Roy Godwin har dessverre fått stor innflytelse mellom kristenfolket i Norge gjennom sine to bøker Strømmer av nåde og Velsignelsens vei. Han var hovedtaler på Oasestevnet sommeren 2018 og 2019. Roy Godwin er leder for retreatsenteret Ffald-y-Brenin Trust i Wales. Ffald-y-Brenin er også et bønnehus. Han har grunnlagt TransMed Vision som planter bønnehus i Middelhavsområdet.

I denne artikkelen skal vi gi en kort vurdering av de to bøkene han har gitt ut på norsk.

Boken Strømmer av nåde ble gitt ut i 2017 og Velsignelsens vei i 2018. Begge på Proklamedia. Velsignelsens vei er en videreføring av «Strømmer av nåde».

Ordet om korset – Lære om forsoningen

Lakmustesten som enhver kristen forkynner skal prøves på er hva han lærer om hovedbudskapet i Bibelen, nemlig ordet om korset. Denne testen avslører Roy Godwin som en falsk lærer. Den mest sentrale han sier om korset i sine bøker er følgende sitat:

«Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet.» (”Velsignelsens vei” s.59)

Sitatet viser et helt annet budskap om korset enn det Bibelen forteller. Mennesket er i fokus og ikke Kristi lidelse og offer for frelse verden. Hvor er læren om at Kristi død var en stedfortredende straffelidelse for våre synder under Guds dom og vrede i dette sitatet? Det er fraværende. Dette er svært alvorlig og det burde både Oase-ledelsen og alle som har promotert og forsvart hans bøker ta inn over seg. På samme måten er læren om at Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd og ugudelighet, ikke å finne i Roy Godwins bøker.

Det som er sentrum i Bibelen er ikke sentrum i Roy Godwins bøker. Det er mer enn avslørende at han kan gi ut to bøker uten å utdype hva ordet om korset betyr, ikke minst sett i lys av titlene Strømmer av nåde og Velsignelsens vei. Ordet om korset blir ikke forkynt i sin bibelske sammenheng, men vi hører flere ganger om ett høyt trekors som Roy Godwin har sørget for er blitt reist på retreatsenteret. Det skjer underlige ting ved korset: «Noen faller om og blir spontant omvendt og fylt av Den hellige ånd. Noen spaserer ved det høye korset og kjenner helbredelsen kommer over dem.» (”Strømmer av nåde” s. 81)­

Hvor er den bibelske begrunnelsen for at det å bevege seg nært et kristent symbol medfører omvendelse, åndsfylde og helbredelse? Skal ikke omvendelse og åndsfylde skje gjennom forkynnelse og sjelesorg og helbredelse gjennom de eldstes salving med olje og forbønn etter Jakobs brev kapitel 5?

Flere mennesker gjør overnaturlige erfaringer ved trekorset og blir satt fri fra hat, sorg og sinne. «Vi luftet tanken om å la folk henge sine smertefulle historier til dette korset, men jeg foreslo å bruke det store korset utendørs.» (”Strømmer av nåde” s.96.)

Hvorfor blir ikke Bibelens sentrale budskapet om Jesus Kristus som vår stedfortreder vektlagt? På korset døde Jesus Kristus for å betale straffen for våre synder. Korset på retreatsenteret blir løftet frem i forbindelse med helbredelse av indre sår. Men det er en underordnet effekt av korsets budskap som blir løftet frem som det viktigste. Dette er en ubibelsk og farlig vektlegging og medfører en psykologisering av det kristne kjernebudskapet.

Dette blir ytterligere bekreftet i fortellingen om mannen Fred. Han ble oppmuntret til å besøke korset. Han gjorde det siste kvelden han var på senteret. Da han var på vei tilbake, skjer det noe. Han berører en annens albuer. Han snudde seg for å se hvem det var: «Det var Jesus», sa han. På en eller annen måte hadde han umiddelbart gjenkjent ham… Jesus hilste, og han mumlet en lignende hilsen tilbake, uvitende om hva som var korrekt etikette for samtale med en guddom. Så begynte begge å stirre på korset igjen.»

Jesus stiller Fred spørsmål for å minne ham om påskefortellingen.

”Jesus sto ved min side og tok tak i alle svarene, og i et øyeblikk omgjorde han dem til bildeformer, som biter i et puslespill som han så satte sammen for å lage et utrolig og vakkert bilde av det som skjedde på korset. Men så tok han tak i meg og plasserte meg midt i fortellingen. Jeg sa: «Det er utrolig.» Han svarte: ”Der er ingenting! I det øyeblikket var det som om han nådde inn til mitt dypeste vesen og skrudde meg på (”Velsignelsens vei” s 111ff).

