Ordet syndsforlatelse er for oss søtere enn honning. Synden er vår største sorg, syndenes forlatelse vår største glede. Synden trykker og tynger hjertet. Syndenes forlatelse gjør det lett og fritt. Synden er helvete. Syndenes forlatelse er himmelen. Hva ville dette tunge og sorgfulle liv være uten syndenes forlatelse? 

Evangeliet om syndenes forlatelse er sikkert og visst. Ingen kan dra det i tvil uten å være så uforskammet som djevelen selv, som gjerne vil holde hele Skriften for usannhet. Men dette evangelium misbrukes av de ubotferdige slik at det som var gitt dem til liv, blir dem til død. Gud tilgir de botferdige og ikke de ubotferdige deres synder. 

Allikevel skal evangeliet om syndenes forlatelse forkynnes. Man må ikke hindre barna i å få brødet, sel om hundene undertiden napper et stykke til seg. Man må ikke kaste igjen kilder og brønner, selv om ulver og rever og svin drikker av dem. 

Morgenduggen faller ikke bare på korn og andre nyttige vekster, men også på torner og tisler og nesler. En sulten er også lite hjulpet med at vi står og taler om maten. Han må ha mat. Vi skal gi en synder selve evangeliet. 

Hvor der er sol og solskinn, der kan det ikke være mørkt. Hvor Kristus med sin forsoning er, der blir synden utslettet og forlagt. Ved Kristus forkynnes oss syndenes forlatelse. 

«Hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn» (Apg 13,38). (Apg 10,43) 

Gud lot alle våre misgjerninger møte ham. Han ble gjort til synd for oss for att vi kunne bli rettferdige for Gud. Jesus tok synden på seg, og rettferdigheten ble vår. Nå er Gud villig til mangfoldig å forlate. Han venter bare på at syndere skal omvende seg til ham. Hans nåde er så stor at ikke bare djevelen, men endog de hellige og gudfryktige undertiden synes det går over alle grenser. De ligner Jonas som var ille til mote fordi Herren ikke lot Ninive gå under. Hos Gud er ingen synd for stor til å bli tilgitt. Han vil kaste alle våre synder i havets dyp, og havet skjuler ikke bare kjempestener og bakker, men også store fjell. Gud lar synden være så langt fra oss som øst er fra vest. Han utsletter våre overtredelser som en tåke og våre synder som en sky. 

Syndenes forlatelse trenger vi så lenge vi lever. Syndeskylden er borttatt; men roten sitter i det synde kjød som en kristen har og drages med hele dette liv igjennom. Hvis Gud ikke uavlatelig tilgav oss våre synder, ville det være ute med oss. En kristen hater all synd, både legemets og åndens besmittelse og flyr til den åpne kilde mot all synd og all urenhet. Gud være lovet! Guds nåde og Kristi forsonergjerning betyr mer enn alle mine synder. Når Kristus kunne gjøre fyllest for all verdens synd, gjorde han det også for mine synder. Det er som Luther sier: «Kristus er gitt hen, ikke for hellige og rettferdige, men for ugudelige og for syndere. Når djevelen anklager meg for mine synder, så vil jeg enda fastere være forvisset om at jeg er en troende og rettferdig og vil bli salig. Når han sier at jeg er en ussel synder, da sier jeg at Kristus er død for syndere.» 

Du sier at ditt hjerte er hårdt som sten. Du er lettsindig og kald som før. Husk at du før ikke bekymret deg om at ditt hjerte var hardt. Nå kjenner du ditt hjertes hardhet, og det er jo en virkning av Den Hellige Ånd. Ditt hjerte står under Guds hammer. Det følger ikke alltid tårer med omvendelsen. Hjertet kjenner mer smerte når du ikke får gråte. Hyklere kan ofte gråte, mens botferdige ofte ingen tårer har. Gud er ikke trett av å forbarme seg. Himmelens dør er aldri lukket for botferdige syndere. Guds barmhjertighet er så stor som han selv. Om du har syndet mot bedre vitende og mot din samvittighet når du blir forført av satan, så renser Jesu Kristi, Guds Sønns blod deg fra all synd. Og sier du at dine synder ikke kan være forlatt, siden du ingen fred kjenner i ditt hjerte, så skal du huske at det er ett å ha syndenes forlatelse, noe annet å ha visshet om det. Du er bedrøvet. Men hvor langt saligere er ikke din sorg enn den glede du hadde i synden! Du gråter over dine synder som synderinnen ved Jesu føtter. Herren lar deg få gråte; men han vil i sin tid si til din sjel: «Dine synder er deg forlatt.»

Der finnes dem som vil tro sine synders forlatelse uten å omvende seg, slike mennesker bedrar seg selv og trøster seg forgjeves ved Guds nåde. Men du som sørger over din synd, skal vite at ingen ild kan brenne halmstrået så fort opp som Guds nåde, og Jesu blod kan bortta dine synder. 

(Fra «Sjeleskatt» Lunde forlag 1988)