| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Den tidlige lutherdom formulerte sitt syn på Bibelen i fire hovedpunkt. Fordi Bibelen er Guds åpenbaring av seg selv og sin vilje til oss mennesker, og fordi det er Guds hensikt at vi skal forstå hans åpenbaring, har Bibelen fire kjennetegn:
1. Bibelen taler sant (latin, veracitas scriptuae). Vi skal betrakte Bibelen som Guds sanne og autoritative Ord til alle mennesker til alle tider.
2. Bibelen taler tilstrekkelig (latin, sufficientia scripturae). Gud har ikke talt utfyllende fordi det er mye Gud ikke har åpenbart. Det som Gud ikke har åpenbart har vi heller ikke behov for å vite. Men Gud har ikke gitt oss andre kilder for kristen tro og liv ved siden av Bibelen. Verken tradisjonen, nålevende autoriteter eller vår egen fornuft og erfaring kan tjene som erkjennelse i den kristne kirke. Her gjelder ”Skriften alene” (latin, sola scriptura).
3. Bibelen taler klart (latin, claritas scripturae). Det ligger i selve begrepet åpenbaring at noe som var skjult, er blitt avslørt. Det var uklart, men er nå blitt klart. Guds hensikt med å åpenbare seg er at vi skal forstå hva han sier. Derfor taler Guds åpenbaring klart!
4. Bibelen taler virkningsfullt (latin, efficacia scripturae). Guds ord til profeter og apostler er ikke profetenes og apostlenes egne ord. De er Guds Ord. Derfor inneholder disse ordene den samme virkekraft som engang skapte hele verden. Denne kraften har Guds Ord fordi det bringer Gud med seg, slik at vi virkelig møter Gud selv i møte med Guds Ord.
Dette er det klassisk-lutherske synet på Bibelen. Disse fire elementene henger nøye sammen. Benekter vi et av dem, blir det vanskelig å fastholde de andre.
I mange år har teologisk konservative protestanter stått i kampen mot den bibelkritiske teologien der vi særlig har understreket Bibelens sannheter. I mot den historisk-kritiske metode og påståtte konsekvenser, har vi hevdet at Bibelen taler sant i alt som den uttaler seg om. Tilliten til Bibelens fullstendige ufeilbarlighet ble betegnet som ”det ortodokse bibelsyn”. Noen teologer har faktisk argumentert for at Bibelen ikke nødvendigvis taler sant om historiske, geografiske og biologiske spørsmål. Troen på at Bibelen bare har en begrenset ufeilbarlighet, er i skandinavisk sammenheng blitt betegnet som ”det konservative bibelsyn”. Tilhengerne av det konservative bibelsyn innfører, uten at de vil det, en autoritet som står over Bibelen. Da blir det nemlig opp til en dyktig bibelfortolker å fortelle menigheten hva det er i Bibelen som er Guds sannferdige Ord, og hva som ikke er det. Dermed forsvinner både Skriftens tilstrekkelighet (pkt 2) og Skriftens klarhet (pkt 3). Den dyktige bibelfortolker er nødvendig for å gjøre Bibelen forståelig.
I Skandinavia har vi slik som mange andre steder i verden, stått i mange år i kampen mellom disse to bibelsyn. På MF i Oslo var det lenge representanter for begge syn. Carl Fr. Wisløff (1908-2004) representerte det ortodokse synet. Men det var ikke hans syn som vant, og som man kunne forvente har læren om Bibelens begrensede ufeilbarlighet med årene ført til at stadig mindre deler av Bibelen betraktes som forpliktende. På grunn av det bunnløse syndefordervet i mennesket, er dette en naturlig utvikling hvor man forlater Bibelens eget bibelsyn. Hvis ikke Gud griper inn med vekkelse og et åndelig kursskifte, må vi forvente å se at MF`s utvikling på andre steder også. Det har allerede gått slik for mange andre institusjoner og kirker.
Kampen for Bibelens sannferdighet ble i det 20. århundre det særlige kjennetegn på den såkalte evangelikale bevegelse. Teologisk konservative protestanter innenfor flere kirkesamfunn fant sammen om å forsvare Bibelen som Guds sanne ord og om andre sentrale ledd i den kristne tro. Denne samling om klassisk kristendom er blitt er blitt kalt den evangelikale bevegelse.
