ikke å tale om de mange i Israel som vendte seg bort fra Herren sin Gud, vil vi bare se etter hva Jesus og hans apostler sier om denne sak. 

Jesus sier: ”Når den urene ånd har forlatt et menneske, flakker den om i tørre trakter og leter etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg gikk ut av. Når den så kommer dit, finner den det ledig, feid og pyntet. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og bor der. Og for det menneske blir det siste verre enn det første.” (Mat 12,43-45) 

Apostelen Peter sier: ”For dersom noen med kunnskap om vårt Herre og frelser Jesus Kristus har unnflydd verdens urenhet, og så igjen blir innfanget av den og ligger under for den, da er det siste blitt verre for dem enn det første. Det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn at de kjente den og så igjen vendte seg bort fra det hellige bud som var overgitt til dem. Det er gått med dem som det sanne ordspråk sier: Hunden vender tilbake til sitt eget spy, og et nyvasket svin velter seg i sølen.” (2 Pet 2, 20-22) 

Hebreerbrevets forfatter taler om dem ”som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.” (Heb 6,4-6)

Paulus nevner i sine brev enkelte navngitte frafalne, som for eksempel Hymeneus, Aleksander og Demas. Om de to første sier han at han har overgitt dem til Satan, ”for at de skal bli tuktet så de lar være å spotte.” (1 Tim 1,19-20) Demas hadde en tid vært Paulus sin medarbeider, (Fil v.24) men var siden falt fra. Paulus gir Timoteus en sørgelig beskjed i følgende ord: ”Demas forlot meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden.” (2 Tim 4,10) 

Her kan også føyes til de sørgelige eksempler på frafall og åndelig død som vi ser i vår egen tid. 

På steder hvor en liten flokk troende sammen har levd livet med Gud i noen år, kan en etter kortere eller lengre tid finne en og annen som frafallen. Hvor det før var ydmykhet, anger og bot og troens lykke, kjærlighet, glede og fred som preget personen, er det nå de uhyggeligste dødstegn: sikkerhet, stolthet og manglende kjærlighet, åpenbar verdslighet, uhemmet vrede, hat og begjær. Når en tenker at slike frafalne sikkert også en gang var sikker på å stå fast og gå inn til gleden hos Gud, så kan unektelig tanken på deres tilstand ryste en kristen i hans innerste sjel. 

Men er det ikke nettopp dette som Skriften med den ene advarsel mer alvorlig enn den andre, har forutsagt oss. Sier den ikke at vår vandring gjennom livet skal være en stående strid, en strid på liv og død? At vi på alle sider er omgitt av fiender som har svoret oss døden og er fast bestemt på å føre sine planer igjennom? Er det bare en spøk når apostlene taler om ”en brølende løve” – om ”Djevelens listige angrep” - om ”slangens bedrag” - om ”den onde dag” - om ”syndens bedrag” - om kjødet og verdens forførende makt? Er det bare en spøk når både Jesus og apostlene med glødende iver taler om nødvendigheten av ”å våke og be”, og iføre seg ”Guds fulle rustning”, til å ”løfte troens skjold,” til å ”stri den gode strid,” til å være ”tro inntil døden,” om vi til sist skal få livets seierskrans i eie? Nei, det er ikke spøk, det er alvor, rystende alvor! 

Dette er derfor et emne som det er vel verdt at Guds folk tar til hjerte i tide. 

Er fallet først skjedd, er det som oftest for sent. 

At en levende kristen faller fra og glir over i åndelig død er ikke noe som skjer med en gang. Sjelden avsluttes åndelig liv med en brå død. Det svinner bort litt etter litt, gjennom lengre tid. Ofte er sykdommen hard, og forbundet med voldsom spenning og uro. Guds gode, trofaste ånd setter inn og strir av all sin makt mot det onde. Sjelen lider, spesielt til visse tider, under bebreidelser og pinefull angst. Men tar sykdommen over, så avtar disse smerter litt etter litt. Det vonde får lov å utvikle seg uhindret og fritt, og da står døden for hånden. 

Det kan også utvikle seg slik at døden kommer snikende – som en god søvn, fremkalt av en søt og berusende gift. Dette vil særlig være tilfelle med dem som finner døden ved åndelig hovmod, egenrettferdighet eller vranglære. De holder da sin egen vei for den eneste rette og går med den største frimodighet, trygge og glade sin ulykke i møte. 

De veier som fører til frafall og død er så mange, at det er ikke lett å gjøre nøyere rede for alle. Men noen av de mest alminnelige skal vi her se litt nærmere på. 

