Blant de ting som skal kjennetegne endetidens mennesker er også dette at de skal være ukjærlige, (2 Tim 3,3). Grunntekstens ord her sikter til den naturlige skapelsesbestemte kjærlighet som binder sammen disse som står hverandre nær, slik som foreldre og barn. Noen oversettelser gjengir stedet: uten naturlig kjærlighet.

Ikke i noen livsforhold er denne naturlige kjærlighet sterkere enn mellom mor og barn. Morskjærligheten omslutter barnet allerede mens hun bærer det under sitt hjerte. Derfor er det også et tegn på den verste unatur, når denne morskjærlighet byttes om til et hat til døden, slik at en mor kan drepe det ufødte lille menneskebarn hun bærer. 

En bølge av mord og vold skyller over hele menneskeheten i dag. Likesom jorden på Noahs tid ble full av vold og urett, så og i vår tid. I Åp 9,21 leser vi om de synder som menneskene ikke ville omvende seg fra og som bringer Guds vredesdom over slekten. Blant disse synder nevnes mordgjerninger. 

I Guds øyne er livet hellig og ukrenkelig. Mennesker er skapt i Guds billede, og den som forgriper seg på menneskelivet, rammes uvegerlig av Guds dom. ”En manndraper har ikke evig liv i seg.”(1 Joh 3,15) Og manndraperens sted skal være sjøen som brenner med ild og svovel, (Åp 21,8). Den morder som ikke omvender seg og gjør alvorlig bot for sin ugjerning, går evig fortapt. 

Ingen mordgjerning er vel mer opprørende og avskyelig enn mord på disse som står en nær, og på slike som er hjelpeløse. Derfor er fostermord en av de mest redselsfulle ugjerninger et menneske kan begå. Dette å søke opp det lille barnet i morslivet for å drepe det er en uhyggelig, planlagt udåd i Guds øyne. 

Fosterdrap er å forgripe seg på det ufødte menneske. Bibelen taler om barnet i mors liv som et menneskelig vesen. Salmisten skriver: ”Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg og i din bok ble de alle oppskrevet, de dager som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet,” (Salme 139,16). Herrens ord til Jeremia lyder: ”Før jeg dannet deg i mors liv, kjente jeg deg, og før du kom ut av mor skjød, helliget jeg deg. Jeg satte deg til en profet for folkene,” (Jer 1,5). 

Om døperen Johannes heter det at han skulle fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv, (Luk 1,15).

Det er altså Gud selv som danner det lille menneskebarnet i mors liv. Hvem tør da forgripe seg på dette som Gud danner og helliger og har oppskrevet i sin bok? Fordi barnet i mors liv er et menneskelig vesen, er det beskyttet av Guds bud: ”Du skal ikke slå i hjel.” 

Dette framgår av 2 Mos 21,22-23, hvor det heter at den som ved uforsiktighet volder at en kvinne føder i utide, slipper med å betale bot dersom ellers ingen ulykke skjer, men dersom det skjer en ulykke, skal lovens bestemmelse om liv for liv gjelde. Det framgår tydelig av sammenhengen at både morens og barnets liv og helse har lovens vern. Det å volde det ufødte barns død, selv om dette skjedde ved et ulykkestilfelle, var altså belagt med dødsstraff eller blodhevn i Israel. Hvor meget mer måtte da planlagt fostermord rammes av lovens straff. 

(Fra ”Tidens tegn” Del 1: ”Tegn blant folkene”. Filadelfia Forlag Oslo 1973)