I ethvert møte med et lite, nyfødt barn kan vi stille spørsmålet: Hva skal det bli av dette barnet? Det kan bli mange spekulasjoner og ønskedrømmer. Det eneste vi vet sikkert, er at også det nylig fødte barnet må dø en dag slik som oss andre. 

Men han skulle dø, som Guds ord hadde forutsagt. Som vår Frelsermann. 

Den gamle Simeons favntak om barnet Jesus og hvordan den gamle, vendt mot Herren ved blikket på dette barnet, utbryter: ”for mine øyne har sett din frelse, som du har beredt for alle folks åsyn” (Luk 2,31-32?), er Skriftens entydige vitnesbyrd om Guds evige rådslutning for vår frelse fra evig død til evig liv. Åpenbart for Simeon. Men hvem spør nå etter en slik frelse, som de gamle i Israel som ventet på Israels trøst? 

Simeon vitner i samme stund om at denne Jesus er ”satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt” (Luk 2,34). Ja, av hele den menneskeslekt som ble Guds fiender, da djevelen bedro våre felles foreldre Adam og Eva. Alle mennesker er siden den tid etter vår falne natur slike ”Guds motarbeidere”. Derfor er du og jeg verd fordømmelse. Ingen av oss er uten videre hungrende etter Guds nåde og frelse. Motsigelsen fortsetter med uforminsket styrke, ja, øker mot tidens ende. Samtidig pågår en Herrens egen innsamling av tilgitte syndere til den himmelske låven: ”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn” (Joh 1,12). Disse som ble ”nådehungrende” syndere og tok Jesus i favn da han ble åpenbart for dem. Deres motstand mot Herren var nedbrutt. Derfor omfavnet de Guds nåde, gitt i Kristus. Ett barn, ett kors, en gjenløsning. En Herre.

Herrens budskap til oss, som lever på den skjelvende og angsttyngede jorden i 2017 gis det i Skriften beskjed om Den enbårne Sønnens enestående verk. Hver og en som tror istemmer i den nedenforstående salmen: 

”Vore ej det barnet fött, 
Förtappat bleve då allt kött, 
Nu frälsning bjuds åt alla.” 

Uten denne trosbekjennelsen og misjonsånden ville det ikke finnes noen kristendom på jorden. Julesalmen fra 1300-tallet, oversatt i 1530 av den svenske reformatoren Olaus Petri (nr 60 i den svenske salmeboken fra 1937) slår først og fremst i to retninger. Dels mot den moderne, skamløse gudløsheten, en variant av det gamle hedenskapet, som lever uten Kristus, uten håp og uten den sanne Gud i verden. Dels mot den forfinede kulturkristendom som er en forfalsking, fordi den lyser med et vakkert skall (”kjærlighet” og ”fine klær”) men avskyr den inntrengende prekenen som sier at kjernen Jesus må ”etes” gjennom omvendelse og tro til liv (se Joh 6,53, der Jesus taler om troen som et åndelig måltid.)

Kulturkristendommen med dens overfladiskhet og vekslende menneskeforordninger er kristendommens rake motsetning, for i kulturkristendommen er nåtidsbarnets idèer om hva kirke og kjærlighet er, men ikke barnet Jesus, den korsfestede, i sentrum. Hva sier Herren om alt dette? La oss overveie det under ledelse av de ovenfor siterte salmelinjene. 

Vore ej det Barnet fött… 

HERRENS sendebud fra det høye til hyrdene om natten og lovsangen fra den himmelske hærskaren, opplyser selv nåtidens villfarne vandrere. Et barn er født, som er til Guds velbehag nå når alle andre har blitt fordervet. Ære være Gud i det høyeste! ”Vennlig over jorden skinner, strålen av ett himmelsk håp”. Men rekker trompetstøtene fra Ordet ned i det jordiske mørket i dag, der filosofene trives og gudløshetens avguder formørker? Har noen sjel ennå glede av den himmelske beskjeden: ”I dag er det født dere en frelser, – i Davids stad”. I Betlehem, Efrata. (Mik 5,1). Bokstavlig på akkurat den plassen som var forutsagt i det profetiske ordet. Og like bokstavlig: Ved en jomfru, skulle Sønnen fødes. Denne, kvinnens sæd (entall) som skulle knuse ormens hode, er Kristus. (Gal 4,4). Den av Herren selv gitte Immanuel, ”Gud med oss”. Ingen annen er oss gitt enn det barnet. Han er fra evighet - men ”Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss”, ”for å kunne ses av alle folk”. Først med ytre øyne i det lille folket ved Middelhavet, de fortapte fårene av Israels hus, siden med troens øyne av alle andre (Jes 66,18). Det skal skje inntil den tid Han synlig kommer tilbake på himmelens skyer og skal dømme etter hvordan han gjennom Guds ords preken ble mottatt. 

