Martin Luther er reformatoren som vendte fokus bort fra menneske til Guds gjerning. Det er 500 år siden oktoberdagen i 1517. På tross av hard kritikk før og nå står hans livsverk igjen. Det førte til forandring for mange menneske i mange land. Ingen kan forutse hvordan det blir når hans teologi fjernes i et folk. Tenk om jubileumsåret kunne føre til at teologer og lekfolk leste mer Luther enn kritikere som stadig dukker opp. Det er sant at han gjorde noen feil, og hvem av oss gjør ikke det? Vi er mennesker alle som en. Likevel var han større enn mange andre.

Begynnelsen

Luther var født i byen Eisleben i Tyskland den 10. november 1483, og døpt 11.11 på St. Mortens dag, derfor fikk han navnet Martin (Morten). Foreldrene flyttet året etter til Mansfeld. Han gikk på skole både i Magdeburg og Eisenach. I mai 1501 kom han så til Erfurt der han tok flere eksamener.

En sterk opplevelse endret livet hans fullstendig den 2. juli 1505. Han møtte et forferdelig tordenvær, og da kom alvorstankene. Det stod klart for ham: jeg må bli munk, og snart begynte han i et Augustinerkloster. Som katolikk var det hans første tanke. Da ville han bli et sant Guds barn. Nå ble Bibelen hans fag.

I 1508 kom han til Wittenberg der han underviste ved universitetet. Han bodde flere steder og tok doktorgrad i teologi i oktober 1512. Året etter begynte han sine forelesninger over Salmene og senere Romerbrevet og Galaterbrevet og flere andre skrifter i Bibelen. Mye av dette er bevart.

Men han hadde mye angst og tvil i denne tida. Han tenkte på dommedag, han bad og pinte seg selv uten å få fred i samvittigheten. I 1510 reiste han til Roma og krøp opp Pilatustrappa, Scala Sancta, og det ga avlat i 252 år, det vil si å bli fri skjærsilden (renselse) mellom døden og evigheten. Her fikk han også se noe av baksiden av kirkelivet, synd, pengekjærhet og verdslighet.

I 1513-1514 hadde han den såkalte Tårnopplevelsen. Han satt i tårnet på klosteret og leste Rom 1,17 og tenkte at den som tror på Jesus, får Guds rettferdighet og er fullkommen i ham. Gud glemmer synden og tilgir alt. Vi blir hans barn, bare ved tro. Uten å bli munk og streve og arbeide for frelsen.

En tradisjon sier at han grep pennen og skrev i margen på Bibelen: Sola Fide (ved tro alene). Frykten forsvant, han fikk sjelefred. Dette talte han ofte om. Det er evangeliet, det glade budskap for trette syndere at Jesus døde for synden, og Gud tilgir uten betingelse. (Det er andre tradisjoner også om dette.)

Reformasjonen begynner

Det kunne han ikke ha for seg selv. En viktig årsak til at Luther ble reformator, var både hans egen opplevelse og Johan Tetzel. Han reiste rundt i Tyskland og talte om avlat. Avlat er: 
- erstatning for botsgjerninger når de hadde syndet. 
- ga frelse, tilgivelse og frihet fra Skjærsilden. 
- Paven behøvde penger til Peterskirken.

Tetzel sa: Når penger i kisten klinger, straks sjelen fra Skjærsilden springer. Det reagerte Luther på.

Ved ett besøk i kirken i Wittenberg, fikk man avlat for 127799 år.

Avlat ble gitt ved å kjøpe avlatsbrev. Det var særlig viktig før Allehelgensfesten 1. nov.

31. okt 1517 slo Luther opp 95 teser (setninger) på kirkedøra i Wittenberg. Det var mot avlat. Tesene var på latin og ment som et diskusjonsgrunnlag for de lærde (prestene). Det skjedde ikke, men innholdet i tesene ble spredt og kjent over Tyskland på 14 dager (det kunne skje fort på grunn ava trykkerikunsten). Noen ble glade for å slippe å betale for frelsen, andre var motstandere som paven, prestene og kirken.

Motstand

Pave Leo X reagerte og ville dømme Luther. Men Luther forsvarte paven, men ikke Tetzel og andre. Senere ble avstanden til paven større. Kirkens lære var ikke rett, fordi den lærte frelse av nåde + gjerninger, det vil si, bønner, gaver til kirken og pilegrimsferder.

