”Ett tegn som blir motsagt” (Luk 2,34). Dette sier den gamle Simon om Jesus – når han ser Jesusbarnet har han sett Guds frelse. Simon tilhørte ikke de skuffede sin skare, men han fikk den gave at han med hjertes fulle visshet fikk fare mot evigheten i fred. Han sier det selv (Luk 2,29). Frelsens under ble tatt imot av en av disse stille i landet som ventet på Israels trøst. Han omfavnet sin frelser. Dette bør vi legge merke til. Herren kommer og mennesker svarer på ulike vis. Er ikke dette å legge for stor vekt på reaksjonen til ett menneske? Åpenbart er Ordet av en annen mening. Simon er ett av mange eksempel. Det blir glede i himmelen over ett menneske som gleder seg over Frelseren. Men det er ikke vanlig at det er slik, selv om det burde ha vært slik. Etter evangeliene og apostelbrevene, ser vi at mange tok anstøt av Jesus og tok avstand fra ham for godt. Mer om dette senere. 

Det er veldig mye motstand i denne verden mot Jesus Kristus som Frelser! Og mange mennesker fremmer sitt sinne over det de mener er en begrenset frelse og en eksklusiv Frelser som skriftene i Det gamle – og Det nye testamentet forteller om. En Frelser som spør etter ett positivit gjensvar på ham og hans frelsesveg, men som også avslører sine motstandere og deres mange hindringer mot å motta frelsens gave. Omvendelse til ham møter motstand. Ikke minst i kirkene som mener seg å være noe i egen kraft og virksomhet, og som gjerne tar avstand fra forkynnelsen av omvendelsen. De søker på ulike vis å bli respektert i verden som krisesenter i krisetider, som en helt verdslig arbeidsgiverorganisasjon, som talerør for politisk korrekthet der liberale ideer og ideologier er retningsgivende. At Kristi rike skal være av denne verden er nærmest selvsagt, tvert i mot Jesu egne ord (Joh 18,36). 

Troen på Jesus Kristus alene synes å være på vei vekk fra jorden. Det virker å gå så bra med hvilken tro og virksomhet som helst. Vår Herre er vel ikke så nøye med ordbruken eller troens fødsel i hjertet? Slik tenker og sier mennesker i ledende stillinger. Nåværende pave holdt som vanlig sin julepreken 2018 med ett ønske om broderskap mellom menneskene med høyst forskjellig tro med følgende ord: ”Jesus kom for å opprette et broderskap mellom mennesker med forskjellige religioner. Jesus kom for å åpenbare Guds ansikt for alle dem som søker Gud.”

Med en slik måte å uttrykke seg på er vel ikke Jesus, ett tegn som blir motsagt. Nei, og det er akkurat det som er poenget med å få til den verdslige enheten uten å ta avstand fra religionsblanding. Hvorfor tenkte ikke martyrene helt fra aposteltiden av i den retningen? En primitiv tro antageligvis…. 

Det å bruke Jesu navn uten samtidig å stille verden overfor hans valg og hans omvendelsesforkynnelse, er å misbruke Guds navn. Vi kan ikke bli frelst ved noe annet navn enn hans, sier Herrens sanne apostler (Apg 4,12). Dette er verken muslimer, hinduer, buddhister, taoister eller newagere med flere enige i. Dessverre er heller ikke de i kristenheten som burde vite bedre, enige i. Paven som er leder for den katolske kirken, er ikke ett unntak med sin holdning. Vi har mange i vår nærhet som for eksempel den lutherske kirken som følger det samme sporet. Det leder ikke til at ”dere skal bli hatet av alle folkeslag for mitt navns skyld.” (Matt 24,11). Ikke minst i kirken er Jesus tegnet som blir motsagt. 

I Det nye testamentet blir Jesus løftet fram for oss. Når han som ble lovet i Det gamle testamentet kom i synlig skikkelse, vekte han forundring og glede, men som oftest vrede og anstøt. Det finnes all mulig grunn til å merke seg disse ulike reaksjonene mellom menneskene. 

Noen kan kanskje se på dette som om vi setter mennesker i sentrum. Det passer dårlig med det som vi kaller den objektive siden av frelsen å gi menneskenes ulike reaksjoner oppmerksomhet. Til slike innvendinger kan vi si at mynten har to sider – og heller ikke noe papir, eller Bibelen, er så tynn at den bare har en side. Med nødvendighet har spørsmålet om frelsen både en objektiv og en subjektiv side. Og den objektive siden får ikke utelate den andre siden, som handler omden personlig tilegnelsen, for ”Han har for oss og for vår salighets skyld steget ned og blitt menneske” (fra den nicenske trosbekjennelsen). Han har ikke utført sitt verk i ett vakum, eller uten tanke på mottagelsen mellom hans gjenløste. Martin Luther betonte for meg! da han fant løsningen på sin personlige nød. 

