”Det er djevle – ånder som gjør tegn. De går ut til kongene i hele verden for å samle dem til krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag”.

Da synden kom inn i verden, fulgte fiendskapet med. Krig har avløst krig, og den 2. verdenskrig blir ikke den siste store krigen. Millioner utover jorden frykter den neste krigen, med konsekvenser som vil overgå alt vi kan forestille oss. Man håper at et ønske hos tilstrekkelig mange mennesker kan hindre krig. Men det håpet vil briste.

Krigen skyldes djevle – ånder, sier Guds ord. Disse onde åndene har Satan til herre. Om ham sier Jesus at han kommer bare for å stjele, slakte og ødelegge.

Satan har ondskapens åndemakter i himmelrommet som sine hjelpere. Disse maktene lar seg ikke binde av noe menneskelig ønske om fred. Bare ett navn gjør dem maktesløse; det er navnet Jesus. Ville verden kjenne ham og åpne seg for hans ord og ånd, da fulgte den ham, som er sterkere enn den sterke, og så var krigsdemonenes bestrebelser forgjeves.

Men verden kjenner ikke Jesus. Han blir møtt av de fleste med det samme hatet som slo imot ham på langfredag. Verden vil følge Djevelen, som verdens fyrste. Derfor skal det lykkes djevle – åndene å samle alle konger på jorden til krig.

Det merkelige er at krigen kalles Guds, Den Allmektiges, store dag. En slik dag var det ikke de onde åndenes hensikt å fremme. Men ondskapen er ikke sin egen herre. Når syndens beger er fylt, blir den svøpen i Guds hånd.

Den tid vil komme da Gud skal bruke denne svøpen. Det er hans lov at det et menneske sår, skal det også høste. Verden kan ikke velge Satan til herre uten å måtte lyde ham.

Hva skal Guds barn gjøre ansikt til ansikt med denne rystende virkeligheten? Dette vil ikke Gud at vi skal være uvitende om. I verset etter ordet om djevle – åndene sier Herren: ”Se, jeg kommer som en tyv! Salig er den som våker!”

(Fra andaktsboka: «Ett er nødvendig», 9. februar)