Artikel nr 07 fra blad nr 4-2020
Emne: Bokklipp
Guds myndighet


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Hans Erik Nissen

En vanlig holdning

Er det noe en på forhånd mener er umulig og en ikke kan oppnå, da er det klokt å ikke begynne på det. Da jeg gikk på studentkurs, fortalte de om en elev som gikk og meldte seg ut da han så hvor mange bøker han fikk. Jeg kan ikke glemme den reaksjonen. Men på samme tid er den ganske uvanlig og uttrykk for noe typisk i tiden.

Å gi opp for vanskeligheter blir en mer vanlig reaksjon. Alt skal være lett og lystbetont om en vil ha noe med det å gjøre. De fleste av oss kjenner tilbøyelighet til dette i vårt eget liv. Det er ikke ofte vi ser at det er noe som truer vårt liv som mennesker og er uhyggelig når det gjelder vårt åndelige liv.

Ingen lett vei

Å være en kristen er ikke et lett liv. Ånden er villig, men det er ikke kjødet. Vår gamle natur møter Guds ord med vrangvilje og ulyst. Den har ikke lyst til å bøye seg for det som Herren har sagt.

Hva gjør vårt gamle menneske når det ønsker å riste av seg Guds myndighet for å ville være sin egen herre? Jeg vil peke på en ganske vanlig vei: En mener at Guds formaninger og bud er det umulig å oppfylle, og derfor gir en opp før en har begynt å gjøre det. Det kan ikke engang svare seg å prøve, for det er håpløst på forhånd.

Resultatet blir at kristne, som ser godt hva Guds ord sier i en bestemt sak eller forhold, ikke tar Guds formaninger og bud på alvor. En gjør som en selv vil, og det vil i mange tilfelle si at en gjør som alle andre.

Hvorfor så tomt?

På samme tid kan en ikke forstå at forkynnelsen ikke direkte sier en noe. Det virker som Guds rike føles fjernt og uvirkelig. En lever sitt liv i to verdener. Den del som hører Guds rike til, føles svak, ullen og fargeløs. En har problemer med å finne årsaken. Ofte får omgivelsene skylden, men det kan også være at en finner grunnen i sitt eget sviktende andaktsliv.

En ser ikke at om jeg leser og ber aldri så mye, hjelper det meg ikke, om jeg ikke innretter mitt liv etter Guds ord.

Den som ikke retter seg etter hva Gud har sagt, tar ikke Guds ord alvorlig. Og den som ikke tar Guds ord alvorlig, tar ikke Gud alvorlig.

Ta Gud alvorlig

Ditt gamle menneske vil hele tiden unndra seg Gud, og det gjør det ved å unndra seg Guds myndighet. Ingen kristen kan frita seg selv for å leve etter Guds bud og formaninger. Når Guds ord forkynner oss at Jesus er lovens ende, så betyr det at loven ikke fører et eneste menneske til frelse. Det er bare en vei til himmelen, og den heter Jesus. Han alene har fullbrakt verket, og det skal ikke legges noe til. På samme tid skal det også sies at ingen sann og levende kristen kan slå seg til ro i et liv der Guds formaninger og bud ses på som vennlige anbefalinger som en kan følge slik en selv finner det best.

Det er skremmende å se den ene etter den andre av de som bekjenner seg som kristne, gjør hva de selv finner for godt.

En kristen, som nå er død, spurte meg til råds i en bestemt sak. Jeg svarte at jeg ville ikke svare, fordi Guds ord uttrykte seg helt klart om det spørsmål, og jeg visste at det var ikke ukjent for henne.

En tid senere kom hun til meg igjen og sa at hun visste godt hva jeg ville ha svart på spørsmålet, og om jeg hadde svart, ville hun ikke handlet etter det. Da henviste jeg til Guds ord, og ansikt til ansikt med det våget hun ikke annet enn å gjøre slik det stod.

Gud eller andre

Jeg har ikke glemt denne kvinne sin reaksjon. Det hun sa, sier vi ikke ofte. Men er sannheten den at vi er altfor opptatt av hva andre, og vi selv mener? Er resultatet av det at vi ikke retter oss etter Guds ord? Har andre sine meninger fått det sanne Guds ord sin plass i våre liv?

Ofte begynner frafallet i en kristen sitt liv med at Gud gjennom sitt ord minner om at det er noe i sitt eget liv som skal forandres. Lyder du ikke den røsten, er du på vei inn i frafallet.

Veien tilbake til et sant og sunt kristenliv begynner på samme sted hvor frafallet skjedde. Det Herren sier, mener han, og det må du rette deg etter.

Din og min oppriktige og livslange bønn må være at vi må bli gudfryktige og alvorlige kristne. Uten egne eller andres forhold må vi gjøre det som Herren sier. Vår gamle natur og vår syndige tilbøyelighet må ikke hindre oss i å gjøre det. At vi nettopp i Jesu spor ser mer og mer av vår synd, fritar oss ikke fra å lyde vår Frelser. Det vil vi gjøre så lenge vi lever.

Og vi vil fremdeles forsette på denne vei. Vi kan ikke gå noen annen. Andre må si hva de vil om oss. Vi vil følge Lammet hvor det går. Det som Herren har sagt, vil vi gjøre.

«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn» (Matt 7,24). «For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud» (1 Joh 5,3).

(Fra «Mellem liv & død», Dansk Luthersk Forlag 1998)