Fullendelsen skjer når det oppstandne legeme forenes med den salige sjel.

Augustin sier: «Menneskene forundrer seg over fjellenes høyder og havets dybder, over stjernenes mangfoldighet, men de glemmer å forundre seg over seg selv. La oss legge hånden på det bankende hjertet! La oss føle på vår puls og prise ham som har laget dette vidunderlige ur og holder det i gang!»

Etter syndefallet er likevel dette legeme tilsølt av synd, så at apostelen Paulus må klage med dype sukk: «Hvem skal fri meg fra dette fra dette dødens legeme!». Har vi grunn til å undre oss over dette usle legeme, så skal vi enda mer prise Gud for det forklarede legeme og den herliggjorte sjel.

Det forklarede legeme er et åndelig legeme, fri fra synd og smerte, nød og død. Det er fullkomment, uten flekk og rynke. Det trenger ikke mat og drikke. De salige skal ikke hungre mer og ikke tørste mer. De skal være lik englene i himmelen.

Den høyeste lykke i saligheten skal være at de evig frelste skuer Gud. Her ser vi Gud i et speil og i en tåke. Vi kan se ham i det skapte på jorden, og vi ser ham i hans hellige. Der skal vi se ham åsyn til åsyn, som han er. Vi skal kjenne ham likesom vi selv er kjent av ham. Ved å se ham blir vi ham lik. Gud blir alt i alle. Nå får vi helt ut se vår Frelsers herlighet, en herlighet full av nåde og sannhet.

Moses sendte speidere inn i det lovede land for å undersøke det. De Hellige Guds menn har også, drevet av Den Hellige Ånd, utspeide de levendes land og fortalt oss mye om det i sine skrifter. De taler til oss i bilder, som foreldre taler med barn. Der har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort men hender, evig i himlene. Der er den Hellige Guds stad, det nye Jerusalem, med de faste grunnvoller som Gud er byggmester og skaper til. Staden trenger ikke sol og ikke måne. Guds herlighet opplyser den, og Lammet er dens lys. Her i dette evige rike og i den hellige stad holdes Lammets bryllup. Her har alle Guds arvinger og Kristi medarvinger fått den uforgjengelige og uplettede og uvisnelige arv som er gjemt i himlene for oss. Nå nyter de sabbatshvilen som er tilbake for Guds folk.

Når Herrens forløste vender tilbake, skal de komme til Sion med frydesang, og evig glede skal det være over deres hode. I himmelen er det evig fred. Vår Frelser har vunnet oss fred, og Kristi fred skulle jo også her råde i våre hjerter. Men her på jord kan vi aldri ha fred med djevelen, synden og verden. I himmelen skal ingen djevel mer anfekte oss, ingen synd mer føre oss vill, ingen verden mer friste oss, ingen fiende mer anklage oss, ingen nød mer engste oss, ingen sykdom mer svekke oss og ingen død mer drepe oss. Nå synger de salige Lammets nye sang, om ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod. I evighet har de samfunn med den evige Gud, med de hellige engler og med alle de troende, med høytidsskaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himmelen. Alle har de et hjerte og én sjel. Om det enn vil være forskjellige grader i saligheten, så vil ingen mangle noe. Alle skal de være prydet med en himmelsk klarhet og herlighet. Det kan være store og små kår, men alle er de rike. Her på jorden kan vi bli trette – også av gleden. I himmelen blir de salige aldri trette, men priser Gud dag og natt i hans tempel, i den store skare som står for tronen og Lammet, iført lange, hvite klær og med palmegrener i sine hender.

(Fra «Sjeleskatt» Lunde forlag)