Anstøt – ordet er ikke brukt så mye i dagligtale lenger. Men vi møter det ofte i Bibelen. Derfor er det fortsatt et aktuelt begrep. Uttrykket sier noe om slå seg, støte mot noe som gjør vondt. Særlig kan det gå ut over tåa. Noen hver av oss har opplevd å være uoppmerksom og spent bort i en kant, stein eller annet som lå i veien. I Bibelen blir det kalt anstøtssteiner. En stein kunne være både anstøtsstein og hjørnestein. Grunnsteinen til et hus sto gjerne litt lengre ut enn selve veggen. De andre steinene i byggverket ble knyttet til denne. Anstøtsstein ble den dersom en ikke var oppmerksom og støtte bort i den.

Dette ble et bilde – en metafor – også på en åndelig virkelighet. Når en støtte seg på noe som ble sagt etter gjort, ble det et anstøt. Det rammet ens tanker og følelser.

Fra begynnelse til slutt i Jesu offentlige gjerning opplevde at mennesker tok anstøt av ham.

Først var det folket i hjembyen Nasaret. De stilte seg spørrende til hvor Jesus hadde fått sin visdom fra og tok anstøt av ham. Disiplene til Johannes syntes at Jesus ble en for veik botspredikant. Han viste nåde og barmhjertighet. Derfor sendte Johannes dem til Jesus. I den sammenheng sier Jesus. «Salige er de som ikke tar anstøt av meg». Luk 7,23.

De religiøse lederne med fariseerne i spissen syntes ikke om Jesu forkynnelse. Den avslørte hvordan de tillempet loven slik at den kunne bli akseptabel å leve etter. Jesus viser hvordan loven har med hjertelivet å gjøre og ikke bare ytre forordninger. Jesu disipler la merke til dette og sier til Jesus: «Vet du at fariseerne tok anstøt da de hørte dette ordet». Matt 15,12.

Til og med de som var med i flokken rundt Jesus og «trodde» på ham, tok anstøt. Med stor undring hadde de sett Jesu undergjerninger og blitt begeistret for hans forkynnelse. Men da Jesus talte med dem om det indre liv og ha del med ham, knurret de og tok anstøt av ham. Jesu sanne disipler opplever ikke bare Jesu undere og undervisning som interessant, men den var helt livsnødvendig for dem. Joh 6,61-69.

Jesus måtte ha kjent seg sviktet mange ganger og av mange mennesker. Likevel topper det seg i påsken da til og med dem han elsket høyest og gitt den aller høyeste innsikt, tok anstøt av ham.

I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg …» Matt 26:31

Men Peter svarte og sa til ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt. Førhanen galer, skal du fornekte med tre ganger. Peter sier til ham: Peter sier til ham: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene. Matt 26,33-35

Jesus hadde på forhånd gitt dem ressursene til ikke å ta anstøt av ham. Jesu undervisning handlet om nettopp dette, men de forstod ikke hva dette innebar.

«Dette har jeg talt til dere for at dere ikke skal ta anstøt». Joh 16,1.

Ingen av de tolv hadde noe å rose seg av etter denne kvelden. De sviktet totalt alle sammen. Mest av alt Peter fordi han hadde en klippefast tro på seg selv. Men Jesus så Peters og de andre disiplenes svakhet. Løftet Peter gav Jesus, holdt ikke i prøvens stund. Det djevelske angrepet fra mørkets rike var mye sterkere enn selv Peter maktet å stå imot.

Men midt i denne avsløringen og i dette intense mørket, stråler lyset fra Jesus fram. Han ser lenger enn til anstøtet. Han ser gjenforeningen. Disiplene falt grusomt. Peter aller verst. Men Jesus seiret og vant. I sin seier gav han til og med de disiplene som sviktet, del i sin seier.

”Er vi troløse, så forblir han trofast. For han kan ikke fornekte seg selv.” 2 Tim 2,13

De mange anstøt Jesus har blitt møtt med, skal stå som en klar advarsel til oss. Vi skal ikke følge deres eksempel. Kampen som ligger fra for oss er stor. Djevelen vet han har kort tid igjen og vil intensivere angrepene sine. Derfor gjelder det å være rustet. Vi vet hvilken ruinerende effekt det har å ta anstøt av Jesus.

