Jesu oppstandelse – den tomme graven

Av Jan Jansen

Motsetninger?

I Matt 28 leser vi om Jesu oppstandelse og den tomme graven. Parallelltekstene finner vi hos både Markus, Lukas og Johannes. Noen har ment at dersom vi sammenligner disse tekstene, vil vi finne motsetninger. Som eksempel har det har vært trukket fram at antall kvinner er ulikt.

Men dette stemmer ikke. Her er ikke forskjeller som skulle bety motsetninger.

Evangelistene skrev det de hadde sett og hørt. Øyenvitner. De hadde blitt kalt til en tjeneste, en apostelgjerning. De hadde fullmakt fra Herrens selv. De fikk i oppdrag å skrive ned det som Guds Ånd viste dem, slik at hele Skriften skulle være innblest av Gud. «Nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2 Tim 3,16).

Apostelen Paulus sier det slik i 1 Kor 15,4b: «Kristus ble reist opp på den tredje dag etter Skriftene.» Her bør vi lese noen vers som hører sammen. Vi starter fra vers tre: «For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv tok imot: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han ble reist opp på den tredje dag etter skriftene.» Så tydelig og trygt kan vi lese det i Bibelen. Det er i lyset fra den vi kan forstå Jesu oppstandelse. Først fornedrelse, så opphøyelse. For en triumf!

En kan minnes forkynnere som nevnte fem trinn i betraktningen av Jesu fornedrelse: Fødselen i fattigdom, lidelsen, korsfestelsen, døden og begravelsen.

Opphøyelsen ble også delt i fem trinn: Nedfarten til dødsriket, oppstandelsen, himmelfarten, setet ved Faderens høyre hånd og gjenkomsten.

Hva er egentlig påske?

Det er bare Guds ord i Bibelen som kan forklare påsken for oss. Fornuften hjelper ikke her. Nei, vi må bøye oss og la apostlene og profetene fortelle oss det.

Påske betyr forbigang. Rent historisk viser ordet til det som skjedde da Gud sendte sin straffende engel for å slå i hjel alt førstefødt i Egypt. En dag får Moses og Aron denne beskjeden fra Herren: «Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. […] Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje, kan dere ta. […] Hele Israels samlede menighet skal slakte det mellom de to aftenstundene. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.» (Videre fra 1930-oversettelsen): «For samme natt vil jeg gå igjennom Egyptens land og slå i hjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren. Og blodet på de hus som dere er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noe slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slår Egyptens land. […] Dette skal dere holde; det skal være en forskrift for deg og dine barn til evig tid. Og når dere kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal dere holde denne tjeneste. Og når eders barn sier til eder: Hva er dette for en tjeneste som dere holder? – da skal dere si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøyde seg og tilbad» (2 Mos 12).

Guds lam

Døperen Johannes peker på Jesus og sier: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29) Ja, det er så viktig for døperen å få sagt dette at han gjentar det dagen etterpå: «Dagen etter stod Johannes der igjen, og to av disiplene hans. Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: «Se der Guds Lam!» (Joh 1,35-36)

Guds Sønn måtte bli Guds Lam. Han skulle bære bort verdens synd. Dette var planlagt i Guds hjerte «før verdens grunnvoll ble lagt.» Han gikk helt inn i våre kår – som stedfortreder – og tok vår synd og skyld på seg. Det førte ham på korset, og til en dødsdom under Guds vrede. Egentlig er det forbigang vi leser om her også. Men da Jesus var uten synd, måtte Gud vekke ham opp igjen.

Det var umulig at døden kunne holde på ham (Apg 2,24b), for han var ren og rettferdig. Han var uten synd og skyld. Derfor vekket Gud ham opp på den tredje dag. Døden var overvunnet.

Seieren var hans. Men hør, kjære venner: Seieren tilhører også Guds folk!

Johan Nordahl Brun skriver så fint om dette:

Jeg har vunnet, Jesus vant.
Døden oppslukt er til seier.
Jesus mørkets fyrste bandt.
Jeg den kjøpte frihet eier.
Åpen har jeg himlen funnet,
Jesus vant og jeg har vunnet.