Ja, selve reformatoren Martin Luther stilte jo fram troen (det troende menneskets tro på Jesus) i motsetning til det vantro menneskes trøst til egne gjerninger. Han og de andre reformatorene holdt fram Ordets primat mot de kirkelige oppfatninger og tradisjoner som hadde vokst fram ved hjelp av kirkens egne menn. 

Luther gikk også til angrep på den enda vedvarende tilliten til at sakramentene virket ex opere operato (virker ved utført handling). Dette er faktisk den romersk-katolske sakramentlæren i dag også. 

Undertegnede har hørt prester i den svenske kirken som har uttalt ”at vi til en viss grad må tro at sakramentene virker ved utført handling.” Praksis på mange ulike steder bekrefter dette synspunktet. Det er ofte feiring av nattverden i kirkene, men sjeldent med en rett utleggelse av Guds Ord. Ett forhold som svekker Ordet og forkynnelsens førsteplass er å skrive ”Ordet og sakramentene” sammen. Ordet er virksomt i seg selv, mens sakramentenes rette bruk er avhengig av Ordet. De virker ikke i seg selv uavhengig av Ordet. 

Hvor kom avstandstagelsen fra Roms tanker om kirke- og gudstjenestebruk i lutherdommen og reformasjonen? Den kom fra den personlige og sjelelige kampen Martin Luther hadde med sin erfaring av dom og nåde, der troen ble født, ikke gjennom menneskers anstrengelse, men som ett verk av Gud gjennom Den Hellige Ånd. 

Det er denne erfaringen som i høy grad har vært og ennå er motsagt på denne måten: Ikke skal vel vi som vet hva de objektive sannheter og frelseskjensgjerningene består i – og som deltar i forsamlingsliv, gudstjenester og ikke minst er både døpte og er flittige nattverdgjester – ennå trenge den gjennomlysende, brennende erfaringen som driver det enkelte mennesket ned til den plassen der jeg blir avkledd og avslørt: Ugudelig. Død i synder og overtredelser. Fiendtlig innstilt mot Kristus. 

Mot denne erfaringen kommer samstemte røster fra ulikt hold: Dette er bare den forferdelige og personligt pågående ”pietismen” og den navlebeskuelse som vi må bli befridd i fra. Men tenk da på dette: Denne måten å se på det enkelte menneskets mottagelse av gaven, begynte lenge før pietismen fikk sitt dårlige navn og rykte. De samme anklagene ble hørt fra pavekirken under reformasjonens vekkelsestid. Til og med mange prester som forvaltet sakramentene, knurret da lekpredikantene forkynte Guds Ord. Men den samme knurring høres når vakte prester forkynner i strid med oppfatningene til sine embetsbrødre. Vi kan lese det i vår historie. 

Men vi kan også se at dette startet lenge før vår kirkehistorie. Det ser vi nemlig når Guds Sønn var virksom i sitt eiendomsfolk Israel. De holdt ikke ut med ham. Og hans sendebud har fortsatt i hans spor. Det finnes ett mønster helt i fra vekkelsestidene i Det nye testamentet. Mange tok også da anstøt av ham, på samme måte som de tok anstøt av profetene som virket før ham. 

Du og jeg gjør vel i akte på å ha mer enn et rettroende ytre, og høre på anklager om navlebeskuelse. Vår Herre har selv gått til angrep på den holdningen som sier at jeg er rik og har overflod og har ingen nød. (Åp 3,17). Han prøver det som er langt innenfor navelen.

Mange ledere og lærere har ønsket å spare sine elever og seg selv mot denne erfaringen og har blitt til hinder for å motta frelsen. Mange ledere har i sin egenvilje og sitt ønske om å overleve og blir æret av mennesker, kommet i veien for Den Hellige Ånd sitt verk. Slik blir Guds Ord bekreftet som sier: ” Dette folkets førere er forførere, og de av folket som lar seg føre, er fortapt.” (Jes 9,16) 

Det er stor forskjell på falsk trøst og den Israels trøst som den som bier på Herrens verk, får erfare i nødens tid. 

Denne Israels trøst i all nød som er Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske i en person, sa til noen som krevde å få se ett tegn av ham at denne onde og troløse ætten ikke skulle få se annet enn profeten Jonas sitt tegn (Matt 12,39 og Luk 11.29). 

Som Jonas ble kastet fra skipet og ut i havet for de reisende sin skyld, skulle Guds Sønn bli forkastet og blir skilt fra Gud i helvete sitt mørke – og deretter oppstå fra de døde. Og han skulle fortsette med sin omvendelsesforkynnelse… 

Det er den samme Gud som har fastslått at dette tegnet er gitt av den hellige, rettferdige og ene sanne og barmhjertige Gud til alle Adams falne etterkommere, for vi er også enkeltmennesker som han! En sonet synd gjennom Lammets blod, syndenes forlatelse, en åpnet himmel og en evig salighet ble gitt til oss alle i ham. Og så understreker Bibelen på mange steder at denne gaven er gitt for vi skal ta imot den gjennom troen. Men denne troen er ikke ett eget verk, den er fødd av Gud. Denne troen er ikke mulig for mennesket å hente opp fra sitt indre liv, men er Den Hellige Ånd sitt verk 

Den kan ikke dukke opp ved egen kraft, men det er like sant at den dukker opp i menneskets hjerte ”når og hvor det behager Gud” (Den Augburgske bekjennelsen art. V ”Om det kirkelige embetet”. Men ikke alt ”troende” er født av Gud. 

