Artikel nr 13 fra blad nr 4-2019
Emne: Fra troens slagmark
Det nye Norge - Avkristningens konsekvenser


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Per Haakonsen

Fortsettelse fra nr 3

Det er litt interessant å ta med at hans sønn Sturla Stålsett – også teolog – i 2011 ga uttrykk for at statlig støtte til organisasjoner bare burde gis dem som deler de verdiene som samfunnet bygger på. Og klassisk kristen tro var ikke lenger en av disse.

Det er åpenbart at kirken ønsker å legge seg på den holdningsendring som skjer i samfunnet. På kort tid er det som før var en stor synd, blitt til en like stor dyd. I dag er homoseksuell aktivitet og fri kjærlighet, blitt samfunnets store ideal. Regnbueflagget heises overalt, på rådhus, butikkjeder, kollektivtransport og fotballbaner. Det arrangeres prideparader overalt, til og med i barnehager. 

Denne febrilske aktiviteten er ment å markere en kamp mot diskriminering og for likeverd. Dette er formål som alle har lyst til å hylle, men i praksis er dette en kamp mot kristendommen. 

Kampen mot kristne verdier har forsterket seg fra år til år. Vi ser det ikke minst når det gjelder nye samlivsformer. Vår nåværende ekteskapslov som ble vedtatt i 2008, har vært banebrytende i så måte. Utgangspunktet var de homofiles rett til å gifte seg med hverandre. Noe som i Bibelen kort og godt karakteriseres som utukt. 

Med ekteskapsloven fulgte et nytt begrep, «medmor». En medmor kommer i stedet for farsrollen. I barneloven står det nå at et barn ikke kan ha både en far og en medmor. Ifølge Stortingets vedtak er det godt nok for barnet å ha to mødre. Vedtaket bygger på at far ikke lenger er nødvendig. I praksis opphever dette koblingen mellom barn og far. Arrangementet er en uhyrlighet ut fra en kristen tankegang.

I 2016 fikk vi loven om retten til å endre juridisk kjønn. Alt som skulle til var en egenmelding til skattedirektoratet. Det var ikke lenger selvsagt at en gutt var en gutt og en jente en jente. Man kunne simpelthen være født i feil kropp. Ja, visste vi ikke bedre, kunne man tro at dette var hentet fra en studentrevy. 

Lovendringen var ment å komme dem til hjelp som var usikker på sitt eget kjønn. Det handlet om menneskeverd, frihet og selvrespekt kunne våre politikere forsikre oss om. Men de praktiske og prinsipielle sider ved loven, ble totalt ignorert. I teorien kunne man for eksempel tenke seg at en mannlig idrettsutøver kunne definere seg som kvinne. Det ville utløse det totale kaos. Men det ville være i samsvar med loven. 

Jeg må si meg enig med Kjell Skartveit som i sin bok «Samlivsrevolusjonen» karakteriser loven som et angrep på all sunn fornuft og et eksempel på en sivilisasjon i krise.

Så har vi likestillings- og diskriminerings loven. Dette er en lov som forbyr handlinger og utsagn som andre mennesker kan finne støtende. Loven gjelder på områder som kjønn, etnisitet, religion og seksuell orientering. 

Loven inneholder en såkalt omvendt bevisbyrde. Det vil si at det er den enkeltes opplevelse av hva som blir sagt og gjort som er det avgjørende. Ikke handlingen i seg selv. Det er den fornærmede part som selv avgjør om en uttalelse er krenkende. Den anklagede på sin side må selv bevise sin uskyld. Dette er en lovgivning vi hittil bare har sett i totalitære regimer. 

Loven er blitt utvidet og vedtatt i flere omganger. Senest i 2017 da den med KrF sine stemmer også ble gjort gjeldende på familie- og privatlivets områder. Det betyr for eksempel at barn kan saksøke sine foreldre for å ha gitt dem en kristen barneoppdragelse, under henvisning til at en slik oppdragelse er blitt opplevd som ydmykende og krenkende. 

Lovgivningen kan videre brukes mot kristne kjernebegreper som synd, frelse, dom, himmel og helvete, ettersom andre mennesker kan oppfatte slik tale som støtende. 

Hvorledes denne lovgivningen skal kunne forenes med ytringsfrihet og trosfriheten gjenstår å se. Så langt har vi ikke hatt noen dommer som trekker opp grenselinjene. Bak alle disse lovene ligger en ideologi som har gått mange hus forbi. Kronargumentet er menneskeverdet. Mennesket skal ha full frihet til å tenke og gjøre som det vil. Bort med alt som heter grenser og normer. Det dreier seg om menneskets selvrespekt. 

Dette er talemåter som det er vanskelig å komme til rette med. Men det er en liberal / sekulær tenkemåte som de fleste mennesker er enige i. Hva som er sant og rett er det nå opp til det enkelte menneske selv å avgjøre. Resultatet blir normløshet. 

Vi har å gjøre med en åndsretning som har klar brodd mot kristendommen. Vi som kristne kan ikke likestille alle ting, men vi prioriterer noen verdier fremfor andre. Noe er rett og noe er galt også når det gjelder familieliv og seksualetikk. 

