Da mennesket reiste seg mot Gud i Edens hage og falt fra ham, reiste Gud naturen mot menneskene. Jorden bar torner og tistler, og forgjengelighet og død kom til å prege både menneskelivet og hele skapningen.

Menneskene fordervet så hele sin ferd på jorden, og Gud lot en vannflom legge hele jorden øde. Men etter vannflommen lovet Gud at han aldri mer ville drepe alt levende, slik han nå hadde gjort. «Så lenge jorden står heretter, skal såtid og høst, kulde og hete, sommer og vinter, dag og natt aldri ta slutt.» Det er Guds nåde at verden enda står! Det er det sterkeste vitnesbyrd om at Gud vil at alle skal bli frelst, at han bærer over med vår synd og gir oss nådetid!

Leser vi Jesu ord om tegnene i endens tid (Matt 24) og skildringene i Åp av veldige naturkatastrofer før Jesus kommer igjen, så bør ikke det som skjer i naturen nå forundre oss.

Hva som enn er den utløsende fysiske årsak til klimaendringene, er Skriftens ord klart: Den grunnleggende årsak til all ødeleggelse i naturen er menneskenes opprør mot Gud. Han lar seg ikke spotte. Når menneskene reiser seg mot ham i synd og vantro, reiser han naturen mot menneskene. Det skulle lyde som en basun i våre ører og kalle oss til omvendelse fra synd og vantro, vekke oss før vårt endelige møte med Gud.

Når store deler av kirke og kristenhet i dag gjør opprør mot Gud selv og hans ord, og derigjennom fører Guds straff over oss, blir engasjementet for klimaet tragisk.

Det er både godt og rett at vi søker å avhjelpe sykdom og lidelse gjennom legevitenskap, sult og underernæring gjennom bedre og mer produktive jordbruksmetoder, krig og uro gjennom fredsarbeid osv. Men det er naivt å tro at vi kan redde verden og menneskeheten gjennom slike tiltak, når vi ikke vil omvende oss fra synden, selve årsaken til all vår nød. Alle våre tiltak blir bare symptombehandling, så også med alt arbeid for å bedre miljøet og stanse klimaendringene.

Jorden kan ikke reddes, men går mot sin avvikling. Årsaken er ikke klimaet, men Guds dom over synden! Det har begrenset verdi å drive med oppussing i en nedrivingsgård. Da er det viktigere og mer framtidsrettet å rette sitt blikk mot en ny bolig, noe som er sikrere og bedre og ikke skal forgå! Det er tid for å kalle mennesker til arken, mens døren ennå er åpen!

Og dette er vårt kall som kristne i denne verden, som kirke og menighet. Vårt kall er ikke å «redde jorden», men å kalle mennesker til omvendelse og tro, til frelse fra noe som er langt verre enn miljøødeleggelse, sult og krig, nemlig fra den evige fortapelse borte fra Gud.