Den stille revolusjon 

I Norge har det skjedd det jeg vil kalle for en stille revolusjon. Det inntrådte på 70 og 80 tallet. Det var tiår med abortlov, likestilling, samboerskap og homofili. Det fortsatte inn i vårt århundre med ny ekteskapslov og diskrimineringslov. En utvikling som kjennetegnes ved at kristne verdier ryddes til side. 

En revolusjon innebærer at bestående verdier erstattes med helt nye verdier. Tilværelsen snus på en måte på hode. Det som før var rett, blir nå galt, og det som før var galt, blir nå rett. 

Men den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfelle var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere som trådte helt nye verdier ned over hodene på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn, punktum. 

Det Norge vi kjente fra tidligere og senest på 1950 og 1960 tallet har forsvunnet. Vi får nye verdier som har erstattet de gamle. Og hva er det så som forsvinner, og hva er det nye som er kommet inn? 

Det som forsvinner er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut. 

Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene er blitt samfunnets nye ledesnor, eller som professor Terje Tvedt sier: Menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene er noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken. 

I Bondeviksregjeringens stortingsmelding nr. 49 (2003 -04) vedgår regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Stortingsmeldingen ble lagt fram i kjølvannet av den såkalte verdikommisjonen, nedsatt av statsminister Bondevik i 1998. Bondevik ønsket opprinnelig at kommisjonen skulle bekrefte kristne verdier som landets fellesverdier. Men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier og kommisjonen endte med total forlis. 

Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.i

Det er forøvrig betegnende at i nevnte stortingsmelding blir ordet kristen ikke nevnt en eneste gang, mens ordet muslim blir nevnt ni ganger. Meldingen inneholdt ingen referanser til norsk kultur. 

Men det norske var blitt forsøkt utradert flere ti-år tidligere. I Oddvar Nordlis Stortingsmelding nr. 74 (1979-80) blir det norske folk omtalt som en majoritetsbefolkning – ikke som nordmenn. Dette var en ny terminologi som skulle understreke at vi nå levde i et multikulturelt samfunn. 

I 1995 kom Gro Harlem Brundtlands med en utredning (NOU) der den norske kulturen ble fullstendig avskrevet. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur. I hele utredningen på 207 sider ble norske verdier ikke nevnt en eneste gang. 

Året etter sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhode ikke trodde det var viktig å verne om det norske. 

Det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneske-rettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer som erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier. 

Det vil si at våre politikere mener at det finnes felles verdier i alle religioner og kulturer, og det er dette samfunnet nå skal bygge på. Å satse på en spesifikk religion eller en spesifikk kultur blir sett på som dysfunksjonelt, for ikke å si bakstreversk. Vi er nå alle del av det store universelle fellesskap. 

Men det var ingen som spurte om du og jeg var enige i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli (en kjensgjerning). 

Kongens tale 

Det nye Norge som nå stiger fram ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser: 

«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Dette er en hyllest til multikulturen. 

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.» Dette er en hyllest til normløshet. 

«Nordmenn tror på Gud, Allah og ingenting.» Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra. 

De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden. Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus. 

Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget fram fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse. 

Det nye Norge er et dårlig varsel for oss som har en personlig kristen tro. Vi er i beste fall å forstå som museumsgjenstander. På litt sikt er det all grunn til å tro at kristne verdier vil bli forstått som sand i maskineriet. Det er trolig med rette. Kristne verdier lar seg ikke forene med normløshet, eller med andre religioner som islam, ei heller med nasjonalstatens oppløsning. 

Vi er altså ikke på parti med den nye verdensanskuelse. Det vil nok bli følbart. Vi nordmenn er vant med å marsjere i takt og mene det samme. En radikal motpol basert på kristen tro, vil ikke bli akseptert. 

Og da kan vi stille spørsmålet: 

Når begynte avkristningen og hvorledes har den utviklet seg over tid? 

Det er de som vil trekke trådene helt tilbake til opplysningstiden på 1700 tallet. Det var en gjennombruddstid for vitenskap og fornuft. Men det var samtidig et angrep på tradisjonelle autoriteter som stat og kirke. Sannheten ble ikke lenger forvaltet av religionen alene. Tvert om, frigjøring fra kristendom ble sett på som en forutsetning for menneskets frie utfoldelse. Tankegangen var meget lik den vi finner i toneangivende kretser i dag. Man setter mennesket i sentrum. Mennesket er alle tings mål.