Luther sa: Frelsen er bare ved tro av nåde (latin: Sola fide et sola gratia). For Jesus hadde sonet all synd på korset. (Rom. 3, 9-31; 4, 1-8; 5, 1 og 6-8).

Og i denne fasen er det noen viktige år og hendinger. I nesten 30 år var Luther i konstant strid med den katolske kirke og andre. Luther er blitt beskyldt for å ha kontakt med verdslige ledere i Tyskland. Men det var slik han fikk beskyttelse - merkelig nok mot kirken.

Noen kjente den kristne historie i Europa. John Wycliffe i England (død 1384) var trolig kjent av noen. Han møtte stor motstand da han blant annet forkynte nåde og oversatte Bibelen til engelsk. Den andre var Jan Hus i Tsjekkia (død 1415). Han forkynte evangeliet på morsmålet og talte mot avlat og paven med mer. Hus ble lyst i bann og i kirkemøtet 1414 ble han dømt til døden trass i at han fikk fritt leide. Året etter ble han brent på bålet, og det skapte voldsom strid. Dette hadde skjedd bare 100 år før Luthers reformasjon. Derfor var det grunn til å være redd kirken. Både Luther selv og hans venner var det. Det skal vi se i fortsettelsen.

I 1519 var det en disputas med Johann Eck om tesene. Luther hevdet at paven kan ta feil. Og det var en uhørt påstand. Året etter ble Luther lyst i bann, men han brente bannbullen. Året deretter i 1521 var Riksdagen i Worms. Der ble Luther forhørt av keiser Karl V. Da sa reformatoren de berømte ordene i forkant: ”Jeg skal til Worms selv om det er like mange djevler som det er taksteiner der.” Under forhøret fikk han spørsmålet: ”Vil du tilbakekalle dine skrifter (din lære)?” Svaret kom klart og tydelig: ”Jeg kan ikke handle mot samvittigheten. Her står jeg, og kan ikke annet. Gud hjelpe meg.”

Det var i forkant av riksdagen i Worms i 1521 at Luther skrev en viktig bok: ”Om kirkens babylonske fangenskap”. Med kirke mener han da den romersk-katolske kirke. Den er kanskje aktuell også i vår tid for flere kirkesamfunn.

Men nå var vennene redd for Luther. Han kunne bli kidnappet og dømt til døden. De var utkledt og møtte ham på hjemveien og førte ham til borgen Wartburg. Der var han i 10 måneder i 1521-22 (og ble kalt Junker Jürgen Georg). Men tiden her ble ikke noen ferie. Han benyttet dager og timer godt og oversatte Det nye testamentet til tysk. Det var en språklig bragd I tillegg skrev han en del prekener som også kom på trykk. I det hele tatt er det mye skriftlig stoff etter Luther. Den siden ved ham kan vi bli godt kjent med ved å lese taler og andre bøker av ham.

I begynnelsen av mars 1522 følte han seg trygg nok til å reise tilbake til Wittenberg. Vennene behøvde ham der. Han fikk faktisk en innbydelse til å vende tilbake fra byrådet i Wittenberg. Radikale krefter blant de kristne skapte uro, og de mente Luther kunne stabilisere situasjonen. Han var ikke umiddelbart villig. Han ville helst fortsette med bibeloversettelse, gjerne i nærheten av Wittenberg.

Reformasjonen vokser

Nå ble han igjen prest og professor ved universitetet i Wittenberg. Her fikk han nå mange unge, også slike som skulle bli prester og lærere i menighetene. Det kom ungdom fra flere steder i Tyskland og andre land. Det var også studenter fra Danmark-Norge ved dette universitetet.

Reformasjonen førte også til et nytt syn på klostervesenet. Luther bad munker og nonner forlate klostrene om de ville det. Han hadde selv brutt sitt klosterløfte. Han befalte dem nærmest å gifte seg!

1525 var en turbulent tid med bondeopprør og sosial uro. Han ble selv gift med nonnen Katharina von Bora (Kæth), og fikk et kloster i bryllupsgave av kurfyrsten. De fikk 6 barn, han sang og spilte i familien. Katharina var flink. Hun er mer verd enn Frankrike, sa Luther.

I 1530 hadde keiseren innkalt til Riksdag i Augsburg. Luther var fremdeles fredløs og under pavens bann. Derfor var det ikke trygt for ham å reise. Han stanset igjen i Coburg, fire dagers reise fra Augsburg. Melanchthon hadde utarbeidet en bekjennelse om troen. Den er kalt Augustana etter byen der den skulle forsvares.