Man kan gjøre seg en tanke i hodet, men paven drister seg til å hevde at alle ”troende”, uansett hvor de hører hjemme, er ett broderskap uten omvendelse til Jesus Kristus (Paven juletale 2018). 

Mennesker kan i uvitenhet eller formell lære og høg stilling i verden og i kirken fortrenge eller bent frem forkaste mennesket reelle mottagelse av frelsens gave i Jesus Kristus. Den gaven som Gud brukte da han gjenfødte ett menneske. Dette er Den Hellige Ånds verk gjennom lovens forkynnelse til syndserkjennelse og evangeliet for de sørgende. Men her ripes det opp i den urgamle motstanden mot at troen på Kristus alene, er ett virkelig verk av Gud og ett anstøtelig under i den vantro og utro verden. En motstand som har ledet til så mye forfølgelsen i verden, men også til mange former for erstatninger av Den Hellige Ånds verk. For Den Hellige Ånds verk er slik at Ånden bryter ned den falske fromheten og den selvgjorte religiøsiteten og avslører den døde troen og virker at et menneske vil ta imot Jesus alene. Mennesker tar ulike veier for å slippe unna konkursen. Paven opphøyde mennesker, men villedet gjennom sin forkynnelse de mange som tror på ham. 

Disse veiener til å unngå Den Hellige Ånds vei til å bryte ned og gjøre et menneske mottagelig til å motta gaven, kan betegnes med ulike navn som: Fluktveien, motstandsveien, tjenesteveien, lærdomsveien, skinnveien, sakramentsveien, fellesskapsveien, skyldveien. Alle disse veiene har det felles at de er motstandere av troen på Jesus alene. Og at Gud har en tid for sitt frelsesunder, siden troen er intet mindre enn ett under med ett enkelt fattig, syndig menneske. Dette underet er etter Skriften nødvendig siden ”Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet.” (Rom 4,3). Troen er til rettferdighet – men den er ingenting i seg selv hvis den ikke er rettet på Jesus Kristus alene. 

Den gamle Simeon som ventet på Israels trøst, hadde fått vente i stillhet på Herren. Det er vel ikke mulig at det skulle skje i gjen? Hvile mennesker tar anstøt av Jesus? Noen kan nevnes avslutningsvis. 

Den fortapte sønnen som gav seg ivei hjemmefra. Han var skuffet over ”innestengtheten” hos en god Far. Han kom til seg selv i sin nød og vendte om. Den hjemmeværende sønnen ble skuffet over at Jesus tar imot syndere som vender tilbake slik som den fortapte sønnen gjorde. 

Disiplene ble skuffet da de etter hvert forstod at Jesus ikke skulle opprette ett jordisk rike etter deres og mange menneskers ønske. De skulle forstå det når det ble omvendt. De skulle gjennom nød forstå hvor lite de skjønte av ham og hans virkelige oppgave. Judas viste tydelig sin skuffelse ved flere tilfeller. Og gikk bort. 

De skriftlære ble skuffet da deres skriftlærdom ble avslørt som lærdomshovmot og som alltid var ubrukelig til åndelig liv. Jesus og ikke deres lærdom var i sentrum der han gikk omkring med det ord og den lære som de ikke klarte å bryte ned. 

Fariseerne ble skuffet siden deres ytre fromhet med lovgjerninger og egenskapte tradisjoner ble avslørt som hykleri og ytre blendverk. 

Yppersteprestne ble skuffet over at deres overhøyhet i religiøs henseende blant folket, ikke ble respektert av Jesus.

I tillegg til alle disse menneskene, kommer de som er den ubotferdige røverens etterfølgene, til å bli skuffet over at Jesus ikke tar bort deres og verdens lidelse og gjør denne verden til ett Paradis. Disse blir enda irettesatt av den botferdige røveren som sier: ” Vi lider fortjent etter våre gjerninger (han ble ikke skuffet). Den første av disse gjerningene skjedde i Edens have som førte til alt ondt og all lidelse i denne verden, som har kommet over denne slekten. 

Men Jesus ble vår stedfortreder da han tok alt ondt på seg – til og med din urettmessige skuffelse som er synd mot den gode Gud, som vil ditt evige vel. 

Skal du ikke bli skuffet på Jesus så er det best at Herren selv gir deg erfaring av hvor ille det er stelt med deg uten ham. Da tilhører du dem som rett har grepet Israels trøst, at i all nød er det ingen virkelig nød. Han vil barnets sanne vel: Kristus alene.