Artikel nr 13 fra blad nr 6-2019
Emne: Bokklipp
Bibelens budskap om Åndens gjerning


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Carl Fr. Wisløff

«Hellig Ånd, o himmellue,
Kom og tenn mitt hjerte an,
Så jeg Jesus klart kan skue
Som min Gud og Frelsermann!
Deg å elske, Jesus kjær,
Er hva jeg meg ønsker her».

Det første spørsmålet vi må få klarhet over, er dette: Hvem er Ånden? Jeg er redd for at det somme tider gjør seg gjeldende feilaktige tanker om hvem Ånden er. Derfor er det så viktig å få et riktig svar ut fra Bibelen.

Jeg har lest en gang at det i en kirke i England skal stå en inskripsjon over talerstolen: «He is not a blessing, but a blesser». Den Hellige Ånd er ikke en velsignelse, men en som velsigner. Ånden er en person, ikke bare en kraft, en impuls.

Da Jesus sendte sine disipler ut i all verden for å gjøre alle folkeslag til disipler, sa han: «Idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn» (Matt 28,19). Fra gammelt av er det med rette sagt at Ånden er en person i Guddommen. Vi tror på den treenige Gud, Fader, Sønn og Hellig Ånd. Dette er et mysterium som tanken ikke kan fatte. Det er for høyt for oss, og vi må gjøre her som i andre salighetssaker. Vi tar Guds ord i Bibelen for oss, og så sier vi etter det som hans inspirerte profeter og apostler har sagt foran. I en av de oldkirkelige bekjennelser sies det at «Faderen er Gud, Sønnen er Gud og Ånden er Gud, dog er det ikke tre guder men èn Gud». Det svarer til Bibelens vitnesbyrd.

Når da Ånden kommer, er det den evige, allmektige, kjærlige Gud som kommer og vil oss vel. Når vi taler om den Hellige Ånd, så taler vi om Gud. Det er ikke bare en guddommelig kraft som kommer, men den levende Gud. Når vi har dette klart for oss, har vi et riktig og godt utgangspunkt.

Det neste spørsmålet er da: Hva gjør Ånden? Hva gjør Gud, den Hellige Ånd, når han kommer til oss? Svaret er først og fremst at Ånden har èn gjerning fremfor alt: Å formidle samfunn med Jesus Kristus, Guds Sønn og vår Frelser.

Også dette er et troens mysterium. Vi tror på Gud Fader, som har skapt himmel og jord. Vi tror på Guds enbårne Sønn, som er født av Faderen fra evighet – og som kom og ble vår bror, idet han ble født av jomfru Maria. Og vi tror på Gud den Hellige Ånd, som ved ord og sakrament gjør sin underfulle gjerning i våre hjerter og i våre forsamlinger.

Jesus sier: «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig» (Joh 14,16). «Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det som jeg har sagt dere» (v.26). 

Den Hellige Ånd knytter forbindelsen mellom Ham som er vår eneste frelser, og oss, fattige fortapte syndere. I kap.16 hos Johannes leser vi videre hva Jesus sier om den Hellige Ånd. Han gir her et tydelig bilde av at Åndens gjerning er å knytte oss sammen med Jesus slik at vi blir frelst: «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt» (v 8-11).

Vi ser at Ånden hele tiden har dette forholdet til Jesus. Det er Jesus Ånden skal tale om. Derfor heter det i det følgende vers hos Johannes: «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere» (v13).

Dette er selve hovedordet i Åndens gjerning. Vi må ta utgangspunktet her. Det første og avgjørende er at Ånden herliggjør Jesus. Ånden taler ikke av seg selv, Ånden taler heller ikke om seg selv. Ånden, den tredje person i guddommen, er sendt for å herliggjøre Jesus.

Vi har altså et merke på om den Hellige Ånd er virksom. Det er om han herliggjør Jesus. Hvis Jesus blir stor, hvis hans forsoning blir herlig for oss, hvis hans herlige frelsesverk da han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, blir tydet og klargjort så syndere kan se det og bli frelst, da er det Guds Hellige Ånd som er virksom.

Det er til enhver tid mange slags åndsimpulser som gjør seg gjeldende. Kjærlighetens apostel formaner oss: «Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, (dvs. enhver forkynnelse som lyder) men prøv åndene om de er av Gud!» (1 Joh 4,1).