Men blant yngre evangelikale teologer bredte det seg rundt årtusenskiftet en oppgitthet i kampen for Bibelens sannhet. Hele spørsmålet om absolutt sannhet eller delvis sannhet er ikke relevant, mener mange yngre evangelikale. De var dessuten blitt lei av sine eldre kollegers bruk av Bibelen nærmest som en lærebok i teologi. Guds Ånd kan da saktens bruke Bibelen i sin veiledning av oss, mener de, uten at Bibelen har en sammenhengende teologi. Det er da slett ikke interessant om Moses og Jesus eller Johannes og Paulus er enige om alle ting, for kirken er ikke en skole, sa de. Den kristne tro er ikke en tankemessig tilslutning til læren. Kristendommen er derimot å leve slik Jesus levde, sier disse unge evangelikale teologene.
De hevder at vi nettopp nå står i et betydelig åndshistorisk skifte fra modernisme til postmodernisme. Både de bibelkritiske teologenes kamp mot Bibelens historiske sannhet som de gamle evangelikale teologenes kamp for Bibelens sannhet tilhører en gammel tid, sier mange yngre teologer i dag.
Modernisme er tiden fra renessansen til avslutningen av det 20. århundre. Denne perioden er blitt kjennetegnet av opplysningstidens ånd, sier de. Alt skulle forstås og defineres rasjonelt, logisk og tankemessig. Det var forstandens tidsalder. Men etter modernismens sammenbrudd er vi nå i bedre stand til å lese Bibelen på Bibelens egne betingelser, mener de.
De nye evangelikale understreker at også i en postmoderne tid må Bibelen legges til grunn for all sann kristendom. Kristne har alltid vært beskrevet som ”lesere”. Og det skal vi fortsatt være, sier de. Reformasjonen hjalp oss til å hente Bibelen fram fra glemselen, og det var godt. I stedet for å henvise til de middelaldrende teologenes bøker, henviste reformatorene hele tiden til Bibelen. Denne måten å arbeide teologisk på er blitt kalt ”det reformatoriske skriftprinsippet”. Men, som to av de toneangivende yngre evangelikale sier: Det reformatoriske skriftprinsippet er felles for alle kristne tradisjoner. Alle kristne tradisjoner har lagt Bibelen til grunn for deres versjon av kristendommen. Derfor er det reformatoriske skriftprinsippet allment kristent, sier de postmoderne evangelikale. Derfor hevder de at det heller ikke er så stor forskjell på liberal og konservativ kristendom eller på katolsk, luthersk, reformert eller karismatisk kristendom. Guds Hellige Ånd bruker nemlig Bibelen til å forme og danne oss til de forskjellige sammenhenger som den enkelte av oss er med i. Det er den viktigste grunnen til at kirkene er så forskjellige. Det er Guds egen Ånd som fører kirkene på forskjellige veier. Men det gjør Guds Ånd med hjelp av Bibelen. Derfor er skriftprinsippet allment kristent. Fordi kristendommen første og fremst handler om å leve slik Jesus levde, gjør det ikke noe at kristne kirker er uenige om troslæren. De kristne dogmene (læresetningene) er bare våre forsøk på å formulere den erfaring som Guds Hellige Ånd har gitt oss i møte med Bibelen.
Men de eldre evangelikale kritiserer nå sine yngre kolleger. De sier: Hvis vi ikke har en klar, tilstrekkelig og sannferdig norm utenom oss selv, som vi kan etterprøve all teologi på, vil vi ende i den rene vilkårlighet. På den måten kan kristendommen være hva som helst. Og for øvrig er dette bare en gjentakelse av klassisk liberalteologi. De eldre evangelikale sier til sine yngre kolleger: Dere ender i den samme vilkårlighet som liberalteologene gjør.