Nå ble de kalt protestanter, de protesterte mot at luthersk lære ikke skulle utbres.

1546 18. febr. Luther dør i Eisleben 63 år. Han skulle dit for å forlike to venner som var blitt uvenner! Og der ble han syk.

Luthers arbeid

Det første var Bibeloversettelsen, som omfatter hele Bibelen. Det er et storverk, og det gjorde tysk språk bedre og felles for landet. Her er ”slagordet” Sola Scriptura. Det vil si at Bibelen gjelder som eneste lærenorm. Han begynte med Det nye testamentet som var ferdig i 1522. Hele Bibelen var oversatt 12 år senere, i 1534. Her var Melanchthon en viktig medarbeider.

Frelsen er ved tro av nåde. Det er sentralt i hele hans forkynnelse. Dette står i motsetning til katolsk lære og gjerninger. Her er kjerneordene Sola fide og sola gratia?? I det ligger at hele frelsen er ved tro på Kristi gjerning og alt er av Guds nåde.

Deretter må vi nevne Katekismen. På visitaser så Luther hvor lite folk kunne. Så skrev han den lille katekismen i 1529. Først var den plakater på veggen hjemme. Så kom den i bokform og har vært lærebok i norsk skole i mange, mange år. Det ga hele folket en konkret oversikt over kristen tro og liv – ved trosartiklene, bønnene, budene og sakramentene. Senere skrev han en stor katekisme for prestene. De måtte ha dypere kunnskap om troen for å kunne forklare den for folket.

Han gjorde også gudstjenesten enklere og tok bort messeofferet og helgendyrkelsen med mer. Han skrev flere sanger og salmer. Den mest kjente er nok: Vår Gud han er så fast en borg fra 1529. Det var en spent tid for ham, særlig fordi at paven og Kirken var aggressiv mot ham. Flere salmer viser at han satte sin lit til Gud, for eksempel ”Var Gud ei med oss denne tid… så var det blitt vår ende”, fra 1524. Det var bondeopprør og døperbevegelsen som skapte vansker. Han skrev også julesanger med mer.

En del av hans arbeid har hatt en varig virkning i den lutherske kirke. Det er hans skrifter. Han skrev bøker over diverse emner og fortolkinger over flere av Bibelens bøker. Noen av disse ble til ved at han underviste og gjennomgikk en bibelbok, og noen noterte i en slags hurtigskrift etter hvert som han talte. Dette ble så renskrevet og trykt. Den største boken er kanskje hans forelesninger over Genesis (1Mos). Den brukte han vel ti år på, helt til det nest siste året han levde. Det ble to store bind. Denne kommentaren kom også på norsk i 1863 på Grams forlag og er på 2337 sider.

Ellers er det kommentarer etter han til Salmenes bok, 5 Mos, Jesaja og de tolv små profetene samt en del av NT. Luthers skrifter har vært samlet flere ganger. Den ene er Erlangen-utgaven ved blant annet J. K. Irmischer. Det er var en tysk oversettelse fra omkring 1840. J. G. Walch samlet skriftene til Luther i årene 1740-53, og den kom i ny utgave i Amerika i 1880-90-årene på tysk. Det må ha vært mange tyske lutheranere der på den tiden. Den største og fullstendige samlingen av hans skrifter er likevel Weimar utgaven som omfatter 127 bind med til sammen 80 000 sider.

Men den boken av Luther som kanskje er mest lest er hans store kommentar over Galaterbrevet. En norsk utgave fra 1861 og en dansk utgave fra 1902 var brukt i Norge. Den siste omfatter 783 sider. Her forklarer han frelsen av nåde ved tro til mat for sjelene. Det er forresten minst to andre kommentarer til Galaterbrevet av Luther. De er mindre, og derfor kalles denne for den store kommentaren.

Kommentaren til Romerbrevet har sin egen historie. I eldre bøker om Luther står det at vi ikke har noen kommentar til Romerbrevet av Luther. Den sprenglærde teologen August Tholuck skriver i sin kommentar (svensk utgave 1832): Luther ”har icke förklarat brefwet till de Romare”. Historisk henger det så langt jeg vet sammen slik: Luther begynte sin undervisning over Romerbrevet i 1515 (altså før reformasjonen egentlig begynte) og forleste utover 1516. Ingen hadde manus eller referat av den. Så kom den lærde Philip Melanchthon til Wittenberg i 1518 og Luther ba han undervise i Romerbrevet. Selv begynte han med Galaterbrevet i 1516-17. Melanchthon har minst to trykte bøker over Romerbrevet. Den minste fra 1522 med forord av Luther og en større utgave fra 1540.