Det er mange områder i dag djevelen vil bedra oss på, og få oss til å vike og svike i åndskampen. Det gjelder både læremessige sannheter og det gjelder en rett livsførsel tuftet på Guds ord. Her er det viktig å stå oppreist. «Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller». 1 Kor 10,12

La meg likevel ta fram tre områder Skriften legger vekt på.

Ikke ta anstøt av meg

Det er mange anstøt som omgir oss. Men det først og sist gjelder det Jesus Kristus. «kommer … alle til å ta anstøt av meg». Det er Jesus Kristus det dreier seg om. Å tale rett om ham som sann Gud og sant menneske. Han den ene som gav seg selv til soning for alle. Han er verdens eneste frelser og håp. I en tid der mange tenker forskjellig om Gud og frelsen, må vi ikke la oss lede bort fra sannheten om Jesus. Da farer vi vill og fører vill.

”Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” Apg 4,12.

Ordets anstøt

Kristus har åpenbart seg i Guds ord, Bibelen. Mange tar anstøt av det Gud har sagt i denne boken. De setter den på linje med andre religiøse skrifter. De støter an mot dette at denne boken skal ha avgjørende myndighet. En bok som er skrevet for tusenvis av år siden, kan vel ikke være grunnlag for våre tanker, meninger og holdninger?

Men Gud er hevet over tiden og Jesus Kristus har formidlet Guds ord til oss. Han er både tidens begynnelse og avslutning. «For han som Gud har utsendt, taler Guds ord …» Joh 3,34. Gang på gang understreker Jesus Guds ord uforgjengelige karakter. Han talte til profetene i den gamle pakt og da han talte var det den absolutte sannhet. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» Matt 24,35; Mark 13,31; Luk 21,33.

Den som tar anstøt av Jesu ord, skader seg selv og vil lide for det i tid og evighet. «Men for de vantro er den steinen som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet – til det er de også satt.» 1Pet 2,7-8.

Korsets anstøt

Korsets budskap er det store anstøt. Hvem kan tro på en Gud som dør? En Gud som bærer straffen for menneskets synd?

Men korset er budskapet om Jesus Kristus som beseirer døden ved sin stedfortredende død. Selv om mange vil riste på hodet, vil vi holde det fram med frimodighet. Det er det eneste som kan frelse mennesker. Vi lar oss ikke hindre av folks meninger og holdninger.

«men vi forkynner Kristus korsfestet, for jøder et anstøt og for hedninger en dårskap». 1Kor 1,23.

Dersom vi underslår korset budskap, blir det et anstøt. Paulus minner oss om å blankpusse evangeliet. Vi må våke slik at ikke korset anstøt blir gjort til intet. Gal 5,11.

Jeg er redd for at en del «lavterskel-tilbud» i den kristne virksomhet, fører til at korsets dårskap forties. Gud ord legger vinn på: «å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Krist kors ikke skal tape sin kraft». 1 Kor 1,17. Det er ordet om korset som er Guds kraft til frelse.

Anstøtssteinen ble hovedhjørnesteinen.

Gamle Simeon i tempelet sa om Jesus: «Denne er satt til fall og oppreisning for mang i Israel, og til et tegn som blir motsagt». Luk 2,34. Nettopp slik er det blitt både for Israel og for enhver som hører frelsesbudskap om Jesus Kristus. De som ikke tok anstøt av ham, plasserte ham på den viktigste plassen i livet. De verdsetter ham slik som Gud verdsetter ham. Han er selve grunnsteinen, prøvd og kostbar. Den er utvalgt av Gud selv til å være hjørnesteinen i våre liv. Jes 28,16.

Et velsignet løfte lyser over hver den som bygger sitt liv på Jesus: «Den som tror på ham, skal ikke bli til skamme». 1 Pet 2,6.