I en leder fra januar 2009 skriver daværende redaktør i Dagen Odd Sverre Hove at det er vanlig å datere starten på avkristningen i Norge tilbake til 1880-årene. Han viser til at tankene fra opplysningstiden for alvor slo inn over norsk kulturliv på slutten av 1800-tallet. 

Nesten alle av de store kulturpersonene fra denne tiden som Bjørnson, Wergeland (død 1845), Garborg og Kielland tok stilling mot kristendommen. De var alle opptatt av å bygge det nasjonale Norge, men dette måtte være et Norge som var fri for tradisjonell kristendom. Det gjaldt særlig kirkens syn på ekteskap og moral, men også sentrale kristne dogmer ble retusjert bort. 

Betydningen av at kultureliten vender seg imot kristendommen, er at den grunnleggende enighet om de verdier som samfunnet skal bygge på, kommer under press. Tradisjonell kristendom var ikke lenger det selvsagte verdigrunnlag. 

Denne utviklingen forsterkes ved innmarsjen av den liberale teologi. Også den var influert av opplysningstidens tanker. De momenter i den kristne tro som ikke holdt mål i møte med den moderne vitenskap, måtte lukes bort. Det bibelske budskap måtte tilpasses den sunne fornuft. 

Vi må også nevne Øivind Andersen. Han var opptatt av historiens faser og slår fast at vi nå er inne i det han kaller for forkastelsens fase. Den kjennetegnes ved at den sataniske innflytelse tar overhånd og en hedensk tenkemåte blir mer og mer populær. Det gror fram en åndelig mentalitet med forakt for Guds ord og kristelige verdier. Idealet i slike tider blir humanitet og liberalisme. 

Forkastelsens fase begynte omtrent på 1850 tallet, skriver han. Men så føyer han til det de fleste andre unnlater å nevne: slike tider drar etter seg Guds rettferdige dom. Og da viser han til de kriger vi har hatt i det 20. århundre – altså første og annen verdenskrig.i

På begynnelsen av 1900 tallet makter kristenfolket å gjøre motstand. Men på 1930-tallet begynner det å rakne. Både politikken og kulturlivet er i mellomkrigsårene preget av radikale strømninger. Hos Knut Hamsun for eksempel spiller kristendommen ingen rolle. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland står fjernt fra kristendommen. I det politiske liv er Arbeiderpartiet på full fremmarsj og de er erklærte motstandere av kristendom. De gjør sitt beste for å luke kristendommen ut av skoleverket. 

Så kom krigen og angrepet på Norge. Kristne ledere i kirke og misjon organiserte seg i noe som het Kristent samråd. De så 9. april 1940 som en Herrens straff over forfallet i landet. I en fellesuttalelse fra oktober 1940 heter det: «Det gjelder for oss å høre hans røst og bøye oss i oppriktig bot for våre synder.» 

Ole Hallesby sa det slik: «Gud har rett når han tukter og straffer oss her i Norge. Vi har syndet så meget og så grovt her i landet, både de troende og de vantro, både den enkelte og folket, at Gud ikke kunde utsette straffen lenger.» Men så legger han tankevekkende til at mange mennesker «ser ikke Guds veldige hånd. De forstår ikke Guds rettferdige straff over Norges synder.» 

Tankegangen her er nøyaktig den samme som hos Øivind Andersen. Gud må overgi menneskene til dom fordi de setter seg opp mot ham. 

I dag ser vi at mange kristne viker tilbake for en slik tankegang. Gud dømmer riktignok, men ikke før på den ytterste dag. Her i tiden er det bare Guds nåde som gjelder. Men dette er en helt bibelfremmed tanke. En tanke som bare viser hvor langt bort fra Bibelen selv mange kristne er kommet.

Etterkrigstiden 

Etterkrigstiden preges av tre klare utviklingstrekk: Arbeiderpartiets kamp mot kristne posisjoner; kristenfolkets tilbakelente holdning og framveksten av et overflodssamfunn. 

Det er summen av disse tre kreftene som knekker kristendommens posisjon i samfunnet. Den islamske innvandring som kommer mye senere, fungerer bare som et slags begravelsesbyrå. Muslimene kommer til duk og dekket bord, til et hus som allerede er tømt for åndelige verdier. 