En vei som mange har mistet livet i Gud på, er åndelig lathet. Våpnene legges til side, bruken av nådemidlene forsømmes, troen får lov til og skytte seg selv, og gode gjerninger er der ikke mer av. I den første tid i kristenlivet var det så kjært for dem å lese, høre, tale og skrive om Kristus, omgås med ham i bønn, og ved nattverdbordet ta imot hans hellige legeme og blod. Men etter hvert minket interessen for dette. Nye gjøremål opptok tiden, nye hindringer inntraff, og Djevelen forstod på en mesterlig måte å forstørre og fremheve betydningen av disse. Han innbilte i tillegg sjelene at nå, da de visste alt hva de behøvde å vite, kunne de godt leve på minnet en tid, og håpe at Gud skulle nok opprettholde deres åndelige liv. Og kan Djevelen bare få føre mennesker bort fra Ordet, så kan han siden føre dem til hvilken side han vil.

Snart ser en ikke andre synder hos seg selv enn de fornuften dømmer og straffer. Snart tror en ikke større om nåden enn en anser seg selv verdig til å tro. Men etter som syndefølelsen holder på å dø ut, har en enda nok trøst. Og snart står en igjen som det naturlige, rent sjelelige menneske en opprinnelig var. 

Den åndelige lathet gir seg også til kjenne ved at en ikke innretter livet sitt etter Ordets krav og ikke er lydhøre for Åndens røst. Før var en villig til å gjøre hva som helst som var befalt av Herren. Da var en oppmerksom på alle kristelige plikter. Om en ikke var i stand til å oppfylle alle, så var viljen til å gjøre dem der, og en strebet etter det. Og mislykkes det med et eller annet, så en det straks som en synd en måtte søke forlatelse for hos Gud, og hente nåde og kraft hos ham til fortsatt å stride. 

Nå derimot setter en seg et bestemt mål for hva en skal gjøre, og hvor langt en skal gå. Alt det andre er fullstendig utelatt, streber ikke, ja, tenker heller ikke på det. Da blir det heller ingen mangler eller feil å beklage. 

All tilfredshet med seg selv oppstår nemlig ved at en ikke er oppmerksomme på budenes åndelige krav, og glemmer at Gud er en hellig Gud. Og er en først blitt tilfreds med seg selv, ikke mer har noen følelse av mangler og skyld, hvilken plass og betydning får da Kristus i ens liv? 

Sagt i få ord: Frelseren, forsoneren, hans embete og gjerning mister sin egentlige og sanne verdi. Når syndserkjennelse, anger og bot, som er det første, ikke lenger finnes, blir også det andre skjevt og falskt. Det er på denne måte at en kristen blir en fariseer. 

Den åndelige lathet har også en annen ulykkelig følge. Den skaper tomhet i sjelen, ledighet, lunkenhet, sikkerhet og sløvhet ved alt. Der en ikke mer kjenner hverken til kampens hete eller seierens glede, ikke til synd eller nød over synden, ikke til bønn, ikke til glede over nåden, der mister kristendommen fort sin spenning og dragende makt. Det er denne tilstand Jesus beskriver, når han taler om at huset er ”ledig, feid og pyntet.” Der går Djevelen inn og skaffer mennesket en eller annen avgud – eller syndig begjær av et eller annet slag – å fylle tomheten med. Og etter som hjertet er slik skapt at det ikke kan trives uten det er fylt med et eller annet, og alt, som det før var fylt av, er borte, så griper det nå med begjærlighet det nye. Det suger til seg det Djevelen gir det, som en svamp suger vann. La det være verdens vennskap, verdslig ære og utmerkelse, rimelig vinning eller vellyst eller hva som helst – ”den Sterke” går i alle tilfeller inn, fulgt av syv andre ånder, verre enn den selv, og tar bolig der. Og da blir, som Jesus sier, det siste verre for dette menneske enn det første. 

Nå vil ganske sikkert enhver kristen bebreide seg selv for mye åndelig lathet og forsømmelser. Det er ikke noe Guds barn sukker over så ofte som over dette. Men likevel er det en forskjell. Ganske ofte består denne sløvhet de klager over, bare i savnet av gode følelser. De står samtidig daglig rustet til kamp. Og om også de gripes av virkelig åndelig latskap, men, lydhøre for Åndens advarende stemme, lar seg vekke til besinnelse og søke til Gud og til Ordet om nåde og hjelp, så fører deres tilstand ikke til død. Er det derimot slik at en ingen bebreidelse har for sin lathet eller ikke gir seg tid til å lytte til Åndens kallende, vekkende røst – det får gå som det kan – da går det mot fall og mot død. 

(Avsnit fra Samlede Skrifter bind X11 af C. O. Rosenius – Luthersk Missionsforenings Forlag 1955 – Shafan 05-09-16)