Og Paulus sier: «For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt – da tåler dere det så gjerne» (2 Kor 11,4.)

Hvordan skal jeg vite hva som er rett? Jesus har selv sagt det: «Når Ånden kommer, skal han herliggjøre meg». Det kan vi bruke til målestokk når vi skal dømme om åndene i den tid som vi lever i. «Nu ble forsoningen tydet oss herlig», synger vi i en pinsesalme. Det er det avgjørende. Når forsoningen blir tydet oss herlig, da er den Hellige Ånd i virksomhet. Det er Åndens første gjerning.

I og med denne gjerning knytter Ånden forbindelsen mellom Jesus og oss.

La oss nå gå videre. Hva betyr det at jeg får livsforbindelse med Jesus?

Jeg vil gjerne peke på 1 Kor 1,30-31: «For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at – som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren!»

Her er intet glemt av det som vi trenger for vårt liv med Gud. Her er det alt sammen: Visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Vi har det i og med vår Herre Jesus Kristus. Den som ved Åndens gjerning har fått se Jesus som sin frelser, den som har fått oppleve at ordet er blitt levende og samvittigheten har fått fred i den tanke: «Hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær», han har samfunn med vår Herre Jesus Kristus. Og da har han visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.

De gamle lærere i Guds rike pekte her gjerne på det som står i 2 Mos 12,10 om påskelammet. Der heter det at påskelammet skulle fortæres helt. Det skulle ikke være noe til overs. Slik er det når du tar imot Kristus, sa de gamle evangeliske lærere, du får hele Kristus, du får alt hva han er og alt hva han har. Det formidler Ånden ved evangeliets velsignede ord.

Jeg kan altså ikke ta imot noe av Jesus, og så vente med resten. Du kan ikke ta imot Jesus til rettferdiggjørelse i dag, og så ta imot ham til helliggjørelse om en måned, leller om fem eller ti år. Nei, det er umulig! Tar jeg imot Jesus, da har jeg alt i ham. «Men, nå har jeg alt, ja, alt i Jesus, - Legedom for alle hjertesår. Ingen synd som ikke han forlater, ingen nød som ikke han forstår»! I ham er vi i Kristus Jesus som er blitt oss visdom fra Gud, og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning – alt! Påskelammet skulle fortæres helt. Det er ikke noen annen måte å gjøre det på. Det er viktig for oss i den åndssituasjon vi lever i at vi har dette klart for oss.

La oss se litt nærmere på alt dette. For det første: Han blir min rettferdighet. Jeg tar imot Jesus. Det er Åndens gjerning å hjelpe meg til det. Ånden maler Jesus Kristus korsfestet for meg når jeg hører evangeliets ord.

Det er akkurat som Elieser som det står om i 1 Mos 24. Abraham sender ham for å hente bruden til Isak, sin sønn. Han reiser til det fremmede land, og han treffer den utvalgte bruden. Da tar han frem gaver og smykker, taler til henne og forteller henne hvor godt det er i huset hvor hun skal få lov til å komme, om hun er villig til å bli den bruden som han er sendt for å hente. Det er hva Ånden gjør! Han taler til meg, arme, fattige, fortapte stakkar. Han forteller meg om faderhuset, om frelsesverket, forteller meg om brudgommen, viser hvor skjønn han er, hvor god og kjærlig han er og hvor godt det er å være hans. Og da fatter mitt fattige, fortapte hjerte mot. Det kjenner frimodighet til å ta imot det, stole på det og så komme. I det jeg kommer, får jeg ved troen rettferdigheten fra Gud. Det er så stort at man vel aldri skulle bli trett av å tenke på det og tale om det.

Samtidig får vi renselse fra synd, det er helliggjørelsen som det tales om her. Det samme finner vi mange andre steder i Bibelen, slik som i Rom 8,2: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov». Jeg tenker også på det sterke ordet i Gal 5,16: «Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst». Den gave som jeg da får, er slik at jeg hver dag får lov til å ta imot den. Men det foregår ikke automatisk, som om jeg sov meg fram. Vi reiser ikke i sovevogn til det nye Jerusalem, men vi vandrer som pilegrimer. Men det er godt å vite at om jeg vandrer i Ånden, skal jeg ikke fullbyrde kjødets begjæring. Så gjelder det for oss at vi gjør bruk av det, slik at dette virkelig skjer i vårt liv. Det er Åndens gjerning at jeg ved samfunnet med den velsignede Frelser får virkeliggjøre dette.

