Å, du forunderlige Gud

Av Claus L. Munk

Om det store under å få sine synder forlatt og hvile ved Guds hjerte – midt i alle syndens daglige plager.

Synge med hjertet

Noen sanger blir til stor hjelp, kanskje setter de ord og bilder på nettopp min situasjon. Kanskje inneholder de en forkynnelse eller et vitnesbyrd som nettopp jeg har bruk for. Da synger en med av hele sitt hjerte!

I denne serien er det forskjellige mennesker som forteller om en sang som betyr noe spesielt for dem til trøst og oppmuntring for den enkelte.

Vår store Gud gjør store under, Det største har han gjort mot meg Den dag han kastet mine synder I nådehavet bakom seg, Og meg utvalgte til sin brud, Å du forunderlige Gud!	Så lenge jeg er her på jorden, Jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er verre vorden, Ser mer og mer av hjertets dynd. Dog får jeg være Jesu brud, Å du forunderlige Gud!
Jeg fattig er og syk og såret Ja, helt fra hode og til fot, Dog har han meg til brud utkåret Og tvettet ren i Lammets blod. Jeg som til helved skyldig var, Er Jesu brud og Gud min far.	Min kjære Gud, du meg bevare I ydmykhet for hver en dag! For foten ligger mang en snare, Og fienden slår slag på slag. Å gjem meg, bær meg i ditt skjød, Så tro jeg blir deg til min død!
Nå får jeg hvile ved hans hjerte Og klage der all sorg og nød. Her er så meget som gjør smerte, Så titt i lønn min tåre fløt, Men dette sier jeg min venn, Og så blir all ting godt igjen.	Og når jeg hjemme står for tronen, Min brudgoms ansikt skue får, Når han meg rekker seierskronen, Og jeg med fryd min harpe slår, Da skal jeg evig synge ut: Å du forunderlige Gud!
Jeg ofte er i frykt og fare Og tenker alt er selvbedrag, Jeg synes livet ei vil svare Som når det rett var hjertets sak. Hvor skal jeg gå med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød.

Hva er det største under Gud kan gjøre for et menneske?

Det spørsmålet svarer Per Nordsletten (1837 – 1923), norsk predikant og sangforfatter ganske enkelt på her i sangen. Det er ikke å vinne i et lotteri eller å bli helbredet for en dødelig sykdom.

Nei, det er å få sin synd forlatt og kastet i havets dyp, og å bli utvalgt til hans brud. Tenk hvilket perspektiv det er over dette!

Å vinne i lotteri gir riktignok noen her og nå muligheter som er helt fantastiske. Å bli reddet fra en alvorlig sykdom vil spare en for mange bekymringer. Men begge deler er kortvarige og tar snart slutt.

Under over alle under

Gud har gjort store under imot oss, det bekrefter han, men bare ett er det største: Å få sin synd forlatt, for da er den kastet i nådehavet. Med det vil han vise at slik er synden totalt borte, for nådehavet er bunnløst.

Det andre bildet han bruker, er å bli utvalgt til Jesu brud. Det er det motsatte av å være en avvist slyngel. Og det er egentlig helt overraskende når han tenker på hvordan han er. For han er både fattig, syk og såret, og så har Gud likevel selv utkåret ham til å være hans brud. Han får lov til å stå renset i Jesu blod. Han som var skyldig til helvete, får nå lov til å ha Gud som sin himmelske far.

Og det har noen herlige følger: Tenk nå får han lov til å hvile – hvile ved Guds hjerte, det vil si ved det innerste i Gud. Og han kan betro seg til Gud med alle sorger og bekymringer, ja, klage over det som gjør vondt. Han innrømmer at han faktisk ofte har grått. Men så sier han det til Jesus og da blir alle ting godt igjen.

Så går han videre for å fortelle hvordan han fortsatt har det. Han opplever seg faktisk fattig og syk og såret, ikke bare delvis, men over det hele. Og likevel er han blitt den utvalgte brud som i Jesu blod står renset og ren for all synd. Selv om han var skyldig til helvetets ild.

Hvile i nøden

Hva skjer videre?
Jo, nå kan han hvile ved Guds hjerte – det innerste i Gud – og klage der all sorg og nød. Han innrømmer at det er så mye i livet som gjør vondt. Han kjenner til det å sitte ensom og gråte. Men det er en vei ut av det triste: Å si alt til Gud, så blir all ting godt igjen.

Så tenker han på noe som ofte plager han: Hva om alt er selvbedrag? Og det henger sammen med at livet som kristen ikke svarer til det som han gjerne ville det skulle være.

Hva skal han gjøre? Jo, han kjenner en løsning: Å skynde seg til Frelseren.

Så kommer han til det verste. Daglig opplever han hvordan synden gjør seg gjeldende. Ja, den er en plage for han. Men det er noe som er verre. Det er som han blir en stadig større synder. Han ser i vertfall mer av det han kaller for «hjertets dynd». Det vil si noe som aldri forsvinner. Tvert imot, jo mer han roter i det, jo mer virvler det rundt.

Så kommer det overraskende: Dog får jeg fortsatt være Jesu brud! På tross av alt! Da må han utbryte: «Å du forunderlige Gud!» Ja, hva passer seg bedre?

Seierskronen

Om ikke det hele skal ende galt en dag, så er det ett som er nødvendig, og det er at Gud bevarer ham i ydmykhet hver eneste dag. For det er så mange farer, og fienden (Djevelen) seirer over ham gang på gang. Derfor har han en bønn: at Gud hver dag bevarer ham i all nød, så han aldri forlater Gud.

Til sist ser han fram mot evighetens dag hvor han skal se Gud ansikt til ansikt. Å se Guds ansikt er noe ubeskrivelig stort. Det uttrykker det fullstendig uhindret og umiddelbare fellesskap mellom Gud og menneske. Da skal han få seierskronen, og han skal slå på sin harpe. Da kan han synge ut det evig nye tema, og det er: Å du forunderlige Gud!

Det er klimaks!
Per Nordsletten skrev denne sangen som 54-åring. Det vitner om hva som fylte hans hjerte og sinn i forholdsvis tidlig alder. Det er et eksempel til etterfølgelse for oss andre.

Claus L. Munk skrev dette vitnesbyrd fra sykesengen og sendte det til redaksjonen 17 dager før han ble hentet hjem til Gud. Han døde 9. febr.2018.

(Fra ”Nyt Livs” blad nr.1-2018. Gjengitt med tillatelse og oversatt fra dansk)