En av dem som raskt forstod at vi i de første etterkrigsårene var kommet i en ny situasjon, var Egil Aarvik. I boken «Vi gjemmer oss på bedehuset» slår han fast at vekkelsens tid er forbi. Den forsvant allerede i mellomkrigsårene. Krigen hadde ikke brakt oss noen åndelig fornyelse slik mange hadde håpet. Det har skjedd en endring i folkets grunninnstilling til kristendommen, skriver han. Kristendommen eksisterer ikke lenger som en realitet i folkets bevissthet. Folk tror på levestandard, ikke på Guds velsignelse. 

Egil Aarvik forstod hva som var i emning. «Nyhedenskap» var et ord som han ofte brukte, og nyhedenskapen var i ferd med å ta overhånd, skriver han.iv Men han møtte ingen forståelse verken i kirken eller på bedehuset. 

Utviklingen i etterkrigsårene er nok kjent for mange. Men vi våger oss allikevel på en rask oppsummering. 

Det første angrepet på det kristne verdigrunnlag kom allerede i 1946 med statens overtakelse av Oslo Lærerskole. Den ble drevet av Indremisjonsselskapet og var en bærebjelke i kristenfolkets innflytelse på samfunnet. Men fra nå av skulle all lærerutdanning være et statlig ansvar. 

For Arbeiderpartiet var Oslo lærerskole en anstøtsstein. Partiet innså at dersom det skulle klare å forme det norske samfunn i sitt bilde, måtte den innflytelse som lekmannsorganisasjonene representerte, brytes ned. 

Fra Stortingets talerstol ble dette sagt i klartekst. Fra Arbeiderpartiets representanter het det at Oslo lærerskole representerte pietisme og trosfanatisme. Kirke- og undervisningsminister Kaare Fostervoll mente at Oslo lærerskole var en sektorskole og uforenelig med den demokratiske utvikling i landet. 

Professor Ole Hallesby, også formann i Indremisjonen, reagerte med å si at vi nå hadde fått et flertallsdiktatur som var uforenelig med demokratiets vesen.v Den kristne dagspressen uttalte seg i liknende vendinger. 

Men i det store og hele var kristenfolket passive. Kristenfolket var opptatt av fred og gjenreisning. Prof. Carl Fr. Wisløff skriver i sin kirkehistorie at kampen mot nazismen hadde tappet kristenfolket for alle krefter. De var ikke innstilt på å ta kampen opp mot et nytt statstyranni. Kristenfolket var gått inn i en ”åndelig dvaletilstand”.

I 1953 inntreffer den saken som mer enn noe annet skulle bli skjebnesvangert for kristendommens plass i det norske samfunn – den såkalte helvetesdebatten. Professor Ole Hallesby holder en radiooverført søndagspreken fra Storsalen i Oslo. I talen sier han blant annet følgende: 

«Hvordan kan du som er uomvendt legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» 

Dette falt Kristian Schjelderup, biskop i Hamar tungt for brystet. Han rykket umiddelbart ut og sa at læren om evig helvetesstraff ikke hørte hjemme i kjærlighetens religion. Dermed gjaldt striden ikke bare Hallesbys valg av ord, men det stod om et hovedpunkt i kirkens lære. 

Vi skal ikke gå nærmere inn på denne debatten, men nevner bare at Schjelderup fikk full støtte av Kirkedepartementet, som konkluderte med at han ikke hadde satt seg utenfor bekjennelsen. 

På et stort lekmannsmøte på Nærbø i Rogaland 1.mai 1957 konkluderer Hallesby med å si at fra i det øyeblikk den verdslige statsmakt gav Kristian Schjelderups teologi sin godkjennelse, opphørte Den norske kirke å være en bekjennelseskirke. 

Det må vi si oss hjertens enig i. Det var ikke Kirkemøtet i Trondheim i 2017 som satte punktum for kirken som bekjennelseskirke. Det skjedde 60 år tidligere. 

Schjelderup hadde angrepet et kjernepunkt i den kristne lære. For dersom det ikke fantes noen fortapelse, hva skulle man da frelses fra? Hele forsoningslæren kom med ett i et nytt lys.

I årene som fulgte gikk man stadig stillere i dørene når det gjaldt tale om synd, dom, død og fortapelse. Den hellige Gud måtte vike plassen for ”den alminnelige kjærlige Gud”. Samfunnet var i endring og kirken måtte tilpasse sin teologi om den fremdeles skulle være en folkekirke.

