Artikel nr 05 fra blad nr 5-2017
Emne: Reformasjonsjubileet
Martin Luther som salmedikter


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Gunnar Holth

Martin Luther (1483-1546) var kirkens reformator. Hans slo fast at Bibelen er Guds ord og kristne menneskers eneste rettesnor for tro, lære og liv. 

Under sitt arbeid med Skriften fant han fram til dens budskap om frelse av nåde alene, ved troen alene, for Jesu Kristi skyld alene. Frelsen er helt ut Guds verk. 

➤At han også var en stor salmedikter, en musikalsk nyskaper, bør vi merke oss. 
➤Ja, det hevdes at han var menighetssangens skaper! 

Fra reformasjonen 

La meg innledningsvis liste opp 4 viktige punkter fra reformasjonen: 

1. Den folkelige forkynnelse av evangeliet på folkets eget tungemål. 

2. Oversettelse av Bibelen til folkemålet, og spredning av annen kristelig litteratur. 
Dette var mulig fordi boktrykkerkunsten var oppfunnet (Gutenberg). 

3. Pedagogisk arbeid. Kirken skal gi den oppvoksende slekt en kristelig oppdragelse og undervisning. 

4. Evangelisk salmesang som menighetens eiendom. 

Det er dette siste punktet jeg vil understreke i denne artikkelen. 

Et stort og omfattende emne, som her bare så vidt berøres. 

Guds ord gjennom sangen 

Luther selv hadde stor forståelse for, og kjærlighet til sang og musikk. 

Under arbeidet med å oversette Bibelen til tysk kommer han en dag til Salme 98. Her blir han grepet av åpnings-ordene: ”Syng for Herren en ny sang! For underfulle ting har han gjort.” 

Men hvor skulle han finne passende salmer og salmemelodier? Salmer var det lite av, og det lille som var, fantes bare på latin. Han spurte noen av sine venner som han mente hadde anlegg for salmediktning, men han forstod etter hvert at han måtte begynne selv. 

Han skriver dette til en god venn: ”Jeg har i sinne etter profetenes og de gamle kirkefedres eksempel å dikte tyske salmer for folket, det vil si åndelige sanger slik at Guds ord også gjennom sangen kan komme ut blant folk.” 

Tekstene kommer – og melodiene 

Det første han skrev var en åndelig vise om to martyrer. Denne ble skrevet etter at han i 1523 fikk høre at to augustinermunker, som hadde sluttet seg til Luthers lære, ble brent levende på bålet i Brussel. Mens de var på bålet sang de det gamle ”Te deum” (lovsang) som vekselsang inntil deres stemmer kvaltes i røyken. 

(Mange tusen protestantiske kristne måtte senere besegle sin tro med martyrdøden av katolikkenes hånd). 

Etter dette var det som om han oppdaget at han hadde dikteriske evner og tok for alvor til å arbeide med salmer. 

Han skrev nå sin første menighetssalme, og etter denne var det som det åpnet seg et vell hos Luther. 

I 1524 skrev han hele 24 salmer! Grunntonen i hans salmediktning var troens frimodige glede. 

Luther innførte felles menighetssang. Hittil hadde dette så å si ikke eksistert fordi alt ble innøvd på latin, av geistlige sangkor. Nå ble alle de nye salmene innøvd med stor iver og glede både i hjem og skole.

Luthers forhold til musikk 

Melodier til salmene tok han dels fra eldre gregorianske hymner, dels fra folkesanger som han omformet slik at de passet til kirkebruk. 

Luther var meget musikalsk. Han hadde en vakker, klangfull sangstemme og var en meget dyktig lut- og fløytespiller. Denne musikalske evne ble til stor hjelp i arbeidet med salmene. 

Han satte musikken meget høyt. Han kaller det for en av Guds skjønneste gaver, og ser den som en støttestav i troskampen. Han var ellers tydelig på at ”musikken skal lempe alle tonene etter tekstens karakter.”

Han uttrykker også dette: «Musikken har ofte vekket meg og satt fart i meg og gitt meg lyst til å preke. 

Musikk driver djevelen bort og gjør menneskene glade. Dermed glemmer de vrede, urenhet, overmot og annet slikt. Jeg ville ikke bytte bort det lille jeg kan av musikk for aldri så stor en pris”. 

