Bibelen forutsier at et av de tegn som vil kjennetegne de siste dager av denne tidsalder, er dette at lovløshet og umoral vil gripe om seg som aldri før. Slik som det var på jorden før syndfloden, slik skal det bli i den siste tid. Jorden vil bli fylt av vold. Jesus sier at urettferdigheten skal ta overhånd, menneskene skal være uten kjærlighet til det gode. Paulus skriver: ”Men dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, stortalende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, vanhellige, ukjærlige, upålitelige, baktalende, umåtelige, umilde, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, fremfusende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud.” 2 Tim 3,1-4. Dette ordet taler om et omseggripende moralsk forfall.

I 2 Tess 2,7-8 taler Paulus om at Antikristen skal komme. Han kaller Antikristen for ”den lovløse” og sier at lovløshetens hemmelighet allerede nå er virksom i verden. Grunnteksten ord for lovløshet er anomia. Ordet betyr egentlig: uten lov. Det taler altså ikke bare om å bryte loven, men å avskaffe loven. Ikke lovbrudd, men lovløshet. Endetidens menneske er ikke bare umoralsk, det er amoralsk.(amoralsk adj. Gr. –lat. - som er uten enhver moralsk følelse, som stiller seg helt likegyldig i moralspørsmål.)

Etiske vurderinger har eksistert i verden uberoende av kristendommen. Paulus sier at lovens bud er skrevet i menneskenes hjerter. Mennesket var skapt i Guds bilde, og dette er noe som hører med til det menneskelige i mennesket. Det er en av årsakene til at kristne vurderinger, kristent livssyn og kristen kultur har hatt en så stor innflytelse i verden, også blant mennesker som ikke har opplevet det kristne gjenfødelsesliv. Mennesket er ikke en demon, bare en synder. Guds lov og bud kan sette visse grenser for ondskapen i verden. Evangeliet har hatt en mektig innflytelse i samfunnslivet innenfor kristenheten. Guds ord har påvirket våre oppfatninger og formet vårt livssyn. Derfor kan vi si at nesten alt godt som eksisterer i vårt samfunn, dypest sett kommer av kristen rot.

Det er troen på Gud og respekten for hans lov, som er det eneste holdbare grunnlag for all moral. Der troen på Gud brytes ned, vil også moralen brytes ned. Dostojevski sa i sin tid, og det er gjentatt av Jean-Paul Sartre, at dersom Gud ikke eksisterer, da er allting tillatt. Avskaffer en Gud, så avskaffer en dermed den moralske verdensorden. Dette er vår situasjon i dag. Vår tid er uten moralsk standard, fordi det er en tid uten Gud. For en tid kunne disse moralske normer overleve, skilt fra sitt utspring, men ikke i lengden. Det religiøse frafall førte til moralske forfall.

Istedenfor det kristne samfunn, har vi nå fått det pluralistiske samfunn, eller rettere: myten om det pluralistiske samfunn. mens samfunnet før var preget av de kristne ideer, skal det nå være preget av toleranse og frihet. Denne relativisme er selvsagt langt fra objektiv. Normløshet og umoral er ingen nøytral innstilling til moraske verdier.

På sett og vis kan en si at utviklingen er ført tilbake til før-konstantinske tilstander. Det viser seg at det bare er ett alternativ til kristendommen: hedenskapet. Det kan ikke være noen tvil om at vi nå er på vei inn i en etter-kristen tid. Til tross for de reminisenser av kristen kultur som ennå finnes tilbake, er selve grunnvollen for det nye samfunn som bygges opp nydendommen. Under skinn av nøytralitet og objektivitet føre moralnihilismen fram til seier i samfunnet.

Den lovløshet som skal gjøre ”den lovløse” til verdenshersker, er ikke samfunnsoppløsning i vanlig mening, men et velordnet anarki. Det er selve øvrighetens forfall det her gjelder. Samfunnet blir styrt ut fra prinsipper som i seg selv er lovløse og Gud-fiendske. Det lovverk som er bygget på kristen grunn og på de ti bud, blir revet ned, og antikristelige prinsipper legges til grunn for samfunnsstyret. Loven står da ikke lenger som vern for liv og eiendom, hjem og ekteskap. Tvert imot blir lovgivermakten et middel til å omforme samfunnet til en antikristent rike.

Det er denne utviklingen vi i dag står rett oppe i innenfor den del av verden som før ble kalt kristenheten. Når ekteskapet ikke lenger vernes, når skattleggingen går over til å bli konfiskasjon, når det ufødte barn ikke lenger har lovens beskyttelse mot drap, når forbryterne går fri mens hederlige mennesker forfølges, når samfunnet misbruker sin makt til å motarbeide kristendommen og til å utbre gudløshet – da lever vi ikke lenger i et fritt samfunn. Vi er på vei inn i et antikristelig diktatur.

(Thoralf Gilbrant: ”Tidens tegn”, Del 1, side 30-32)