Slik svarer de yngre evangelikale: Det er sant at noen postmoderne tenkere åpner for vilkårlighet, men det gjelder ikke alle. For eksempel så sier amerikaneren Stanley Fish (født 1938) at en tekst ikke kan bety hva som helst, men at den i hvert fall i hvert nytt ”tolkningsfellesskap” kan få en særskilt betydning. Hver tekst inneholder forskjellige tolknings muligheter, sier han. Det gjelder også for Bibelen. Vi leser aldri tekster uavhengig av hverandre. De andre i mitt ”tolkningsfellesskap” har innflytelse på min lesning av teksten slik at jeg ikke kan få den til å si hva som helst.
Dessuten er det slik at når vi leser Bibelen i den kristne kirke, så bruker Den Hellige Ånd både teksten og våre felles erfaringer i sin veiledning av oss. Den retningen som bibeltolkningen i øyeblikket beveger seg i, må vi derfor se på som et uttrykk for Den Hellige Ånds vilje. Kirken som ”tolkningsfellesskap” har en følelse for Den Hellige Ånds bevegelser, sier mange yngre evangelikale.
Katolske kristne har ofte talt om en sensus fidelium, det vil si at de troendes anelse for Guds røst. En del yngre evangelikale knytter seg til denne forestilling. Når vi i felleskap leser Bibelen og lytter etter Ånden, vil vi fortsette å bli ført videre framover i erkjennelse. Vi får ikke den rette troslære, for den finnes ikke. Men vi blir ledet som kirke fremover i vår vandring med Kristus. Sammen med alle de hellige lærer vi Kristi kjærlighet å kjenne, ”så dere kan bli fylt til hele Guds fylde” (Ef 3,18-19). Derfor er bønner, lovsanger og liturgier viktig når vi skal fornemme Den Hellige Ånds røst i dag. Det hevder stadig flere evangelikale. Kirkens ytringsformer må være bestemmende for teologiens innhold fordi Den Hellige Ånd taler også til oss gjennom våre ”tolkningsfellesskap”.
Men til dette vil vi si: Selv om det er tale om et fellesskap som sammen fornemmer og samtaler seg fram til en bestemt teologi, så er det hele tiden tale om en avvisning av reformasjonens grunnleggende prinsipp: Skriften alene er kilden til erkjennelse av kristen tro og liv. Blant de yngre evangelikale blir de troendes felles fornemmelse for Åndens røst opphøyet som instans ved siden av og i praksis overordnet Bibelen som erkjennelseskilde. Det er tale om et direkte oppgjør med det andre av de fire prinsippene, som jeg innledet med: Skriftens tilstrekkelighet. De mener at vi må ha en instans ved siden av Bibelen slik at vi kan være sikker på hva Gud sier til oss. Forklaringen på dette behovet er at de postmoderne evangelikale også har forlatt troen på det tredje av de fire prinsippene: Skriftens klarhet. Fordi Bibelen ikke er klar i seg selv må Guds Ånd komme over ordet og gjøre det klart. Det gjør Han ved hjelp av kirkens aktuelle ytringsformer og ”tolkningsfellesskap”.
I god overensstemmelse med postmodernismen retter de yngre evangelikale et fem-dobbelt angrep på Skriftens klarhet. De sier:
1. Guds tanker er over våre tanker. Derfor må teologien være forsøksvis og prøvende, ikke proklamerende og sikker.
2. Gud har gitt oss kirken som ”tolkningsfellesskap”. Derfor må vi sammen lytte etter hva ”Ånden sier til menighetene”(Åp 2,7). Læren om Skriftens klarhet og Skriften alene (latin, sola scriptura) fjerner fokuset fra kirken som det rommet hvor Guds Ord når oss. Det er derfor bedre å formulere det reformatoriske skriftprinsippet som prima scriptura. Skriften kommer først, men kan ikke stå alene.
3. Læren om Skriftens klarhet legger for stor vekt på Bibelens guddommelige side og overser dens menneskelige side. Fordi Bibelen er skrevet av mennesker på en bestemt tid og sted, er formuleringene bestemt av den historiske og kulturelle situasjonen. All menneskelig erkjennelse er lokal, spontan og foreløpig.