Men Luther kunne mye om musikk. I tillegg fikk han god hjelp av kyndige folk. Samme året som han skrev de 24 salmene fikk han av kurfyrsten i Sachsen overlatt to fagmusikere til hjelp i dette arbeidet. En av dem var Johan Walther, komponist, sanger og utøvende musiker. Han var en høyt respektert fagmann, og han ble Luthers gode venn og medarbeider. 

Han var en av de tidligste kantorene i den evangeliske kirken og mange av melodiene til Luthers salmer ble til i samarbeid med Walther. Han utgav sammen med Luther de første lutherske sangsamlinger. En av dem var ”Geystliches gesank buchleyn” (1524). Han arbeidet også fram den første samling evangeliske korsanger. 

”Walther gir i sine opptegnelser uttrykk for sin store beundring for Luthers store evne til av eldre melodimotiver å danne nye ypperlige kirkesanger avpasset etter de nye teksters ånd og rytme” (Alf Fasmer Dahl). 

Handskriven note signert Martin Luther 

«Ein’ feste Burg ist unser Gott» (Vår Gud han er så fast en borg). 

Luther komponerte selv melodier til flere av de salmene han skrev. Her kan nevnes: 

”Av dypest nød jeg rope må”, ”Vår Gud han er så fast en borg” og ”Fra himlen høyt jeg kommer her”.

Sterke krefter motarbeidet Luther. Det gjaldt både hans kamp for ny gudstjenesteordning på morsmålet og hans store arbeid for å legge til rette for menighetssangen. Men den sanggleden som Luther og reformasjonen utløste, lot seg ikke stoppe. 

Sangglede – i motgang og sorg 

Egil Elseth har i boken, ”Til paradis med sang”, noen eksempler: 

Vi får høre om Oluf Skriver fra Sunnmøre som avbryter den katolske presten med sine lutherske salmer. 

Han nektes adgang til kirken, men han truer da med å gå opp i et tre på kirkegården og derfra synge ut sin glede. Til slutt må den katolske bygdepresten kapitulere overfor den sangglade sunnmøringen. 

Tar også med en gripende beretning fra reformasjonshundreåret: 80 fiskere sto ved Saltholm i Øresund, Danmark. De stod på isen og fisket. Plutselig sprekker isen, og isflaket kommer i drift. 

De forstår at deres siste time er kommet. 

Da roper Hans Bentssøn fra Odense: ”La oss ikke tape motet i dette vann. La oss nå se om vi noen gang har hørt Guds ord… Nå gjelder det. Vi ser døden for våre øyne»”. 

Så stemte han i den gamle Luther-salmen: 
”Nå ber vi Gud, Den Hellige Ånd, 
fremfor alt om troen rett og sann, 
at vi den bevarer 
til vårt liv skal ende, 
og vi glade farer 
hjem fra alt elende. 
Herre, hør vår bønn!»

Fra noen salmer 

Som nevnt tidligere klinger troens frimodige glede med i Luthers salmediktning. Skyldes dette at han hadde en medfødt optimisme? Nei, Luther hadde intet lyst sinn. Han var heller en typisk melankoliker, og hadde erfart hva det vil si å kjempe i anfektelsens mørke. Det kunne gå på livet løs. 

Carl Fr. Wisløff sier det slik: ”Han hadde prøvd den nød som er den verste av alt for den som har vært grepet av Guds sterke hånd: Følelsen av at den rettferdige Gud har forlatt meg for min synds og vantros skyld. Men så kjente han også av personlig erfaring utfrielsen av mørket ved troen på Jesus Kristus, han visste hva troens frimodighet er når den forlater seg på Guds Sønn. Hans frimodighet bygger på opplevelsen av å være kommet på fast grunn. Gleden er glede i Kristus”. 

Her er det naturlig å henvise til Luthers gjendiktning av Salme 124 - ”Var Gud ei med oss denne tid” og Salme 130 – ”Av dypest nød jeg rope må”. Tidligere generasjoner siterte ofte fra den siste salmen: 

”Og er vår synd enn stor og svar, enn større er Guds nåde”. 

Luthers mesterverk framfor noe annet er ”Vår Gud han er så fast en borg”, en fri gjendiktning av Salme 46. 

Om denne tar vi også med noen ord av Wisløff: ”Her taler troen sterke ord om sin seiervisshet. Men troen må ikke forveksles med en optimisme som er blind for vanskelighetene; nei, han vet at ‘vår egen makt er intet verd’ mot Satans hær som stormer løs på oss. Frimodigheten har en eneste grunn og årsak: ‘Men én går frem i denne ferd, for ham må all ting bugne’. Man har sagt at Luthers frimodighet er‘ trøstet fortvilelse’. Der er det sikkert sagt noe helt riktig.» 

