«Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulle føde. Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke rom for dem i herberget.» (Luk 2, 6-7)

Etter østerlandske forhold var det ikke så sjelden at fattige reisende måtte overnatte sammen med sine dyr. Så det var visst ikke mange der i byen som la merke til det unge paret i stallen.

Men i himmelen fulgte man de to med hellig iver. Og i det øyeblikk barnet var født, ble himmelen åpnet og plutselig lå markene ved Betlehem i et himmelsk lys. Folk flest så det ikke. De sov. Bare noen hyrder var våkne og fikk se det.

De sto der fjetret midt i det nattlige lys. Da kom en mektig engel og sa at de ikke skulle være redde. For nå var det barn født som Gud hadde lovet, og som de hadde ventet på i lange tider.

Den lyse engelen hadde knapt talt ut, før himmelrommet ble fylt av utallige engler som sang en himmelsk hymne til ære for barnet som nå var født.

Det var den første julesang på vår jord.

Englene sang den, og hyrdene lærte den. Og snart gikk den fra grend til grend, fra land til land, fra slekt til slekt. I dag synges den over hele verden.

Og denne sangen om barnet i krybben rører de ømmeste strenger hos barn og olding, hos mann og kvinne.

Ennå i dag er himmelen oss aldri så nær og strålende skjønn som i julesangen om juletreet.

Her kommer dine arme små,
O, Jesus, i din stall å gå.
Opplys enhver i sjel og sinn
Å finne veien til deg inn.

(Fra «Daglig fornyelse» 24. desember. Sambåndet forlag)