Jeg leste en gang om en kone som hadde sett et skilt: Vask og stryking. Så kom hun med vasken sin i en sekk og skulle ha det vasket og strøket. Men nei, det var nok en misforståelse. Hun var kommet til en butikk hvor de solgte gamle brukte ting. Der hang også er brukt skilt om vask og stryking til salgs. Det nyttet ikke å komme med skittentøy der. Men hos vår Herre Jesus Kristus er det ikke bare et skilt. Der skjer det! Og det skjer ved dette samfunn som Ånden formidler. Hvordan gjør han det? Det er ved den samme hemmelighet igjen. Han gjør det ved å formidle samfunnet med Jesus.

Jeg har av og til inntrykk av at noen troende tenker seg forholdet omtrent slik: Først kommer vi til Jesus og blir frelst og benådet. Så kommer Ånden en kortere eller lenger tid senere. Da blir vi for alvor helliggjort. Kjære venn! La ikke noen forvirre deg inn i en slik tanke! Hørte du ikke hva Jesus sa: Det er Åndens gjerning alt! Vi er kommet i samfunn med ham som ble såret for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse. I ham eier vi visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.

Her må jeg si noen ord om «Åndens dåp» som det er så mye tale om i våre dager. Her er noen som sier at vi må skjelne mellom gjenfødelse, som alle kristne har opplevet, og Åndens dåp, som er noe helt annet – og som ikke alle troende har fått del i ennå.

Grunnen til at mange kristne ikke har fått gjøre rikere erfaringer i livet med Gud, ligger i dette at en ikke har lært å skjelne mellom gjenfødelse og åndsdåp, sier disse predikantene. Frelse er en ting, Åndens dåp er noe helt annet, sier de. Og så legger de til: Du som er troende må bli åndsdøpt. Da først er du for alvor et brukbart vitne for Herren. Og til åndsdåpen hører nådegavene – ikke minst tungetalen. Slikt hører vi nå fra visse hold, nemlig fra den såkalte karismatiske vekkelsens folk – eller i hvert fall fra noen av dem.

Men er dette riktig?

Nei, det er ikke riktig. Det Bibelske vitnesbyrd er at den som hører Jesus til i troen, han har den Hellige Ånd. Paulus sier: Gud sendte sin Sønn for at vi skulle få barnekår, «Og fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!» (Gal 4,6.)

På pinsedag ble det sagt til dem som var vakt, og som spurte hva de skulle gjøre: «Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.» (Apg 2,38).

Den som ved troen hører Jesus til, han har fått den Hellige Ånd. Det gjelder alle kristne, (Ko12,13). Den som hører Jesus til har fått Ånden til «innsegl»og til«pant» (Ef 1,13-14.) Siden gjelder det å vandre i Ånden, (Gal 5,16). Det gjelder at en er lydig mot Ånden, så en ikke gjør Guds Hellige Ånd sorg, (Ef 4,30).

Jeg traff en som påsto at Jesus hadde befalt sine disipler å bli fylt av Ånden. Det var et påbud, mente han. Jeg spurte hvor han hadde det fra, og han viste til Apg 1,8: «Dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere». Senere har jeg også lest denne påstanden i en bok. Men det er jo en misforståelse. Når Jesus sier at de skal få kraft, så er dette skal ikke en befaling, men et løfte.

Det står ingen steder i Bibelen: Bli åndsdøpt! – Hva en nå vil påstå, så finnes det ikke noe bevis i Bibelen for den tanke at det finnes to slags kristne, noen som bare er omvendt og gjenfødt, og noen andre som dessuten er åndsdøpt.

Det Bibelen taler om, det er at Ånden skal få lede oss, så vi vandrer i Ånden. Og likeså at Ånden skal fylle oss, (Ef 5,18) og mer og mer få sin vilje med oss.

Gud har mer å gi, heter det. Ja, det er sant – i en viss mening. Gud vil føre og lede sine barn, bruke dem og helliggjøre dem. Han har rike opplevelser i vente for den som lever åpent og redelig med Jesus i en god samvittighet.