Det siste eksemplet på hvor vi i dag har havnet, gir biskopen i Bjørgvin Halvor Nordhaug. I et intervju med Dagen 24. mai i fjor sier han at det å fokusere på synd, dom og nåde ikke vil slå an. Slik tale kommuniserer ikke med dagens mennesker. Kirken må heller fokusere på Guds plan med menneskene om et godt og meningsfylt liv. 

Kirken oppgir med andre ord å forkynne det kristne evangelium. 

Den samme Schjelderup ble årsak til ny strid noen få år senere. I 1961 ble Ingrid Bjerkås ordinert til den første kvinnelige prest i Den norske kirke av nettopp Kristian Schjelderup. Før ordinasjonen uttalte seks av landets ni biskoper at kvinnelig prestetjeneste var uforenelig med Guds skaperordning og utsagn i Det nye testamentet. 

Seks år tidligere i 1955, hadde et enstemmig professorråd ved Menighetsfakultetet (MF) uttalt at det var stridende mot Den Hellige Skrift at kvinner kunne inneha presteembetet. 

Debatten om kvinnelige prester kom til å rase i flere ti-år. Høsten 1972 skjedde en dramatisk endring. Et flertall i MFs lærerråd var kommet til den slutning at de aktuelle tekstene i Det nye testamentet måtte sees i lys av datidens samfunnsordning. Det dreide seg følgelig om et ordningsspørsmål. Kvinneprestspørsmålet var ikke lenger i strid med Guds ord og kirkens bekjennelse. 

Et betydelig mindretall mente at det måtte være galt å gjøre formaningene i Skriften tidsbetinget. Kvinnens underordning var ikke noe tidshistorisk som vi i vår egen tid kunne heve oss høyt over. Mindretallet fryktet for de konsekvenser flertallets resonnement ville føre med seg. 

Det var også hovedpoenget til den kjente svenske biskop Bo Giertz da han i november 1976 kom til Menighetsfakultetet for å tale om kvinneprestspørsmålet. 

Kvinneprestspørsmålet er selve «testfrågan”, sa han. 
«Testfrågan på hva?» På bibeltroskap. 

”Å være kristen er å tro som apostlene” sa Bo Giertz.” Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll. Men er vi villige til å holde fast på apostlenes lære, spør han. Det er her kvinneprestsaken kommer inn og blir selve «testfrågan.» 

Tankegangen er den at Guds ord verken kan endres eller rokkes. Det er ikke tidsbetinget, men står fast til alle tider. Hvis man nå begynner å trekke den slutning at den ene av Paulus sine formaninger er bestemt av datidens oppfatning, så kan det samme resonnementet anvendes også på alle andre formaninger i Det nye testamentet. Man begir seg med andre ord inn på en rutsjebane som ingen ende har. 

Menighetsfakultetets vedtak skapte presedens for at formaningene i Det nye testamentet kunne forstås som tidsbetingede. Man førte inn begreper som ”vår tids forståelse”. Men ved å gjøre dette fraviker kirken det reformatoriske prinsipp ” Skriften alene”. Ved å oppgi dette prinsippet fratok kirken seg selv det eneste redskapet den hadde til å demme opp for utviklingen. Den kunne ikke lenger si: ”Det står skrevet”. 

Helvetesdebatten og kvinneprestsaken er de to viktigste sakene i kirkens etterkrigshistorie. Helvetesdebatten åpner for at det går an å ha to ulike syn i kirken på et så sentralt lærespørsmål som frelse og fortapelse. I kvinneprestspørsmålet angripes den kristne etikk og den gudgitte skaperordning. I begge sakene angripes Bibelens autoritet. Det som senere kom til å skje, er egentlig bare en logisk videreføring av disse to sakene. 

Det neste ti-året, 70-tallet blir et dramatisk vendepunkt. I tur og orden demonterer nå Arbeiderpartiet de kristne posisjonene. Bare ved en anledning reiser kristenfolket motstand, abortsaken. Ved første gangs behandling i Stortinget i 1975 klarer Folkeaksjonen mot fri abort å samle inn 600 000 underskrifter mot loven. Det fører til at den blir utsatt i tre år. 

Regjeringen sier rett ut at målsettingen er å omforme samfunnet. Tradisjonelle kristne verdier skal bort og erstattes med likestilling og demokrati. Sentralt står Familiemeldingen 1973-74 og Likestillingsloven fra 1974-75. I begge disse Stortingsdokumentene angripes og omdefineres den tradisjonelle kristne forståelse av familien, barne-oppdragelsen og samlivsspørsmål.