Hvilket evangelium forkynner denne «Kristus-skikkelsen»? Vi får ikke noe klart budskap. Det vi får vite er at denne Fred føler seg levende som menneske. Han har fått en slags mental frigjørelse fra sitt «døde» liv til å oppleve seg som «levende».

Det står ikke ett ord om at denne «Kristus» forkynte om sin stedfortredende straffelidelse for våre synder under sin egen Fars dom og vrede. Og det står ingenting om at Fred kjente seg dømt for sin synd og oppreist til et nytt liv, tilgitt all synd. Vi møter her en annen Kristus enn den bibelske. Det avgjørende frelsesbudskapet blir neglisjert og tåkelagt. Korset blir et terapeutisk redskap.

Ubibelsk sjelesorg

I innledningen til boken Strømmer av nåde blir det sagt om Roy Godwin: «Det er også en slags hardnakket ydmykhet ved ham. Det kommer til syne når han overlater til folk selv å høre fra Gud etter at han har bedt for dem. Møtet de da får med Den hellige Ånd er så tydelig Guds verk, i og med at Roy i stillhet har forlatt åstedet.” (s.8).

Vi kan med rette spørre: Er det slik vi skal veilede søkende mennesker? Overlot apostlene menneskene til seg selv for å høre Guds stemme uavhengig av Ordet? Hva slags sjelesorg er dette? Roy Godwin forteller om to kvinnelige ateister som han ledet inn i kapellet på Ffald-y-Brenin. De var helt ukjente med å bruke Bibelen. De kjente Guds nærvær og en av dem begynte å si Jesu navn: «Og hver gang de sa navnet hans, ble de slått over ende av en ufattelig glede. De klarte ikke å holde seg på bena av bare latter og gråt. De holdt på å sprekke av hans nærvær. Da klokken var halv fire om morgenen, hadde stemmen takket for seg. Disse to fant frelsen, ikke på grunn av verbal overbevisning, men fordi de fikk et møte med Gud,” (”Strømmer av nåde” s.36).

De to kvinnene ble overlatt til seg selv i å få et møte med Gud. Slik oppførte ikke apostlene seg. Paulus og Silas lot ikke fangevokteren være for seg selv da han kom i åndelig nød. De forkynte Guds Ord for ham: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» (Apg 16,32).

Finnes det et møte med Gud til frelse uten at det mennesket fikk høre Guds Ord? Sitatet gjør et poeng av at ord ikke ble brukt! Den Hellige Ånd bruker Guds Ord. Troen kommer ved forkynnelsen: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom 10,17).

Guds nærvær og latter

De to ateistene i kapellet holdt på å sprekke av latter og gråt. De holdt det gående i denne tilstanden i 10 timer i kapellet. Noen pastorkoner er på besøk og ble slått i bakken og ble liggende der helt til midnatt. Dette skjedde to dager på rad. Litt senere fortelles det om det såkalte nærværet: «Nærværet vokste og var nesten overveldende, og en av gjestene brast i gråt (s.88) ...Mens han gjorde det, kom Guds herlighet over oss igjen, og i omtrent en time fikk vi verken snakket, beveget oss eller åpnet øynene.» (”Strømmer av nåde” s.86-89).

Hvor i Det nye testamentet står det om denne veldige latteren og denne hysteriske oppførselen? Ingen steder. Ordene «le» og «latter» er brukt tre ganger i Det nye testamentet. I Bergprekenen hos Lukas er finner vi verbet å le to ganger.”Salige dere som nå gråter, for dere skal le…(Luk 6,21) ”Ve dere som nå ler, for dere skal sørge og gråte” (Luk 6,25). I Jakobs brev står det: «Klag og sørg og gråt! La latteren vendes til sorg, og gleden til bedrøvelse.» (Jak 4,9) Vi merker oss at to i negativ sammenheng og bare en i positiv sammenheng

Hvilken kraft holder mennesker i latter og gråt i 10 timer? Gjør Gud det? Hvor i Det nye testamentet finner vi et bevis for at Gud gjør slike ting? Vi kan med rette spørre hvilket nærvær som er det i dette kapellet? Roy Godwin identifiserer «nærværet» med Gud.

Hvilken bibelsk begrunnelse har vi for at vi i nytestamentlig tid blir slått i gulvet av Guds kraft og nærvær? Paulus ble slått og blindet, men det var en engangshendelse. Han var åpenbaringsbærer. Det samme gjaldt Johannes på Patmos. Paulus og Peter lot aldri sine tilhørere bli slått i bakken av Guds såkalte kraft og «nærvær». Ingen av apostlene verken praktiserte eller oppmuntret til dette hysteriet som vi ser i deler av den nykarismatiske bevegelsen. Ut fra Det nye testamentet har vi ikke ett eksempel på at Gud samtidig lammer, binder og gjør ett menneske stumt. Hvem er det da som gjør det?