4. Hvis Bibelen virkelig var klar, burde vi vel ikke komme fram til så mange forskjellige og innbyrdes motstridende oppfattelser av den?
5. Bibelen lærer selv at den ikke er klar! Når Jesus lover sine disipler Den Hellige Ånd som skal veilede dem i sannheten (Joh 16), sies det i hvert fall indirekte at Bibelen ikke selv er tilstrekkelig klar.
I møte med disse fem postmoderne argumentene mot Bibelens klarhet, kan vi for det første si: Det er ikke noe nytt under solen! Det er i hvertfall store variasjoner over et kjent tema.
Erasmus av Rotterdam (ca. 1469-1536) innledet i 1524 sitt angrep på Martin Luther (1483-1546) med et angrep på Luthers lære om Skriftens klarhet. Erasmus pekte på fire ting:
1. Paulus sier: ”Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier”. (Rom 11,33).
2. Gud har reservert mange erkjennelser i himmelen. Foreløpig erkjenner vi stykkevis, men i himmelen skal vi forstå fullt ut. Vi skal ikke kreve den himmelske erkjennelse på forhånd.
3. Det er temaer som Gud slett ikke har åpenbart. Det gjelder for eksempel tidspunket for vår død og for dommedag.
4. Det er også temaer som Gud bare har antydet noe om. Det gjelder for eksempel forholdet mellom de tre guddommelige personer, forholdet mellom guddommelighet og menneskelighet i Jesus og ”den utilgivelige synd”. Kirkens lærere har forskjellige oppfatninger av disse emnene som viser at vi skal betrakte temaene i andektig tilbedelse, men ikke stille opp noen fast lære om dem. Det er jo emner som Gud klart har uttalt seg om, sier Erasmus. Det gjelder spesielt reglene for den gode moralen.
Da Erasmus tok fatt på dette spørsmålet, skyltes det at Luther rett før reformasjonens begynnelse hadde lagt en klar og tilstrekkelig Bibel til grunn for sin kritikk av Romerkirken. I 1520 truet pave Leo d. 10. (1513-21) med å lyse Luther i bann. Den trusselen svarte Luther på ved å si at tradisjonen og kirken skal bedømmes ut fra Bibelen. Det er ikke Bibelen som skal bedømmes av tradisjonen og kirken. Luthers begrunnelse lyder slik: ”Skriften er … i seg selv sikker, lett å forstå, klar og sin egen fortolker” (latin, Scriptura sui ipsius interpres).
I sin utleggelse av Davids Salme 37 sier Luther: ”Hvis noen kommer til dere og sier … ’Skriften er dunkel’, så skal dere svare: ’Det er ikke sant. Det er ikke skrevet noen klarere (tydeligere) bok på denne jord enn Den Hellige Skrift. Den er i forhold til alle andre bøker, som solen mot alle andre lys.’ ... Det er en stor skam og synd mot Den hellige Skrift og mot hele kristenheten hvis man sier at Den hellige Skrift er tåkete og ikke så klar at enhver kan forstå den, lære å bevise dens tro. Legg merke til dette: Ville det ikke være en stor skam hvis jeg eller du skulle kalles en kristen uten å vite hva vi tror på? Jeg vet da hva jeg tror på! Likeså vet jeg hva som står i Skriften for Skriften har ikke annet enn Kristus og den kristne tro i seg. Derfor, når troen hører Skriften, så er den så klar og lys for troen at den uten alle fedres og læreres tilføyelser sier: ’Det er sant. Det tror jeg også.’”
Likevel fortsetter Luther sin utlegning av Sal 37: ”Det er ganske visst og sant at enkelte utsagn i Skriften er dunkle… [Men] i disse utsagnene finnes ikke noe annet enn hva vi andre steder finner i klare og åpenlyse utsagn.” Her ser vi hva Luther mente da han skrev: Skriften er sin egen fortolker. Hva den sier mindre klart ett sted, forklarer den for oss andre steder.