Men det er ikke sant, dersom en dermed lar oss forstå at nåden i Jesus, syndenes forlatelse, barnekår og Åndens besegling bare er foreløpige saker – bare et første, lavere trinn, som en må søke ut over. Nei!

Mange sukker i dag med god grunn over åndsfattigdom og kraftløshet – i sitt eget kristenliv og i forsamlingene. Å ja, hvor skulle vi ikke be Gud om åndsmakt, ny glede og ny vitnetrang!

Men hvordan skal en tale om disse ting? Skal en si til en gjenfødt kristen: Det du har fått er bare begynnelsen, søk nå å få oppleve åndsdåpen, be om tungetalens nådegave – er det dette en skal si?

Jeg kan ikke finne at det er bibelsk riktig.

En skulle heller be Gud om nåde til å få se hva en troende allerede har i livssamfunnet med Jesus. Hva var det vi leste: I Kristus Jesus har vi visdom fra Gud, og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning! Dette har du som et troende Guds barn.

I stedet for å lete etter en ny merkelig opplevelse skulle du be og si: Å Jesus, åpne du mitt øye, så jeg får se hvor rik jeg er!

Og møter du et troende Guds barn som sukker over sin fattigdom i kristenlivet, så tal med ham om synden og nåden, tal konkret og inngående. Kanskje er det synder som må bekjennes, kanskje har kraftløsheten sin grunn i hemmelige synder som en ikke er villig til å oppgi. Undre deg ikke over mangel på kraft i ditt åndelige liv, når du i all stillhet er i ferd med å gjøre Guds Hellige Ånd sorg! Ef.4,30.

Men er du en sjel som har en åpen samvittighet for Gud, og som har satt all din lit til Jesus og hans blodige død da han bar straffen for våre synder, da kan du si: 

Engstede hjerte, opp av din smerte!
Glemmer du aldeles bort hva du har!
Frelserens vennskap, nåde og kjennskap!
Ennå han lever og er som han var.

Minnes hans seier, husk hva du eier
Ikke i deg, men i Frelseren kjær!
Ren og rettferdig, Himmelen verdig
Ikke i deg, men i Jesus du er!

(Sangboken 370)

Videre gir Ånden utrustning til tjeneste. Det er tanker som bryter veldig på i våre dager. Når det gjelder nådegavene, kan jeg også bare forsøke å tegne de store linjer. Bibelen taler en rekke steder veldig om nådegavene, særlig i 1 Kor 12,13-14. I begynnelsen av kap.12 står det: «Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som virker alt i alle» (v.4 og 6).

Her ser vi den sammenhengen som jeg har pekt på flere ganger. Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig for menigheten, og Ånden vil utruste alle og enhver, 1 Kor 12,7. Paulus fortsetter med å fortelle hvorledes det skjer: «For til èn blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegave til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å tale profetisk, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil».

Derfor heter det også: «Streb etter de beste nådegaver!» (1 Kor 12,31).

Her er det en rikdom som vi på ingen måte har gjort bruk av slik vi skulle. For hva gjør vi når vi ser oppgaver som vi skal ta opp? Vi har kurser og får flinke folk til å holde foredrag. Vi reiser til skoler og holder seminarer. Vi sender folk til utlandet for at de skal bli riktig flinke, og så ber vi Gud velsigne det vi gjør.

Er det noe galt i dette? Nei, jeg håper ikke det. Som professor i teologi har jeg selv brukt de beste årene av mitt liv til å gjøre en innsats der så godt jeg har kunnet. Vi er glade i våre bibelskoler og misjonsskoler.

Det er bare èn ting: Vi har så altfor lett for å stoppe der. Den virkelig inntrengende bønn til Gud om Åndens utrustning står som en utfordring til oss alle. Den veien må vi gå. Gud vil utruste med nådegaver, han vil gi åndsmakt.

Når jeg leser i Bibelen om nådegavene i forsamlingene, da er det som om jeg ser inn i en skjønn hage, med blomster i mange farger – men i en rik harmoni. Det er som om jeg ser et urverk med mange hjul, både små og store – men riktig avstemt i forhold til hverandre så uret viser rett tid.

