Artikel nr 13 fra blad nr 4-2020
Emne: Bokklipp
Før Jesus kommer igjen


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Carl Fr Wisløff
(Fortsættelse fra nr.3-2020)

Det er ikke tvil om når vi ser Bibelens samlede vitnesbyrd, så kommer også dette til å bli verre og verre mot de siste tider. Det er den falske, frafalne kirke.

I våre dager er man svært opptatt av det økumeniske problem. Man tenker på de mange forskjellige kirkesamfunn og spør: «Er det riktig? Skal kristenheten virkelig være oppdelt i så mange samfunn? Må vi ikke arbeide for en synlig enhet mellom alle dem som kaller seg kristne?»

Det kunne være mangt å si om dette spørsmålet, jeg skal ikke gå nærmere inn på det i denne sammenheng. La meg bare si at det er godt mulig at sammenslutning av kirkesamfunn kan være godt og riktig i somme tilfelle. Det vil ingen benekte.

Men en annen sak er mer alvorlig enn antall av kirkesamfunn og konfesjoner, og det er det som Luther kalte den falske kirke, løgnkirken – det som ser ut som Jesu Kristi kirke, men ikke er det. Luther sier: Vi må skjelne mellom den sanne og den falske kirke. Jesus byr oss vokte oss for de falske profeter. Er profetene falske, så er også de kirker falske som følger dem. Og Luther sier: Ulven kan også si: Jeg er hyrde. Djevelen kan si: Jeg er Gud, tilbe meg, Mat 4,9.

Med dette tenker Luther aldeles ikke bare på paven og hans kirke. Han tenker på noe som alltid er aktuelt, noe som truer oss alle. Må Gud hjelpe oss til å leve i sannhet, så vi ikke skulle høre til dem som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft, 2 Tim 3,5.

Men det er også mange lyse trekk i bilde i våre dager. Vi aner et nytt åndelig klima. Det er lettere å samle folk. Mange unge mennesker bekjenner nå Jesu navn. Det er mulig vi går mot en vekkelsesperiode igjen. Gud gi det var sant, og Gud gi det var åndsmakt blant oss til å utnytte den. La oss være våkne. Vi skal ikke gå omkring og dømme andre, men vi skal hver i vårt hjerteliv, og i den kristelige virksomhet vi har ansvaret for, be Gud uopphørlig om å få lov til å leve i Sannheten. Gud gi at vi måtte få være blant dem som er våkne når Jesus kommer.

Bibelen viser oss en tredje skikkelse. Vi finner den flere steder i Joh.åpenb. La meg peke på kap. 19,6-9: «Og jeg hørte likesom en lyd av en stor skare, og som en lyd av mange vann, og som en lyd av sterke tordendrønn, som sa: Halleluja! For Gud er Herren, Den Allmektige regjerer som konge! La oss glede oss og fryde oss og gi ham æren! For Lammets bryllup er kommet, og hans brud har gjort seg rede. Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger. Og han sier til meg: Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllups-måltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord.»

Bruden er den tredje skikkelsen vi møter i den siste tid. Vi har sett hvorledes alt skal tilspisse seg. Motstanden styrkes, blir mer pågående, brutal, fornektelsen blir mer frekk og spottende. Men samtidig blir bekjennelsen mer frimodig. Brudens skinnende hvite lin er ferdig til Lammets bryllupsmåltid. Det er Herrens utvalgte menighet av dem som tok imot kallet, og som er aktet tro og skal få gå med ham inn i den evige bryllupsfest.

Vi skimter enda noen skikkelser i Joh.åpenb., nemlig martyrene. I kap.20,1-4 i Åpenbaringsboken leser vi: «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen med nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og kastet ham i avgrunnen, lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene – ikke før de tusen år var til ende. Deretter skal han slippes løs en kort tid.

Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld, og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket sammen med Kristus i tusen år».

Vi har kanskje ikke vært helt sikre på hva vi skulle tenke om martyrene. Noen har syntes synd på dem, stakkars mennesker som fikk gå igjennom slike pinsler – godt at vi lever i mer siviliserte tider. Men faktum er jo at det er troende mennesker som gjennomlever martyrtider nettopp nå i våre dager – ja, det er endog mange av dem.

Andre har beundret martyrene og sett opp til dem som store helter. Men kanskje var de skrøpelige mennesker de også, kanskje kjente de motet svikte somme tider. Hovedsaken er at «de har seiret over ham (Satan) i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden» (Åp 12,11).

I Joh.åp.20,4 står det at martyrene ble levende og regjerte med Kristus i tusen år. I den gamle kirkes tid mente de fleste at dette skulle bokstavelig gå i oppfyllelse, nemlig slik at Jesus skal komme igjen. Så oppstår de troende døde, blodvitnene regjerer med Kristus i tusen år. Det er som om denne gamle jord får en sabbatshvile før den aller siste dom. Dette syn på de siste tider har nok mer for seg enn vi i lang tid har vært tilbøyelig til å tro. Det står tydelig i Bibelen. I 1 Tess 4,16-18 leser vi: «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord».

Guds ord taler sterkt til oss om å være våkne, om å ferdes varsomt i verden, om ikke å elske den. Vi skal heller høre hva Peter oppfordrer til: «Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt» 2 Pet 3,11.

For meg har 2 Kor 6,16-18 lenge vært et alvorlig ord. Det har både dømt meg og oppreist meg. «Og hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem, jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. Gå derfor ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige».

Guds folk! Vi ser ondskapens krefter samle seg til den siste strid, og vi har løftet om at Jesus kommer som en tyv om natten. Hvor må vi da ikke strebe etter hellig ferd og gudsfrykt. Så sier Peter at vi skal gjøre en ting til: «mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den» (2 Pet 3,12). Hvordan kan vi det? Vi vet jo at Gud besøker folkene med sitt ord, for å ta ut av alle folk ett folk for sitt navn. Så skal tallet en dag være fullt, og bruden er rede. Da kommer Herre. Vi som er med i misjonens tjeneste, har det store oppdraget å gå ut til jordens ender med evangeliet og kalle mennesker til omvendelse og tro, slik at dette ene folk kan bygges opp for Herrens navn. Slik er vi med på å berede den store dagen da Jesus kommer igjen. Det er en hellig tanke!

En tidlig morgenstund sto jeg på en kystrutebåt på Vestlandet. Morgentåken var ganske tett. Jeg stod der som en landkrabbe og begrep ikke hvordan skipet kunne manøvrere mellom holmer og skjær. Da kom jeg til å se opp, og over mastetoppene fikk jeg se måkene sveve. Solen kunne visst ikke være langt unna likevel, for den lyste i måkevingene. Jeg sa til meg selv: Det er tåke her, men lyset skinner der oppe. Vi kan se det som et glimt allerede. Snart kommer den til å spre tåken, og vi står i solens klare lys.

Det er vår situasjon i dag. Overlyset fra den evige verden bryter allerede inn i tiden. Vi ser veldige begivenheter omkring oss, krig, rykter om krig, voldsomme ting skjer. Menneskene gir seg til å erobre verdensrommet o.s.v. Jeg ser det alt sammen som sollys på måkevinger rett over oss. Da stemmer jeg i med salmedikteren: 

«Når fikentreet skyter blad,
jeg er så glad,
da bliver her snart sommer.
Når himmelrikets blomster
gror for visst jeg tror
Guds rike snarlig kommer».

Må Gud gi oss alle å stå med lampen tent den dagen!

(Trykt på grunnlag av lydbåndopptak under Santalmisjonens generalforsamling i Skien 1972.) Lutherstiftelsen/Sambåndets Forlag, Oslo 1972