Men det forhold at vi som kristne opererer med grenser og absolutter gjør at vi blir beskyldt for å være intolerante og fordomsfulle. Det innebærer at vi i lovens forstand opptrer på en måte som er «krenkende, nedverdigende og ydmykende». Kristne normer blir et problem, skriver Kjell Skartveit, spørsmålet er hvor lenge samfunnet kan leve med det.

Vi har også mange andre saker som vitner om avkristning. 

Vi kunne for eksempel ha nevnt antisemittismen og Israelshatet som bare har vokst i takt med avkristningen. Israelshatet nøres opp under av offisiell norsk Midtøsten politikk og av media. 

Et annet forhold som vitner om avkristning og som også forsterker denne, er evolusjonslæren. Det er troen på at alt liv er oppstått ved tilfeldighet og at livet har utviklet seg fra en såkalt urcelle. Dette er et syn som utelukker Gud som skaper og som selvsagt er uforenelig med kristen tro. 

Vi kunne ha nevnt Den islamske innvandring som også bidrar til å forsterke avkristningen. 

I praksis var det bare kristendommen som kunne ha demmet opp for den islamske innflytelsen. Men det som møter islam i dag er en sekulær verden. Det store spørsmål blir derfor: hvor bærekraftig er den sekulære verden i møte med islam? 

I teorien har den sekulære verden ingen problemer. Multikultur og globalisering er offisiell norsk politikk. Alle skal være med å bygge opp det fargerike fellesskap. Alle skal integreres og alle skal få være med på sine egne premisser. For å få dette til, må nasjonale særinteresser selvsagt bygges ned. Det norske må vike for at andre kulturer skal kunne finne sin plass i samfunnet. 

På det praktiske plan innebærer dette at «det nye norske vi» som Jonas Gahr Støre i sin tid formulerte det, må finne felles verdier i religionene og kulturene. Men verken Arbeiderpartiet eller Høyre har til dags dato klart å definere disse nye fellesverdiene. 

Politikerne ønsker ikke å ta inn over seg at kristendom og islam er motsetninger og gjensidig ekskluderende. For dem er det bare religion. De ignorer at verken kristendom eller islam kan akseptere sekulære verdier. Så i stedet for å finne felles verdier, er det vel grunn til å tro at man styrer mot det store kaos.

Til slutt 

Hva skal vi da si til alt dette?

Ut fra en menneskelig tankegang er det all grunn til bekymring. Ryddes kristne verdier til side i dag, blir kristne mennesker ryddet til side i morgen. Det nye Norge skal bygge på menneskeverd og toleranse, sies det. Men toleransen gjelder bare dem som er enige i de verdiene som er kommet i stedet for de kristne. 

Talende i så måte er Høyres stortingsrepresentant Stefan Heggelunds uttalelse i en offentlig debatt: «respekt for intoleranse (oss kristne) er ikke det samme som toleranse.»xiii Kristne mennesker har altså ikke krav på den samme toleranse som alle andre. Det illustrerer at vi har å gjøre med en åndsretning som ikke respekterer andre verdier enn sine egne. 

Vi har foretatt et kulturskifte uten sidestykke i norsk historie, der kristendommen ikke bare fases ut, men står på grensen til å bli kriminalisert. Vi har oppgitt nasjonalstaten til fordel for et fargerikt og multikulturelt samfunn. Vi aksepterer kulturer og religioner som er fullstendig fremmed for våre breddegrader. Og vi konfronteres med en lovgivning som har klare autoritære trekk. 

Og alt dette har skjedd uten at folket i valg er blitt spurt. 

Det nye Norge bygges opp i det godes navn. Mennesket skal nå endelig ha mulighet til å realisere seg selv uten noen grenser. De kristne verdier som tidligere «slavebandt» mennesket skal nå bort. De som holder fast på kristentroen som den eneste sanne kilde til erkjennelse, blir definert som samfunnets fiender. 

Hvor etterlater dette oss som kristne? 

Vi vet at verden ligger i det onde. Det har den alltid gjort. Kristne har til alle tider vært forfulgt. Vår tid er ikke noe unntak. 

Som kristne vet vi at her i tiden er vi fremmede og gjester. Var dere av verden ville verden ha elsket sitt eget, sier Jesus. Men nå hater verden dere fordi jeg har valgt dere ut av verden. 

Verdens hat blir på en måte vårt adelsmerke. Vi har ikke skikket oss like med denne verden, slik Bibelen formaner oss. Og for det blir vi lagt for hat. 

Men vårt rike er ikke av denne verden. Kristus er vårt liv og vår egentlige skatt. Derfor er vårt sinn vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. For vi har ikke blivende sted, men søker den kommende. 

Eller som kirkefader Augustin sier: Den som kjenner sitt sanne fedreland tar ikke feil og betrakter herberge som sitt hjem. 

Det er ingen grunn til bekymring. Vi har en Far i himmelen som har overvunnet alt, også denne verden. Og ved vår tro på ham har også vi overvunnet alt. Det som virkelig betyr noe: Guds rike og det evige liv tilhører oss og bare oss.