Likestilling var det nye ideologiske dogme som brøt igjennom på 70-tallet og som ble brukt som brekkjern for å fjerne kristne posisjoner i samfunnet. 

I dag har likestillingstanken nærmest fått en religiøs posisjon. Det er selvsagt at likestilling må ligge til grunn for alle de vedtak som blir gjort overalt i samfunnet. Selv kirken har ingen motforestillinger. 

Likestilling er også en grunnleggende forutsetning for det flerkulturelle samfunn der alle religioner og kulturer skal ha lik verdi. Kristendommen har, til tross for sin posisjon etter grunnloven, i praksis ingen fortrinnsrett. 

I tidligere foredrag har jeg talt om likestillingstankens historiske røtter. At den går tilbake til den franske revolusjon og stod meget sterkt i den kommunistiske verden. Vi får nøye oss med å slå fast at likestillingstanken er sekulær i sitt vesen og at den fra første øyeblikk hadde brodd mot religionen. 

I henhold til kvinnebevegelsen representerer Bibelen det patriarkalske mannssamfunn som kvinnebevegelsen er til for å bekjempe. Det er blitt sagt at drivkraften i kvinnebevegelsen er ”et egalitært raseri” som retter seg både mot tradisjonelle institusjoner og ordningene i Guds skaperverk. 

Vi finner ingen bispeuttalelser fra dette tidsrommet som tar opp likestillingsprinsippet eller likestillingsloven. Carl Fr. Wisløff karakteriserer Den norske kirke på denne tiden som «den villførte kirke».vii Og da er vi som nevnt, tilbake på 70-tallet. 

En av de få som engasjerte seg var Jørgen Høgetveit som reiste land og strand rundt med foredraget «Nå må vi våkne». Foredraget ble anbefalt både av Øivind Andersen og Carl Fr. Wisløff. Men kristenfolket lot seg ikke vekke. 

Den saken som mer enn noe annet har bidratt til å avkristne Norge, er Arbeiderpartiets kamp for å få kristendomsfaget ut av skoleverket. 

I 1969 bestemte Stortinget at skolefaget «kristendoms-kunnskap» ikke lenger skulle være å betrakte som kirkens dåpsopplæring. Vedtaket førte ikke til at kirken startet sin egen dåpsopplæring. Det skjedde først i 2003 da Stortinget vedtok den såkalte trosopplæringsreformen – 34 år etter at skolens dåpsopplæring var fjernet. 

Men Arbeiderpartiet har ikke vært alene om å ønske kristendommen ut av skolen. Også den kulturradikale delen av Venstre ønsket det samme. Og da er vi på 1880-tallet. 

Men det var først under Arbeiderpartiet at ting begynte å skje. På partiets landsmøte i 1918 het det med prisverdig klarhet: «Kristendomsundervisningen utgår av skolens fagkrets». I henhold til Arbeiderpartiet marxistiske grunnsyn var kristendom og kirke en del av det kapitalistiske samfunn som partiet var til for å bekjempe. 

I 1997 fikk vi kronen på verket. Da ble KRL-faget etablert. Det innebar at ulike religioner og livssyn ble presentert side om side. Det ble uttrykkelig forbudt å presentere en religion som bedre eller sannere enn en annen. Jon Kvalbein, skribent og skolemann, sa at KRL-faget var ”dødsstøtet» mot den kristne oppseding i norsk offentlig skole.” 

Kampen om skolens innhold var selvsagt en kamp om å forme de unges sinn. Skulle det sosialistiske byggverk lyktes måtte de selvsagt ha kontroll med hva som rørte seg i hodene på de unge. 

Kirkehistoriker Bernt Oftestad skriver at Arbeiderpartiets arbeid for å få kontroll med skole og lærerutdanning ikke bare var et produkt av sosialisme, men også av et glødende kristendomshat.

Kirken og de kristne organisasjonene viste i alle disse årene en helt uforståelig tilbakeholdenhet. Å ta opp kampen for å bevare kristendommens plass skoleverket og dermed i det norske folk, synes å ha vært en fjern tanke. Det er ingen lenger som er villig til å våge skjorten for troens sak, klaget Carl Fr. Wisløff. Det var ingen som ønsket kamp og strid. Fred og velstand synes å ha veid tyngre. 