Barnet i krybben i Betlehem var som en av oss, dog uten synd. Men for vår skyld ble han gjort til synd. Det finns ikke noe annet barn å få nåde og velsignelse fra. For Han er den som drøyt 30 år senere, som voksen mann, ble fastspikret på korset utenfor Jerusalems bymur. Han alene framskaffet fred med Gud for oss, gjennom offerblodet, Guds eget blod. (Apg 20,28). Det har skjedd en gang for alle, og for alle mennesker. 

Simeon sier at han kan fare herfra i fred etter å ha sett akkurat dette barnet. Han, som var gammel, hadde sett mange andre barn, men ikke noe som dette. ”Vore ej det Barnet fött” var vi uten mulighet til inngang i Guds rike. Ser du dette, som Simeon fikk se? Mange mennesker tenker seg en inngang i himmelen uten ham. ”Barna er vår framtid” står det i en svensk gudstjenesteordning. Men en framtid bygd på våre barn finnes ikke. ”Vore ej det barnet fött förtappat vore då allt kött”. Men mennesker er gjenstridige vesener. Vi prøver å finne andre utveier og innganger enn de Gud har forberedt. Allerede hans fødsel i Betlehem, der han ikke fikk plass i herberget, gir signal om hvor motvillige mennesker er til å ta imot ”din frelse som du har beredt for alle folks åsyn”. Og hvordan gikk det med profetene som gikk foran for å skaffe Herren et beredt folk? Stadig motstand mot Herrens sendebud. 

Til dette barnet må mennesker selv i julen 2017 forholde seg til. Til fall og oppreising. Støtte seg på klippen - bli lagt på den. Så sier Herren. Enten i knefall som de forskrekte hyrdene på Betlehems marker, eller i fastholdt gjenstridighet og verdslig visdom som så mange av nåtidens ”hyrder” og skriftlærte. Det tredje alternativet, likgegyldighet og lunkenhet, er det store flertallets måte å forholde seg på. Men det skjulte fiendskapet er ikke bedre enn det åpne. 

Kristenheten er i virkligheten en liten hjord på jorden. Samme budskap som møtte sauehyrdene: ”frykt ikke”, høres senere i hyrdens ord til sine første disipler ”Frykt ikke du lille hjord, for det har behaget deres Far å gi dere riket.” (Luk 12,32). Og nå gis det til oss ved Ordets preken og gjennom mottakelse i hjerterommet (Åndens verk) av dette barn og med alt det dette barnet fullførte da han kom til verden for å frelse syndere. Det første som omtales er et under: Benåding av dødsdømte i Kristus. Det andre som skjer, Åndens verk, er også et under. Ny fødsel gjennom troen på ham som benåder syndere. Ikke noe av dette kan vi frembringe selv. ”Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen”. (Joh 3,27). 

Det er lenge siden Bibelens bøker ble skrevet. De bibelske skribentene kunne intet ta. Alt ble gitt dem ovenfra. Det er også lenge siden julesalmens ord ble forfattet. I samme ånd. Vi lever i en tid når Skriftenes profetiske forutsigelser og salmens innhold, anses uaktuellt. Ja, upassende blant de lærde, til å bli bokstavlig videreformidlet til ”moderne mennesker”. De liberale og de falske lærerne innen kristenheten har feiret triumfer. Sannhetsgehalten er ikke lengre betydningsfull for romantikerne rundt julekrybben. 

Dagens forvirring og de svermeriske utsvevningene, dessverre også i kristne sammanhenger, gir oss derfor stor grunn til å gjengi grunnfakta om oss mennesker og den Guds frelsesmeddelelse som er bundet til dette ene barnet. Alle mennesker er berørt av dette barns ankomst, enten de vil eller ikke. Om dette gir Guds ord klar besked. ”Vore ej det Barnet fött…”

…Förtappat bleve då allt kött… 

Fortapt! Uroes dagens kristenhet av denne tilstand slik som våre fedre i kristenheten hadde så store bekymringer med, at de fikk frelsesbekymringer? 1300-tallssalmen gir melding om at den ”mørke middelalderen” i en viss mening var betydlig mer opplyst enn vår i visse henseender. Tilsvarende gjelder den tid da våre reformatoriske fedre var virksomme og ”helvetet stod åpent” (Luther). På samme måte i den tiden da vekkelsbevegelsene virket til fortsatt frykt for fordømmelsen og helvetet, og mange ble berørt av den bibelsk skremmende realismen angående ”alt kjøtts forderv” i brede lag av folket. 

Ennå kan man lese i en vanlig svensk oppslagsbok under ordet fortapt: å være ubehjelpelig fortapt/bortkommet for Guds rike. Ubehjelpelig fortapt. Ubehjelpelig. Så sant, men lyder det slik i dagens kristenhet? Porten til himmelen ble åpnet gjennom barnets ankomst og blodige forsoningsgjerning for oss alle da Seieren ble vunnet, men helvetets gap ble ikke stengt. Derfor kommer det på dommens dag til å skje en transport dit. Og en stengt utgang derfra. Det virkelig skremmende innen dagens kristenhet er at så få lar seg skremmes av risikoen for fortapelsen. 