I sitt svar til Erasmus utdyper Luther hva han mener med dunkle utsagn i Bibelen. I virkeligheten er det bibelleseren som er uklar, og ikke Bibelen, sier Luther. ”Naturligvis er jeg enig i at det finnes mange steder i Skriften som er uklare og utilgjengelige, ikke fordi saken er så opphøyd, men fordi vi mangler kunnskap om ordene og grammatikken. Men disse stedene er på ingen måte til hinder for at vi kan forstå teksten i Skriften… Hvis ordene er uklare et sted så er de klare et annet sted.” Luther skjeldner her mellom Skriftens sak og Skriftens begreper. Saken er klar nok. Bibelen handler nemlig om Kristus og om syndenes forlatelse ved troen på Ham. Luther fortsetter på samme sted: Ta Kristus bort fra Skriftene – hva vil du så mere finne i dem?” Men det er ikke alle steder like klart hvordan Skriftene forkynner Kristus. I de tilfellene må vi la Skriften tolke Skriften.
Tross disse begrensningene er Skriftens klarhet i følge reformatorene, en ganske omfattende sak. Vi skal gå til Bibelen med den forventning at Gud vil undervise oss detaljert om hvem Han er, hvem vi er, hva vi skal tro og hvordan vi skal leve. Vi kan bare ikke forvente at Gud alltid vil forklare oss hvordan det kan være eller hvorfor det skal være slik. Han sier at det er slik, og så forventer Han at vi holder Ham for Gud og tror Ham på Hans Ord.
Men det vil ikke vantroen. Og her nærmer vi oss en viktig sondering hos Luther. ”Det er to slags klarhet i Bibelen”, sier han, i det han skjelner mellom den indre og ytre klarhet. Men hva mener han med den indre klarhet?
Den ytre klarhet betyr at hvem som helst kan danne seg et overblikk over Bibelens innhold. Både troende og vantro kan lese og forstå Bibelen. Men når vi kommer til Skriftens hovedsak så er den et anstøt og en dårskap for de som ikke tror (1Kor 1,23). Det ugjenfødte menneske kan ikke tro denne hovedsaken. De vantro ser en korsfestet mann dø i avmakt, men ser ikke den seier Han vinner ved nettopp å dø. De hører og ser hans disipler vitne om dette, men de ser ikke Satan og de onde åndsmaktene blir skjøvet tilbake over alt hvor dette Ordet vinner fram. De ser heller ikke alt dette beskrevet side opp og side ned i Det Gamle Testamentet. Først når Guds Ånd fjerner dette sløret som ligger over hjertene, ser de den korsfestede og allmektige Kristus i hele Guds Ord (2Kor 3, 14-16). Der Den Hellige Ånd får lov å skape troen i hjertet, blir Skriftens ytre klarhet også til en indre klarhet, nemlig inni det troendes hjerte.
Møtet med Bibelens budskap som lov og evangelium er et virkelig møte med Gud selv (jf. den siste av de fire punktene: Bibelen taler virkningsfullt). I dette møte åpner Guds Hellige Ånd våre øyner for en virkelighet som våre naturlige forutsetninger ikke tillater oss å se. Dette skjer allerede før vi kommer til tro. Det ugjenfødte menneske kan ikke, uten den Hellige Ånds hjelp, sette seg ut over sine egne forutsetninger. Disse forutsetninger handler først og fremst om troen på egen godhet og evner. Det sitter dypt i det vantro mennesket at vi både kan og skal gjøre oss fortjent til frelsen. Like dypt sitter det i vantro menneske at virkeligheten er slik som vår fornuft og våre sanser forteller oss. Men i lovens møte med Gud, rystes denne troen på egne evner. Allerede før gjenfødelsen kan det bli klart for en bibelleser at Bibelen ikke deler våre grunnleggende forutsetninger.
Her blir religiøsiteten snudd på hodet. Våre gode gjerninger er i virkeligheten dødssynder. Når Gud vil føre oss til livet. Fører han oss inn i døden.
Den sanne teologi kjenner Gud så å si ”bakfra” gjennom kors og lidelse. En slik ”bakvendt” teologi kaller Martin Luther for ”korsteologi”. Fordi Gud vil at vi skal tro og ikke se, skjuler Han troens gjenstand for oss. Men når Gud skjuler sin herlighet og kraft under elendighet og svakhet, øver Han oss i å tro Ham på hans Ord. Troen lærer oss på denne måten å holde seg til det nakne Ord og forakte sine sanseinntrykk og erfaringer.
