Artikel nr 04 fra blad nr 2-2018
Emne: Påske
Jesu bønn i Getsemane (Matt 26, 36-45)


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Ottar Endresen

Getsemane, Gabbata og Golgata 

Det er tre hebraiske stedsnavn som inngår i vår Herre og frelsers, Jesu Kristi lidelseshistorie: Getsemane, Gabbata og Golgata. Getsemane betyr oljepresse. Gabbata betyr steinlagt, og Golgata betyr hodskallestedet. På Golgata ble Jesus spottet og slått og fornedret, ble hengt på korset og oppgav ånden og døde. Gabbata var dommerstedet. Der ble Jesus forhørt, hudstrøket og overgitt til døden av Pontius Pilatus. I Getsemane slet han med dødsangst fordi han måtte drikke Guds vredes beger. Det er Getsemane vi har fått som tekst på denne første søndagen i fastetiden. «Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane» 

På veien ned den bratte skråningen fra nattverdsalen mot Kedrondalen hadde Jesus begynt å forberede de elleve disiplene på det som lå foran dem denne natten. 

«I natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg. Det står skrevet: De skal slå hyrden og fårene skal bli spredt». Til den selvsikre Peter sa Jesus: «I natt før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger». Det kom til å bli en uutholdelig natt for selv den mest modige disippel. Denne natten skulle han bli forrådt av sin egen apostelkandidat, han som var en djevel i disippelham. Resten av disippelflokken skulle svikte ham og flykte da det gjaldt som mest. 

Dette er bakteppet for Getsemane. Til daglig et sted hvor oliven ble knust til olje for lindring av legemlige sår. I denne natt var hagen det stedet på vår arme jord hvor frelserens sjel skulle bli knust til lindring for våre sjeler. 

Om kvelden var arbeidet i olivenpressen stanset. Derfor var Getsemane ofte brukt av Jesus til hvile, kveldssamlinger og bønn under oliventrærne som omkranset oljepressen og som dekket det meste av Oljeberget. 

Da kong David på sine eldre dager ble truet av sin egen sønn Absalon, gikk han sammen med sine fortrolige livvakter den samme veien ned skråningen fra Jerusalem og over bekken Kedron. Forfulgt og dødsdømt. Denne natten er det Davids sønn, Jesus Kristus, som lider samme skjebne. Forfulgt av sine egne. Fiendenes time og mørkets makt er det som rår nå.

«… og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene…» 

Jesus i Getsemane 

Åtte av disiplene fikk beskjed om å sette seg ned for å hvile. Peter, Jakob og Johannes ble bedt om å være med Jesus et stykke lenger inn i hagen. Der ville han gå for å be. Han er preget av stundens alvor. Guds store gjerning til frelse ligger foran ham den nærmeste timen. 

«…og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden!..»

I en slik befatning hadde disiplene aldri sett Mesteren før. Tidligere hadde de opplevd at han behersket alle mulige og umulige situasjoner. I Nasaret gikk han stille og rolig gjennom flokken som ville styrte ham utfor stupet. I stormen på Genesaretsjøen lå han rolig i båten og sov. Onde åndsmakter måtte flykte fra de besatte bare ved et ord av Herrens munn, ja til og med døden måtte vike for hans guddommelige befaling. Herre over dødens makt. Det var dette bildet de hadde av Mesteren. Men hva opplevde de nå? «Angst og forferdelse kom over ham». (Mark 14,33) .

Det var begynnelsen på den smertefulle lidelsens vei som han hadde forutsagt. I hverdagens Getsemane ble olivenfrukter knust for å gi helse, lys og liv. Selv gikk Jesus inn i sitt Getsemane for å bli knust for oss, for å gi frelse, lys, liv, framtid og håp. 

”Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom”(Jes 53,5). 

Skriften skildrer Jesus når han forlater sine nærmeste disipler. Lengselsfullt ber han om deres støtte i bønnen. «Bli her og våk med meg. Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast». (Luk 22,41). En allerede utpint og utmattet Menneskesønn opplevde i denne stund en grufull sjeleangst over våre synder. 

«Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba:» Bønnekampen i Getsemane har begynt. Guds Sønn i menneskelig skikkelse ber til sin himmelske Far. 

«Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil»

Jesu bønnekamp i Getsemane er delt i tre faser, parallelt med at disiplene sovner inn i tre omganger. Mens Jesus ba dem være sammen med ham i kampen, og på nytt og på nytt oppfordret dem til å våke og be for ikke å falle i fristelse, fant han dem igjen og igjen sovende. Makter dere ikke å våke en eneste time sammen med meg? 

« Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!» 

Nei, store og karslige ord hjelper ikke i frelsens sak. Han som nettopp hadde skrytt av at han ikke ville svikte Mesteren, om så alle de andre tok anstøt av ham, han som ville følge Jesus, om det så var i fengsel eller i døden, han var ikke i stand til å våke en time sammen med ham. På nytt lyder formaningens ord: «Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere?» 

Vi kan lese om flere personer i Bibelen som hadde slike trefasede bønnekamper. Profeten Elia ba tre ganger og ropte til Herren for enkens sønn om at sjelen måtte vende tilbake til barnet, før seieren var vunnet. (1 Kong 17,21). 