Et minne fra krigen 

Einar Gerhardsen (1887-1997) fortalte i sine erindringer fra oppholdet på Grini under krigen om hvordan sangen skapte et samhold og et håp av sterkeste slag. En søndag var det kommandert oppmøte til gudstjeneste. Til åpning skulle det synges ”Vår Gud han er så fast en borg”. Det ble til at nazipresten og klokkeren sang alene. Fangene ville ikke synge med, men da de kom til det 3.verset, - og uten at det var avtalt, sang alle av full hals: 

”Om verden full av djevler var som ville oss oppsluke, vi frykter ei vi med oss har den som Guds sverd kan bruke. 

Er verdens fyrste vred og vil oss støte ned, han ingen ting formår fordi alt dømt han går, et Gudsord kan ham binde”. 

Gerhardsen, som var kjent som en glad og ivrig sanger, fortalte at de på brakka hadde faste sangkvelder. Og dette ga håp og trøst for mange som var grepet av frykt for hva som kunne skje med de nærmeste og dem selv. (Fortalt av Ole Gjærdrum i ”Sangtimen”, NRK P1, 29. april 2001.) 

Et minne fra Kina 

Året er 1931. Asbjørn Aavik skriver om kommunistbandene (”de røde”) som herjet. En gripende fortelling om hvordan unge misjonærfamiler levde i konstant uro og frykt og visste at alle flukt-veier var stengt. 

Vi får høre om hvordan Herren ved sine engler grep inn på forunderlig vis. 

Her skal bare siteres fra en andaktsstund i disse underlige dagene: 

”Det var noe så inntrengende – så barnslig hengivende over de stundene, som det alltid blir når en er i fare.

I slike stunder får sangene mening, gamle kjente sanger en synger av vane: ‘Vår Gud han er så fast en borg’, ‘Den som bor i den høyestes skjul’, ‘Velt alle dine veie’ og mange andre. 

Vi sang – og sang oss inn i en forunderlig ro og trygghet. 

Det koster intet her hjemme – i en vakker kirke med orgelbrus og solospill gjennom fargefine vinduer – å synge:

‘Og tar de enn vårt liv, 
gods, ære, barn og viv,
la fare hen, la gå! 
De kan ei mere få. 
Guds rike vi beholder.’ 

Men syng det i Kinas øde innland! Syng det når alle utveier er stengt av røvere! Syng det når en morderhær er på ilmarsj mot din lille by med 25 utlendinger samlet, 13 barn og 12 voksne. Syng det da – i livets hverdag – langt borte fra hjemlandets søndag og stemning!” 

(Fra ”Når lysene tennes 30 – Engler på murene”) 

Tillegg: 

Jeg har ovenfor skrevet om sanggleden som reformasjonen skapte. En sangglede som ikke lot seg stoppe. 

Det ble sunget med iver og glede både i hjem og skole – og i kirken. For en skatt! For en rikdom. For en åndelig arv! Jeg tenker på musikken, tonene og tekstene. Men hva har skjedd? Hvor er vi i dag? Hvem har sviktet? 

Jeg faller i tunge tanker her jeg sitter. Kjenner meg medskyldig. Så mye er tapt. Vi er blitt så fattige midt i alt som var gitt oss som en rikdom. Vi har forkastet arven. Vi er i nød! En har trang til å utøse sitt hjerte, men vanskelig å finne ord. Kan det skje en oppvåkning? Kan jubileumsåret bli et vekkelsens år når det gjelder lødig kristen sang? Måtte vi bevisstgjøres. Må vi bli enige om å be. Og må vi stille oss til tjeneste! 

Jeg avslutter med disse linjer av Karen Kampmann Bothner: 

”Uendelig trist er det å tenke på, hvorledes de lutherske kristne ned gjennom tidene har mistet salmetonen i kirke og hjem. Måtte dog atter trangen dertil våkne, så forsamlingssangen igjen kunne bli likeså fulltonende som i reformasjonstiden. Da bidro den så mektig til å fremme det åndelige liv at selv katolikkene var oppmerksomme på det. ‘Luthers sanger har ombragt flere sjeler enn hans skrifter og taler, sier jesuitten Conzeniu.”