I 1972 ble loven som forbød samliv mellom mann og kvinne uten å være gift, konkubinatloven, opphevet. Det var ikke lenger straffbart å leve sammen uten å være gift. Med det ble ekteskapet, hjemmet og det tradisjonelle familiemønster satt under press. Kvinnen skulle frigjøres fra slike bindinger, het det. 

Fra kirken kom det ikke et ord. Ingen prest torde si fra prekestolen at samboerskap var synd.

I 1978 fikk vi abortloven. Det kristne synet om at det ikke er tillatt å ta liv, ble skjøvet til side til fordel for selvbestemt abort. 

Loven ble sett på som en milepæl i kampen for kvinnens frigjøring. Selvbestemt abort var det viktigste fremskrittet for kvinner i vårt århundre ved siden av stemmeretten, ble det sagt. Kvinnen måtte selv få bestemme over sin egen kropp. Uten rett til å bestemme over egen fruktbarhet finnes ingen frihet. 

Forbudet mot abort kan føres helt tilbake til Kristian den V’s lov av 1682. Det var forbundet med dødsstraff å ”ombringe fosteret”, som det het. Dødsstraffen ble ikke avskaffet før i 1842, men straffebestemmelsene stod ved lag helt frem til 1960-tallet. 

Kvinnebevegelsen var meget bevisst på at kampen for selvbestemt abort også var en kamp mot kirken og de kristne verdiene. Etter deres syn stod to grunnleggende syn mot hverandre: Var livet gitt av Gud, eller var livet gitt av kvinnen? Etter at flertallet for loven var sikret, kunne de triumferende utbryte at Eva hadde satt seg i Herrens sted. Det var jo mer riktig enn de selv ante. De kunne med tilfredshet notere seg at det kristne livssynet og kirkens syn på kvinnen, var nedkjempet. 

Selvbestemt abort er et uhyggelig trekk ved ethvert samfunn. Det er et uttrykk for at den gamle hedenske skikk med å sette uønskede barn ut i skogen, er tilbake. Det er som Per Lønning skrev da han i 1975 fratrådte som biskop i Borg: ”Abortloven er en markert stillingstagen for et hedensk menneskesyn og mot den kristne visjon av menneskeverdet.”

Den som i dag tør røre ved abortloven blir møtt med et raseri som for mange er helt uforståelig. Men det er som Øivind Andersen skriver om forkastelsens fase, den kjennetegnes ved at en satanisk åndsmakt tar overhånd. 

Det neste som vitner om kulturskifte og avkristning på 70-tallet er homofilisaken. Det siste kapitlet i den saken ble skrevet på da kirkemøtet i 2017 med overveldende flertall og etter en enstemmig tilråding fra bispemøtet vedtok å sidestille likekjønnet vigsel med ordinært ekteskapsinngåelse. 

Kirkemøtets flertall mente at kirkens enhet og samhold måtte veie tyngst. Mindretallet mente at Bibelen var forpliktende for kirkens liv og lære. Det siste burde jo ha vært et selvsagt standpunkt for en kristen kirke. 

Ser vi historisk på det, var seksuell samhandling mellom menn forbudt i henhold til norsk lov helt frem til 1972. Da ble den siste bestemmelsen i straffeloven opphevet. Med det var en lang rettspraksis brakt til opphør. Helt siden 1687 var seksuell omgang mellom menn forbudt i henhold til norsk straffelovgivning. I likhet med abortpraksisen var dette forbundet med dødsstraff. I 1842 ble den endret til tukthus. Homofili som psykiatrisk diagnose stod ved lag til 1977. 

For kirken har dette vært en ødeleggende sak. Så sent som på bispemøtet i oktober 2007 uttalte 9 av 11 biskoper at kristen tro forstår at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. Ti år tidligere hadde biskopene uttalt at å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv måtte ansees som kirkesplittende vranglære. 

De to som ikke fulgte bispemøtets flertall, var Hamarbiskopen Rosemarie Køhn og Oslos biskop Gunnar Stålsett. Argumentet til de to biskopene var at det bibelske forbud mot homofili var en ren menneskelig overlevering som vår tid ikke kunne være bundet av. Skriften alene er ikke norm, sa Gunnar Stålsett, den må åpnes med samtiden som nøkkel. Med det tilkjennegir han et klart brudd med Skriftens autoritet. 

Fortsetter i  neste nummer (nr.4)