Velsignelsesmetoden

Sentralt i begge bøkene er en velsignelsesmetode som Roy Godwin oppmuntrer til at vi skal bruke. Velsignelsesmetoden utfordrer «å tro er den normale holdningen». Godwin vil at vi skal uttrykke velsignelse over alle troende, som ikke troende, bygder, landskaper osv. Dette begrunner han blant annet med å vise til den aronittiske velsignelsen.

Han sier om det å velsigne: «En gang så jeg et bilde i mitt indre av Gud som en veddeløpshund på startblokka som bare venter på klarsignal, på at porten skal åpnes, så fyker han av sted. Gud er sen til vrede og snar til å velsigne, og han ønsker å velsigne både rettferdige og urettferdige.» (”Strømmer av nåde” s.29)

Bildet han «så» er på grensen til det gudsbespottelige. Å «se» Gud som en veddeløpshund er langt over grensen i jødisk sammenheng, der hunden er et urent dyr. Godwins velsignelsesmetode overstyrer forkynnelsen av Guds Ord og kan ikke tilstrekkelig begrunnes ut fra Bibelen.

Godwin er urolig for «Gud»

Godwin synes å ha problemer med noe av det «Gud» gjør. Aner han at det er noe som ikke stemmer med det Gud gjør. Han kjemper med den «Gud» som manifesterer seg med sitt nærvær: «…men ringvirkningene av Guds gjensvar har vise seg å være en leksjon i både det ene og det andre og en aldri så liten «kamp med Gud» (”Strømmer av nåde” s.39)

Har vi grunn til å være urolige for den Gud vi møter i Bibelen, for det han gjør? Skal vi ikke si ja og amen til Jesu Kristi Far og det Han har gjort for oss? Gud vekker ikke usikkerhet i oss. Tvert imot. Gud gjør oss ikke utilpass og forlegne. Gud gjør oss sindige og sunne!

Høre Guds stemme:

Godwin forteller mange ganger at Gud talte direkte til ham: «Til min overraskelse hørte jeg Gud si: Å, Roy, som jeg savner fellesskapet vi hadde da. Som jeg savner at du stanset opp og tilba meg, at du sang til meg og æret meg, for så mange år siden. Som jeg savner deg, Roy. Som jeg skulle ønske at vi hadde dette igjen. Som jeg savner åpenheten du hadde. (”Strømmer av nåde” s.46)

Taler Gud slik? Nei, langt ifra! Det høres ut som en hustru som lengter etter mannen sin. Hvor i Bibelen taler Gud på denne banale måten? Ingen steder! Vi skal høre Guds stemme i Bibelen. Gud er mer enn ett menneske og må ikke dras ned på vårt plan.

Roy Godwin merket at han (Gud) sa: «.. Jeg vil at mitt folk skal være mennesker som kommer for å få klemmer, og jeg vil at de fra hjertet skal kalle meg Far.» (”Strømmer av nåde” s.60) Sitatet fra side 60 er direkte latterlig. Skal troende dra rundt å få klemmer? Hvem skal klemme dem? Dette er rett og slett noe stort sludder. I tillegg er det farlig å påstå at noe slikt sprøyt kommer fra Guds egen munn. Mennesker med tvilsomme hensikter kan få et åndelig påskudd til å tråkke over grensene til andre mennesker.

Hvordan forholde oss til Roy Godwins lære

Roy Godwins vranglære ikke lett å få øye på med det samme, men ett grundig studium avslører ham. Roy Godwin har en annen Kristus en den bibelske, han har en annen ånd enn Den Hellige Ånd og en annen Gud enn Jesus Kristi far.

Budskapet om Kristi frelsesverk på korset er hovedbudskapet i Bibelen. Det er dette budskapet Roy Godwin skulle ha løftet tydelig frem, men er noe som han knapt nevner og når han nevner det, er det svært uklart.

Det er all grunn til å styre unna de bøkene Roy Godwin har gitt ut. Den åndelige påvirkningen de har er farlig og leder vill i forhold til sann og sunn bibelsk kristendom. Sunne kristne må heller søke oppbyggelse og veiledning fra de forfattere hvis skrifter har stått sine prøver både i forholdet til Bibelens Gud og tidenes skiftende åndsretninger. Forfattere som Carl Olof Rosenius, Øivind Andersen, Carl Fr Wisløff, Olav Valen-Sendstad, Hans Erik Nissen og mange andre, gir trygg og usvikelig veiledning til frelse og kristen tjeneste.