Slik jeg forstår Luther, kan den ugjenfødte bibelleser godt nå fram til å se denne bakvendte virkeligheten i Bibelen, men ikke uten Den Hellige Ånds hjelp. Og så lenge en bibelleser ikke er gjenfødt, vil han ikke ta denne teologien til seg og gjøre den til sin egen. Han har fortsatt ikke den indre klarhet selv om han ved Åndens hjelp har fått større lys over Skriftens ytre klarhet.
Fordi Guds Ånd er i Guds Ord, rommer det en mektig virkende kraft (Heb 4,12). Men troen på Ordets virkekraft er et spesifikt luthersk element i bibelsynet (jf. pkt. 4: Bibelen taler virkningsfullt). Mange ikke-lutherske evangelikale hevder også Skriftens sannhet, tilstrekkelighet og klarhet, men når det kommer til Skriftens virkekraft kan de ikke være med lenger. Guds Ord er ikke til stede hvor vi virkelig møter Gud selv, mener de. Guds Ånd virker ved siden av eller sammen med Den Hellige Skrift, sier de ikke-lutherske evangelikale. Denne virkekraften finnes ikke i Skriften selv, hevder de.
Det er derfor ikke helt galt når de postmoderne kritiserer evangelikal teologi for å redusere kirken til en skole, Bibelen til en lærebok i systematisk teologi og troen til en lekse som skal læres utenat. Og så spør de: Hva med realiteter og erfaringer? Er troen bare intellektuell tilslutning til å lære? Mange eldre evangelikale vet ikke helt hva de skal svare.
Men disse spørsmålene rammer ikke klassisk luthersk teologi med samme kraft. Det forutsetter bare at vi holder fast på alle de fire punktene i vårt eget syn på Guds Ord. Den lutherske realisme i beskrivelsen nådemidlene (Ordet, dåpen og nattverden) har noe å si til en postmoderne tid. Når mange i dag spør etter det virkningsfulle og autentiske og ikke bare etter formelle sannheter, slik har Ordet, dåpen og nattverden noe å gi som man sjelden finner i en ikke-luthersk sammenheng. Men vi må fastholde at Guds åpenbaring i Bibelen har to sider:
1. Dels er åpenbaringen en formulering av konkrete og urokkelige sannheter. Gud åpenbarer forhold som han ønsker at vi skal forstå. Derfor kan vi forplikte oss selv og hverandre på en bekjennelse som ikke er lokal, spontan og foreløpig, men gjelder til alle tider.
2. Dels er åpenbaringen en virkelighet og derfor et virkekraftig møte med Gud selv. Dette møte er gitt i og med Ordet, for Gud selv er til stede i sitt Ord. Han døder og Han gjør levende ved dette Ord.
Dessverre er troen på Bibelens klarhet så vel som dens virkekraft, under betydelig press i dag. Dette presset kommer ikke bare fra de bibelkritiske teologene på våre universiteter. Det er i stigende grad evangelikale teologer og andre kirkelige ledere, både internasjonalt og i Skandinavia, som nedtoner eller betviler at Bibelen i seg selv skulle være klar, og at den i seg selv rommer den virkekraft som kirken og misjonen har behov for.
Men i samme grad som vi forlater troen på Bibelens klarhet og tilliten til dens virkekraft, mister vi også Bibelen som Guds Ord. Vi får behov for andre virkemidler. Det er den viktigste forklaringen på den popularitet som strategi og markedsanalyse, kommunikasjonsteori, sosiologi og psykologi har fått særlig innpass blant yngre teologer og kirkeledere. Det er ikke noe galt ved å interessere seg for disse emnene, heller ikke i den kristne kirke. Men tendensen er i øyeblikket at man stadig oftere setter sin lit til hva disse rent menneskelige verktøyene skal utrette i kirkens og misjonens tjeneste. Det skyldes at man har mistet tilliten til Bibelens klarhet og virkekraft.