Martin Luther har lært oss ut fra Den hellige Skrift at Gud styrer verden på to måter. Han styrer gjennom det åndelige regimentet og det verdslige regimentet, og han er herre i begge regimentene. 

Det åndelige regimentet tilsvarer i stor grad til den kristne menigheten som gjennom forkynnelse av Guds Ord og forvaltingen av sakramentene, skal styre over sjelene slik at de kommer til tro på evangeliet og bruker dåpen og nattverden. Den kristne menigheten sin makt ligger i at den forkynner Guds Ord og forvalter sakramentene. Den skal ikke bruke fysisk makt og straff i sin tjeneste (Matt 18,15-18). 

Det verdslige regimentet tilsvarer i stor grad den verdslige øvrigheten som skal styre samfunnet gjennom rettferdige og gode lover. Det verdslige styresettet har lov til å føre rettferdige kriger og å straffe onde mennesker med fengsel og i ytterste fall med døden, for å holde det onde i sjakk og bekjempe det i størst mulig grad (Rom 13). 

De to styresettene må ikke blandes sammen, for da blir det åndelig kaos i verden. Den verdslige myndighet skal ikke si hva sjelene skal tro ut fra Guds Ord og evangeliet, og den åndelige myndighet skal ikke detaljstyre de verdslige myndigheter i politiske saker. Det er den verdslige tyrannen som vil gripe inn og styre kirkens indre liv, og det er den åndelige svermer som vil bruke verdslig makt for å utbre Guds rike og å slå ned de ugudelige og straffe dem legemlig. 

Gud, vår himmelske Far, styrer sin menighet og han styrer verden. Han vil lede menigheten til sitt fullkomne rike, og han vil styre verden slik at han fullfører sine planer med sitt folk bestående av frelste jøder og hedninger. 

Etter Martin Luther sin tankegang kan vi ikke fullt ut identifisere staten med det verdslige regimente og kirken med det åndelige regimentet. Både stat og kirke er organiserte størrelser, mens de to regimentene er Guds styresett. Gud utfører sin gode gjerning med høyre hånd som er det åndelige regimente og sin venstre hånd som er det verdslige regimente 

De verdslige øvrigheter har etter Rom 13 lov til å straffe de onde med sitt sverd. Det verdslige sverdet sammenfaller med det som reformatorene kalte for lovens første bruk. Lovens første bruk er den politiske eller den borgerlige bruken av loven. Det betyr at loven skal forkynnes for alle mennesker i et samfunn slik at alle skal få vite hva som er Guds vilje. På den måten kan samfunnet bevares fra ondskap, og sannhet og rettferdighet kan bli opprettholdt. «Vi vet jo at loven er god dersom en bruker den på lovlig vis. En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene …» (1 Tim 1,8-9). Lovens andre bruk er den åndelige eller pedagogiske bruken. Den åndelige bruken går ut på å vise oss at vi er syndere som trenger frelse. Loven er vår tuktemester til Kristus, for at vi kan bli rettferdiggjort av tro, som det står i Gal 3,24. Den tredje bruken er loven brukt som veiviser for dem som er blitt frelst. Loven viser oss hvilke gjerninger Gud vil at vi skal gjøre. Formaningene i Det nye testamentet er et godt eksempel på dette. 

Det åndelige sverdet er Guds Ord som dømmer og frikjenner et menneske. Efeserbrevet sier at vi skal ta frelsens hjelm og Åndens sverd som er Guds Ord (6,17) og Hebreerbrevet sier at Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd (4,12). 

I lys av dette, må ett politisk parti som bruker kristennavnet, stå til ansvar for Gud for den politikken partiet fører. Det gjelder dypest sett alle politiske partier. Den verdslige øvrigheten står til ansvar for Gud. 

Et parti som bruker kristennavnet kan aldri forsvare eller på noen som helst måte administrere en fosterdrapslov som legger til rette for og gjennomfører drap på det ufødte menneskelivet. Det er en hån og himmelropende krenkelse av Gud som livets herre. Her kan det ikke tenkes og argumenteres pragmatisk. Her gjelder ett enten eller. Et parti som bruker kristennavnet kan heller aldri forsvare å fremme noen annen samlivsform enn det monogame livslange samlivet mellom en mann og en kvinne. Såkalt homofilt eller polyamorøst samliv er en styggedom som er med på å rive ned et samfunn. 

Ekteskapet er en avgjørende institusjon som Gud har innsatt for mannens, kvinnens, barnets, familiens og samfunnets beste. Ekteskapet er en skaperordning som ble til før syndefallet og som skal gjelde for samlivet mellom én mann én kvinne så lenge verden står. Alle andre samlivsformer er synd og opprør mot Gud. Et samfunn som ikke respekterer det monogame og heterofile ekteskapet, lever under Guds dom og vrede. Krenkelse av ekteskapet har alltid store og forferdelige konsekvenser med seg. Rent politisk må enhver rettenkende person kjempe for det monogame livslange ekteskapet mellom en mann og en kvinne, og av all kraft kjempe mot alle andre samlivsformer om det skulle være samboerskap, homofilt samliv eller polyamorøse samliv. Det er utålelig i Guds øyne at mennesker lever i opprør mot hans skaperordning på dette området. 

Det er lett å tenke slik at Gud bare er opptatt med sine troende venner her på jorden og så lar han resten av verden seile sin egen sjø. Det er ikke sant. Gud bryr seg om alt og alle. Alle skal en dag stå til regnskap for ham. Til og med hele nasjoner skal dømmes i endetiden i forholdet til hvordan de har behandlet det jødiske folket (Joel 3,7). 

Gud er nær hvert menneske og vil gjerne la seg finne av det. Paulus sier i sin verdensberømte tale til athenerne på Aeropagos: «Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til. Som også noen av deres egne diktere har sagt: For vi er også hans slekt» (Apg 17,26-28). Gud er ikke langt borte fra noen, sier teksten med all tydelighet. 

Uansett er Guds hovedfokus på menigheten. Menigheten består av de sanne troende som har sin eneste trøst om evig liv ved troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og som bruker nådemidlene dåpen og nattverden på rett bibelsk måte. Men Gud har omsorg for alle, og han ønsker å frelse alle. Men de fleste sier nei til hans kall og må en dag stå til ansvar for det.