Profeten Daniel bøyde kne og ba tre ganger om dagen fra sitt åpne vindu mot Jerusalem. (Dan 6,11og 14). Paulus hadde en tredelt bønnekamp med Gud, mens han slet med tornen i kjødet, satans engel som slo ham og hemmet ham i aposteltjenesten. 

Hva ba Jesus om? 

Hva var det Jesus ba om? Begeret eller kalken som han ba om å få slippe gjaldt vel egentlig ikke ham selv. Han hadde talt om en dåp han skulle gjennomgå. Lidelsens dåp i svette og blod. Der var han nå. Svetten ble som blodsdråper som falt til jorden, leser vi hos Lukas. Som oljen ble presset ut av olivenfruktene i oljepressen, slik ble blodet presset ut av Jesu kropp i Getsemane, mens han kjempet for sine som synderes stedfortreder. Som verdens Frelser kjempet han den blodigste bønnekamp som er kjempet på denne vår jord. 

Sentralt i alle de tre fasene av bønnekampen stod ”kalken”, det begeret som ble rakt ham. Det står ikke direkte hva det inneholdt, men at det var et beger fylt med lidelse, synes klart.

Etter Guds ord kan et beger inneholde både løfter og trusler, velsignelser og forbannelser. (Sal 11,6; 75,9; 116,13; Jer 16,7; 1 Kor 10,16). Den voldsomme kampen Jesus kjempet i møte med dette beger, forteller oss at framfor ham lå dyp smerte og en grusom fornedrelse. Angst og forferdelse kom over ham, leser vi hos Markus. Syndens avskyelighet overveldet ham. Dødens alvor kom ham så nær. Hele verdens syndeskyld, straff og pine ble lagt på hans skuldre. Han, den rene og hellige, ble gjort til synd for oss. «Han uttømte sin sjel til døden» (Jes 53,12) 

Så ba han om at han måtte få slippe. Men bare hvis det var mulig. 

Vi legger merke til at han heller ikke i denne lidelsens stund glemte sine disipler. Han hadde hjerte for dem, men de gav ham ingen støtte. De sov og hvilte seg. Han måtte kjempe alene. Og han innordnet seg Guds vilje også i denne saken. 

”Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time”. (Joh 12,27. Se også Joh 4,34). 

”Til offerstedet står hans hu, 
han sier: Villig skal jeg nu
for Adamsætten stride. 
Når alle piner vises frem, 
han svarer: Gjerne, hvert et lem 
er rede til å lide.” 

Jesus ba ikke om å få slippe å frelse oss. Hans ønske var ikke å få gå utenom Golgata. Men at han måtte få krefter og mot til å komme gjennom både Getsemane og Gabbata helt fram til Golgata, for at Skriften skulle bli oppfylt. «En dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!» (Luk 12,50) 

Jesus la hele saken i Guds hånd og ba om nåde til å være tålmodig, holde ut i lidelsen uansett hva det skulle koste, bare det ville føre fram til seier. Jesus ba:”Men ikke som jeg vil, bare som du vil!” (Mark 14,36). Å sette sin egen vilje under Guds vilje, er alltid veien til den seieren som himmelen kan velsigne. Det gjaldt i Getsemane. Og det gjelder oss. Gud vilje er vårt høyeste gode. Når Gud får bestemme, blir det alltid seier. 

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden". Det er denne bønnen i Fadervår Jesus nå demonstrerer for oss i ord og handling. Ordet fra Salme 40 fikk sin bekreftelse nettopp i denne lidelsens stund: ”Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.” (Sal 40,9). 

Hebreerbrevets forfatter bekrefter at Herren ble bønnhørt. ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt”. (Heb 5,7) 

«Ja, Fader, ja av hjertens grunn, 
La skje som du vil skikke. 
La komme kun den bitre stund, 
Jeg dødens kalk vil drikke. 
Hvem fatter vel slik kjærlighet 
Så høy, så dyp, så lang, så bred, 
Ja over alt vi nevner!» «

«Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender». 

Dette var det siste felles samværet disiplene hadde med Jesus. Flere ganger de siste ukene hadde han tatt dem til side og forkynt sin forestående lidelse, død og oppstandelse. Nå fikk de oppleve til fulle at deres eget kjød gagner intet. Frelsens sak må bare settes i Herrens hånd. Det er bare han som kan gjøre det. 

Han ble overgitt av sin egen far 

Gud gav ham for oss alle i synderes hender. Ikke bare i hendene på forræderen, Judas, eller soldatene som tok ham til fange. Syndere i denne sammenheng refererer ikke heller bare til Annas og Kaifas, Pontius Pilatus, medlemmene av det høye råd eller bødlene. Heller ikke folket som ropte korsfest, korsfest ham. Synderes hender er også dine og mine hender. Som et Adams barn har også jeg med mine synder vært medskyldig i korsfestelsen av Herlighetens Herre. 

Min frelse står og faller på dette ene: Troen på Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. I hans navn forkynnes også i dag syndenes forlatelse, liv og evig salighet til syndere som kommer til ham med sin syndebør. Jeg vil gi dere hvile. 

«Mitt liv, det er i Jesu blod 
Tross alle dødens piler.
Går hele verden meg imot,
I Jesu blod jeg hviler. 
Det lindrer alle sjelesår, 
Oppfrisker motet når jeg går 
I sorg og tunge tanker. 
Og når det stormer i mitt sinn, 
Lik skip som kastes rundt av vind, 
Da er hans blod mitt anker».