Apostelen Peter taler om det åndelige huset som skal bygges: «Kom til ham, den levende stein, ... og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus» (1 Pet 2,4-5). Dette er Guds levende menighet på jorden. Den bygger han fra første dag i denne tids husholdning og inntil den siste. Han tar mennesker, fortapte i seg selv, frelser dem ved samfunnet med Jesus, og så fyller han dem med ånd og liv og sette dem inn på den plassen i dette åndelige huset hvor han ser at de passer.

Våre gamle, store, fine kirker er også bygget av sten. Noen stener danner fundamentet nede i jorden, andre er støttene, pilarene. De bærer det veldige hvelvet. Andre igjen er kunstferdig utskåret klebersten som alle ser og beundrer. Og mange ligger inne i muren, ingen har sett dem siden de ble lagt der første gangen. Men de har alle sammen sin funksjon.

I den levende bygning som Herren selv bygger ved sin Ånd, er det akkurat på samme måten. Der er Jesus hjørnestenen og apostler og profeter grunnvollen, (Ef 2,20). Og ennå bygger han med levende stener. Noen skal bære, noen skal stå fram og være synlige. Andre får en mer tilbaketrukken rolle, men de er ikke mindre nødvendige for det, selv om deres gjerning er den som intet menneske ser. Men byggherren selv ser den.

Derfor tales det her om disse mange nådegaver. Jeg har lest en bok av en som har funnet ut at det er ni nådegaver, verken mer eller mindre. Det stemmer ikke. Alle steder hvor det er tale om nådegaver, er synspunktet hele tiden mangfoldigheten, variasjonene. Det store er at alt dette som er så mangfoldig, likevel samvirker til det ene store resultatet, Kristi legemes oppbyggelse.

Hva skal så nådegavene tjene til? Svaret er: De skal tjene til å bygge opp Guds åndelige hus, det vil si: hans troende menighet på jorden. Legg merke til 1 Kor 14, der ordet oppbyggelse og oppbygge blir brukt om og om igjen. Se v. 3, 4, 12, 17 og 26. Les disse stedene oppmerksomt!

Her betyr oppbyggelse ikke bare noe rent følelsesmessig, slik som vi under tiden bruker dette uttrykket når vi sier: Det ble så oppbyggelig. Nei, her taler Guds ord realistisk om det åndelige huset som reiser seg, den troende forsamlingen som bygges opp idet mennesker kommer til troen og helliggjøres.

Hva er det nå for en nådegave som mest tjener til å bygge forsamlingen opp? Det er den profetiske tale, sier Paulus. «Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten» (1 Kor 14,3-4).

Den profetiske tale, den er det åndsbårne vitnesbyrdet om Kristus, Guds Sønn og vår bror, som døde for våre synder og oppsto til vår rettferdighetsgjørelse, og som lever for å gå i forbønn for oss. Det er vitnesbyrdet om frelsen i hans navn! Dette er det som fremfor alle ting bygger opp forsamlingen.

I Korintermenigheten var visse gaver tillagt voldsom betydning, ikke minst tungetalen. Vi kan forstå av 1 Korinterbrev at tungetalen ble sett på som det fornemste av alt. De talte til og med i munnen på hverandre slik at det ble ren forvirring, (1 Kor 14,23 og 27). Folk kunne komme inn fra gaten og tenke at disse måtte være aldeles fra seg selv. Nei, sier Paulus, dere skal ikke gjøre det på den måten. Vi skal ikke ha noe av at de taler i tunger i forsamlingen, hvis det ikke er noen som tolker, (v.28).

La oss merke oss hva apostelen sier: «For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, men han taler hemmeligheter i Ånden. Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler med tunger, oppbygger seg selv. Men den som taler profetisk, oppbygger menigheten» (1 Kor 14,2-4).

Jeg ville gjerne at dere talte i tunger alle sammen, sier apostelen, men jeg vil heller at dere skulle tale profetisk! «For den som taler profetisk, er større enn den som taler med tunger, – hvis han da ikke tyder det, så menigheten kan få oppbyggelse av det» (v.5).

Meningen med alt dette er ganske klar. I forsamlingen hører det hjemme som kan oppbygge menigheten, nemlig det levende vitnesbyrd om Jesus. «Jeg taler mere i tunger enn dere alle», sier Paulus, «Men i en menighets-samling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg ved det kan lære andre, enn ti tusen ord med tunger» (v.18-19).