Flykt til Jesus, er ett gammelt uttrykk. Og i det uttrykket ligger jo også ”flykt fra helvetet”. Men hvor flykter den som ikke er under en alvorlig trussel? Trolig blir det ingen flukt i det hele tatt ettersom det ”går sikkert bra likevel….”. En svensk prestemann og predikant av det nå nærmest utryddede slaget, sa følgende i et foredrag i 1982: ”Hvor taust er det ikke om denne fryktelige sannheten om fortapelsen! Det passer seg ikke å tale om den i vår moderne tid. Og man må ikke skremme folk, mener man. Jo, vi behøver bestemt å skremmes opp alle sammen, både kirkelige og ikke-kirkelige, slik at vi begynner å ta det på virkelig alvor, det som gjelder sjelens evige frelse”. 

De liberale innen kristenheten har vært djevelens våpendragere gjennom tiltaket med å markedsføre det de kalte ”Jesu enkle lære” (en forvansking av kristendommen med kulturell tilpassning og innenforverdslig retning) samtidig med forbigåelsen av Skriftens alt avgjørende lære om frelse eller fortapelse. Saken som alt dreier seg om i Guds Hellige Skrift er den om et menneske skal bli evig frelst eller evig ubehjelpelig fortapt. Å bli evig og ubehjelpelig fortapt krever ingenting. Bare fortsatt åndelig søvn og lytting til de åndelige voggevisene som kulturkristendommens prester, prestinner og liberale har forfattet. Det er en falsk trøst i disse voggevisene. Den gamle Simeon, som ventet på Israels trøst, utbryter: ”mine øyne har sett din frelse”. Det eneste håpet, det eneste barnet. Sett med egne øyne. Våkent. Når Luther hadde sett helvetet åpent og siden ved Åndens verk fikk erfare de åpnede øynenes under, blir forklaringen til den andre trosartikkelen til: 

”Jeg tror at Jesus Kristus, - han som er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria, - er min Herre, som har gjenløst meg, fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder og fra dødens og djevelens makt, - ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død, - …. For at jeg skal være hans egen…” Han som her beskrives er Israels trøst. Og du legger vel merke til at Han har kommet til et fortapt og fordømt menneske. Det er den personlige nøden som medfører en slik glede over barnet som ble født og som med sitt blod ”kom imellom” i fortapelsens virkelighet. Det er slike som har bruk for synderes Frelser. - Men Han er gitt til alle, for Herren vil at alle mennesker skal bli frelst. Hans tilbud står fremdeles ved lag. 

Nu frälsning bjuds åt alla 

”Jesus er Gaven gitt til jorden. Gud denne gaven til syndere gir” står det i en gammel søndagsskolesang. En sang for barn om barnet Jesus. Men den kan ikke synges med hjertet av dem som mener at de ikke behøver frelse. De kan ikke akseptere dens innhold. Sangen avsluttes: ”Frälsning och liv uti Honom vi fått”. Det utelukker at mennesket duger i seg selv. Det du og jeg duger til er å frelses – av nåde. Hvem er den til for? De avkledte og nakne. 

Nu frälsning bjuds åt alla. Hvem er de som trenger frelse? Alle uten unntak. Hvem tar imot Frelsen i Kristus alene? Det skjer, sørgelig nok, ikke med alle som ble gjenløst med betaligen på den store forsoningsdagen och i livstiden fikk tilbudet. Hva er årsaken til det? De ble ikke avkledde og sørgende syndere innfor Gud. Fordømmelsesverdige og uten håp om evig salighet, verdt å forkastes bort fra Guds ansikt ”om du skulle så döma mig som mina synder har förtjenat.” Ordene er hentet fra den ovenfornevnte svenske reformatoren Olaus Petri syndsbekjennelse, som det er grunn til å gjenoppta. Hva merker man særskilt? Jo, at det er en synder innfor den hellige Gud. Denne syndsbekjnnelsen er kommet fra en som er i ”dødens syndeland”. Nå bydes frelse til alle, særskilt til hver og en som befinner seg i dødens syndeland og mener seg å være verd å forkastes fra Guds ansikt. Det finnes ikke noen meritter du og jeg har å komme med innfor Gud. Men salig er den som tar sin tilflukt til Ham som prises med englesangen: ”Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden!” 

I en mørk verden der man pleier å tale om at det ikke finnes noen rette svar på tilværelsens gåter, men søkingen og forskingen bare fortsetter og fortsetter, har vi fått et både rett og fullkomment svar - ovenifra. Det rette og fullkommne svaret fra Herren er hva Han har gjort i Kristus og nå tilbyr oss fordømmelsesverdige menneskebarn: Syndenes forlatelse, liv og salighet. Så blir barnet til oppreising av en synder som sammen med andre likesinnede, kan stemme i i fortsettelsen på de innledende verselinjene: 

Pris vare dig, o Jesu Krist! 
Du är vårt enda hopp förvisst; 
Vi för din fot nedfalla.