Den tomme graven

Vår bibeltekst vil også minne oss om noe annet: Graven var tom. De mange forskjellige religioner rundt om i verden har kanskje et og annet visdomsord å si til menneskene. Men det er bare kristendommen som kan fortelle om en tom grav!

Maria Magdalena hadde det travelt denne morgenen. Hun kommer tidlig for å salve Jesu legeme med velluktende urter.

I Joh 20,1-10 kan vi lese: «Men på den første dag i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven.

De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen.»

Vi leser videre i Joh 20,11-16: «Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham:

Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester.»

Maria Magdalena var den første som fikk se den oppstandne Jesus.
Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud.
Etter oppstandelsen møter de Jesus i hans herlighetslegeme.
Han kan gjøre seg usynlig.
Han kan gå gjennom stengte dører osv.

Men hør nå. Likevel er steinen veltet fra! En Herrens engel hadde veltet steinen vekk. Ikke for at Jesus skulle komme seg ut, men for at vitnene skulle få se – og tro – at graven var tom!

«Han er ikke her, han er blitt reist opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå!» (Matt 28,6) 2

Hva betyr dette for deg?

I begynnelsen av artikkelen leste vi noen vers fra 1 Kor 15. Leser vi videre i kapitlet ser vi at Jesu oppstandelse er et viktig ledd i vår tro: «Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» Det er et sterkt uttrykk apostelen bruker her. Derfor må vi gjenta det: Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.

Slik leser vi i vers 19. Vers 20 fortsetter: «Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.»

Førstegrøden er et uttrykk fra kornhøstens høytid. Når Jesus er kalt førstegrøden, så betyr det at du og jeg og alle troende også skal oppstå. «Han som forløser ditt liv fra graven», leser vi i Salme 103,4.

Brorson sier det så fint:

Å, du arme hjerte som i lengsels smerte etter Jesus trår:
Her er trøst i nøden, her er førstegrøden av Guds nådes vår!
Brøt han ut, så kan hans brud ved den samme kraft utbryte
og i Gud seg fryde. Sb 679

1 Kor 15 fortsetter slik i vers 21-22:
«For ettersom døden er kommet ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.»

Vi har fått et levende håp!

Vi vet ikke når Herren kommer for å hente sine. Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet (1 Kor 15,51). Dersom vi skal møte døden, vil det i vår begravelse lyde: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå.»

Dessuten kommer også dette til å bli sagt:
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Fader, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.»

Dette bibelverset fra 1 Pet 1,3 lyder ved tre merkedager i et menneskeliv: Ved dåpen, ved konfirmasjonen og ved graven.

Når det gjelder vår død og grav og oppstandelse, så er det to uttrykk vi må merke oss: Om alle mennesker heter det: «Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, deretter dom..» (Heb 9,27). Om de troende i Kristus Jesus heter det: «Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet» (Joh. 5,24). Begge uttrykkene har Martin Luther satt inn i «Det vil si» til Den tredje trosartikkel med en forsiktig omskrivning, men med samme innhold som i Bibelen: «På den ytterste dag skal han oppvekke meg og alle døde, og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv.»

Øivind Andersen var i mange år lærer ved Fjellhaug Misjonsskole (Fjellhaug Internasjonale Høgskole). Han uttalte en gang at han ikke kunne forstå hvorfor noen flagger på halv stang langfredag.

Han mente at langfredag ikke er noen sorgens dag, men en gledens dag. Og så la han til: «Og så var jeg med da det skjedde.» Den erfarne læreren var på trygg grunn da han sa dette. For han brukte de samme ordene som Paulus bruker i Galaterbrevet: «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg» (Gal 2,19b-20).

La meg til slutt ta med noe av det Johannes fikk se i sine syner på Patmos. Han fikk se den store skaren som står for tronen og Lammet, kledd i lange, kvite kapper og med palmegreiner i hendene sine. En av de eldste tok til orde, og stilte et spørsmål. Vi leser fra Åp 7,13-15: «Disse som er kledd i de lange hvite kappene – hvem er de? Og hvor er de kommet fra? Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.»

Her er mye å glede seg over for Guds folk!