Det er ikke vanskelig å forstå hva Paulus vil ha sagt. Han vil korrigere Korint-menigheten på et viktig punkt. De har åpenbart vært innstillet på slike nådegaver som kunne vekke oppmerksomhet og trekke mange mennesker sammen. Derfor la de særlig vekt på tungetalen, og i det hele på det som fra gammelt har vært kalt «de overordentlige nådegaver».

Paulus vil si: Det er sant nok, tungetalen er en nådegave. Men får du den, så skal du bruke den i ditt lønnkammer. Der hører den hjemme, (v.28). Men i forsamlingen hører forkynnelsen av Kristus hjemme, ved den blir mennesker frelst og føyet inn i den troende menighet som levende stener.

Det er verd å merke seg at nådegavene er behandlet i det 12. og 14. kap. Imellom disse kapitlene finner vi den vidunderlige høysang om kjærligheten i kap 13. «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet» (v.1-2).

Noen skarpsindige mennesker har sagt som så: Her må det ha skjedd en ulykke en gang da brevet ble skrevet av i gammel tid. Det er jo klart at kap.13 enten må stå foran kap.12 eller etter kap.14, for det bryter jo sammenhengen!

Å nei, det står nok akkurat der det skal stå. Midt i talen om nådegavene vil apostelen med sterke, klare ord si oss: Størst av alt er kjærligheten! Uten kjærligheten fra Gud er alt det andre til ingen nytte!

Åndens gjerning er å vekke kjærlighet til vår Herre Jesus – og kjærlighet til nesten, til alle mennesker, idet vi ser at de alle er dyrt kjøpt. Det er kjærligheten som ikke søker sitt eget, som ikke gleder seg over urettferdighet, men over sannhet, den kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Må Gud lære oss den rette kristne kjærlighet. Som Guds ord sier: « – i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle» (2 Pet 1,7).

En av den gamle kirkes forfattere, Tertullian, forteller at hedningene pleier å si om de kristne: «Se hvor de elsker hverandre!» – Det hender at vi får dette ordet slengt etter oss når det av og til blir strid for den rette tro imot vantro og fornektelse. Da hender det at noen sier: Akk ja, det var bedre i den gamle tiden, da elsket de kristne hverandre, da var det ingen strid!

Men til dette vil jeg svare: Hedningene i den eldste kristentid var svært oppmerksomme på at de kristne måtte verge seg mot vrang lære, og den samme Tertullian var en kjempe i så måte.

Og likevel, blant de sanne Guds barn hersket broderkjærligheten – og i broderkjærligheten kjærlighet til alle! De kristne var glade i hverandre, de hjalp og støttet hverandre, slik som vi synger i sangen: «Velsigna band som bind Guds folk i saman her, I same kjærleik, same sinn, Som i Guds himmel er». Når vi ser hva det var som gjorde kristendommen til en uovervinnelig makt i den eldste kristentid, så var det nettopp dette forunderlige at der var åndsmakt og kjærlighet. Det er så mange vitnesbyrd om dette.

Det gamle troens vitne, Polykarp, sto på retterstedet og skulle lide en smertefull død. Da folkemengden som hadde samlet seg fikk øye på ham, ropte de: «Å, se det er han som har vandret omkring i alle landsbyene og bedt at vi skal vende oss til Gud».

Origenes skriver et sted at alle som taler Guds ord, kan bli en pil som trenger inn i deres hjerter som hører. En av disiplene, Gregorios, undergjøreren, som han ble kalt, forteller om sitt møte med Origenes. Han bruker det samme uttrykket: Da jeg talte med ham, falt hans ord som en pil i mitt hjerte og overbeviste meg om synden og kalte meg til Kristus. Må Gud hjelpe oss til dette, for det er ingen ting som er mer nødvendig.

Må vi alltid være åpne for Åndens nåde og kraft. Da skulle vi i sannhet kunne vandre i de gjerninger som han har lagt ferdige for oss. (Ef 2,10). La oss be at vi aldri blir så ferdige, utlærte og fornøyde med oss selv og vår egen kristendom, at Jesus ikke får bruke oss som han vil. Det gjelder å leve åpent og sant med Jesus. For det er og blir et sant ord: «Den som har Sønnen, har livet» (1 Joh 5,12).

(Trykt på grunnlag av lydbåndopptak under Santalmisjonens generalforsamling i Skien 1972. Lutherstiftelen/Sambåndets Forlag. Oslo 1972).