Men i 1850-60 årene gjorde en tysk prest en stor gjerning her. Chr. G. Eberle gikk gjennom alle (?) Luthers bøker og noterte ned det han har sagt om tekster i Bibelens bøker, særlig NT. Dette samlet han og ga ut som egne bøker. I 1857 kom en kommentar til evangeliene. Og i 1866 kom en lignende utgave over Apg og brevene samt Åpenbaringen. I 1878 ble Romerbrevskommentaren utvidet og utgitt som egen bok på 407 sider. Men allerede i 1874 hadde presten G. Kildal oversatt Eberles Romerbrev til norsk som ble utgitt av Lutherstiftelsen.

Svakheten var selvsagt at det ikke var en sammenhengende kommentar. Men det skjedde noe i 1908.

Johannes Ficker

Johannes Ficker (1861-1944). i Tyskland var sentral her. Ficker var evangelisk teolog, kirkehistoriker og arkeolog og var blant professor i kirkehistorie. I 1886 fikk han et reisestipend som skulle få stor betydning. Han kom til Italia og oppholdt seg i Rom.

Der var han en tid i det Vatikanske bibliotek, men på den tid var det forbudt å bruke bibliotekets katalog fritt. En av hans venner, dr. H. Vogel, kom flere år senere til Rom i samme ærend. Og da kunne han bruke Katalogen ubegrensa. Det åpnet en ny verden for dem. På dette tidspunkt var disse to vennene først og fremst interessert i Melanchthon og arbeidet med reformasjonens begynnelse. Ficker ba Vogel gjennomgå Katalogen i det romerske bibliotek, og de ble overrasket da han så mapper med manus av Luther. Her var nok en gullgruve.

Ved omveier både i Rom og i Tyskland fant de først en studentavskrift av Luthers forelesninger, og senere hans originalmanus til Romerbrevet. Og de brukte 8-9 år på å lese og skrive av de håndskrevne notatene. Det var et møysommelig arbeid. I september 1908 kunne Ficker legge fram en foreløpig utgave av kommentaren i to bind. Alt er skrevet på latin, det vanlige undervisningsspråket den gang. Det er i forordet til denne første utgaven at Ficker har redegjort for forarbeidet. Men det åpnet altså opp for en ny verden. Vi er enig med prof. O. Moe som skriver at det kastet nytt lys over Luther som reformator og ekseget. Her har vi en grunn til at Luther-manuset er viktig. Og allerede to år etter denne nye utgaven kom, er den nevnt i litteraturlisten i den store Romebrevskommentaren til Th. Zahn.

Vi skal være oppmerksom på noe når vi leser denne første forelesningen over brevet. Luther var ennå katolikk. Han ble ikke frigjort som evangelisk kristen før noe senere. Han har selv fortalt det. Luther sier også at vi skal være forsiktige med det man leser i hans første skrifter. Hans forhold til katolisismen er et slikt eksempel. Men det kan også gjelde synet på troen og gjerningene og hans bruk av allegorisk tolking.

Fickers latinske utgave ble oversatt til tysk. Og senere ble den oversatt til engelsk. Dermed ble boken kjent for enda flere.

Et interessant tillegg her er at J. Th. Mueller har oversatt og forkortet kommentaren og skreveten sammenhengende fortolking. Når en har lest alle disse kommentarene, er det tydelig at Muellers bok er den letteste, som anbefales for nybegynnere. Det er ingen tvil om at Romerbrevet er viktig innholdsmessig, og Luther har en god innføring i stoffet. Vår tid behøver den. Ikke minst er det viktig for å bevare vår protestantiske frihet i troen. Funnet i Vatikanet er et av hjelpemidlene.

Ved siden av den var også hans prekensamlinger mye brukt tidligere. Det gjaldt kirkepostillen og huspostillen. Hans aller siste preken kom forresten i særtrykk mange år senere. Den ble holdt 14. febr. 1546, og han døde noen dager etter. Teksten var da Mat 11, 25-30. Og han avslutter slik: ”Mye mer kunne vært sagt om dette evangelium, men jeg er for svak, så vi må la det være med dette. Må den kjære Gud gi nåde til at vi tar imot hans dyrebare ord.”

Det bør hver enkelt for oss også å gjøre det, i dette ”Luther-året” og senere.