Artikel nr 09 fra blad nr 5-2020
Emne: Bokklipp
Hvordan Carles Haddon Spurgeon fant Kristus


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Carles Haddon Spurgeon

C. H. Spurgeon ble født av nederlandske foreldre i Kelvedon, Essex, England (1834 - 1892). Tidlig i 1850 ble han omvendt til Kristus i Artillery Street Primitive Metodist kapell, Colchester, Essex.

Etter dåpen ble han pastor i Waterbeach Baptist kapell i 1851.

I 1854 flyttet han til New Park Street kapell, Southwark, London, som snart ble overfylt, noe som nødvendiggjorde bygningen av Metropolitan Tabernaklet i 1859, som fremdeles fungerer som en baptist forsamling.

Hans dype kjærlighet til Kristus, hans forståelse av Skriften, så vel som hans mestring i engelsk, ga noe av de fineste forkynnelse i noen tid og hadde en dyp innvirkning på samfunnet på hans tid. Denne artikkelen gir starten på hans bemerkelsesverdige karriere.

Som gutt hadde jeg i omtrent fem år vært i stor frykt for mitt sinn. Hvis noe menneske har fryktet mer for Guds lov, synes jeg virkelig synd på og sympatiserer med dem. Bunyans bok «Rik nåde» inneholder hovedsakelig min historie. Noen avgrunner han var i, var jeg aldri i, men noen som jeg ble kastet ut i ser det ut til at han aldri har kjent.

Jeg trodde solen var fjernet fra himmelen - at jeg hadde syndet så dypt mot Gud at det ikke var noe håp for meg. Jeg ba, men fikk aldri et glimt av noe svar på det jeg ba om. Jeg søkte i Guds ord, men løftene var mer skremmende enn truslene. Jeg leste om Guds folks privilegier, men med full overbevisning om at de ikke gjaldt for meg.

Hemmeligheten bak min nød var denne: Jeg kjente ikke evangeliet!

Jeg levde i et kristent land. Jeg hadde kristne foreldre. Men jeg forsto ikke helt evangeliets frihet og enkelhet. Jeg deltok på stedene de tilba i byen der jeg bodde, men jeg tror ærlig talt at ikke jeg hørte evangeliet fullstendig forkynt.

Men jeg skylder ikke på talerne. En predikant forkynte den guddommelige suverenitet. Jeg kunne høre ham med glede, men hva hjalp det en stakkars synder som ønsket å vite hva han skulle gjøre for å bli frelst? Det var en annen beundringsverdig predikant som alltid forkynte loven, men hva nytter det å pløye en åker som heller ønsket å bli sådd?

En annen var en stor praktisk forkynner. Jeg hørte ham, men det var svært likt et befal som lærte krigens manøvrer til en gruppe menn uten føtter. Hva skulle jeg gjøre? Alle hans formaninger hjalp intet på meg. Jeg visste at det ble sagt: «Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst» (Apg. 16.31). Men jeg visste ikke hva det var å tro på Kristus.

Noen ganger tror jeg at jeg fortsatt hadde vært i mørke og fortvilelse hvis ikke Guds godhet hadde sendt en snøstorm på en søndag morgen da jeg skulle til et bedehus.

Da jeg ikke greide å gå lenger i den dype snøen, kom jeg til et lite, enkelt metodistkapell. I kapellet kan det være ti eller femten personer. Predikanten kom ikke den morgenen - snødde vel inne antar jeg. En fattig mann, en skomaker, en skredder eller noe slikt, gikk opp på talerstolen for å forkynne.

Nå er det vel vanlig at predikanter skal lære tilhørerne noe, men denne mannen virket virkelig enfoldig, som du ville sagt. Han måtte holde seg helt til teksten, av den enkle grunnen at han ikke hadde noe annet å si. Teksten var: «Se på meg og bli frelst, alle jordens ender» (KJV av Jes. 45:22)! Han uttalte ikke engang ordene rett, men det gjorde ikke noe. Jeg fikk et glimt av håp i teksten.

Han begynte slik: «Mine kjære venner, dette er en veldig enkel tekst. Det står «se». Nå krever ikke det så stor innsats. Du skal ikke engang løfte foten eller fingeren, du skal bare «se». Et menneske trenger ikke gå på college for å lære å se. Du er kanskje den største tomsingen som finnes, men likevel kan du se. Et menneske trenger ikke tjene tusenvis i året for å se.

Hvem som helst kan se, et barn kan se. Men det er dette teksten sier!

Men det står altså: «Se på meg!». «Ay, ay» sa han på sitt brede Essex, «mange av dere ser på dere selv. Men det er ingen nytte i å se der. Du vil aldri finne noen trøst hos deg selv. Noen ser på Gud Faderen. Nei, du må på en måte se forbi Ham, for Jesus Kristus sier: «Se på meg!». Noen av dere sier: «Jeg må vente på at Ånden skal gjøre sitt verk». Du har ingen ting med Han å gjøre akkurat nå. Se på Kristus, for det står da «Se på meg!». Så fulgte denne gode mannen opp teksten slik: «Se på meg, jeg svetter store blodsdråper. Se på meg, Jeg henger på korset. Se, jeg er død og begravet. Se på meg, jeg har stått opp igjen. Se på meg, jeg har steget opp til Faderen og sitter ved Hans høyre hånd. Å, se på meg! Se på meg!»

Da han hadde holdt på så lenge som ti minutter eller så, var han til enden på sin tale. Han så på meg under galleriet, og med så få til stede, visste han at jeg var en fremmed.

Han sa da: «Unge mann, du ser helt elendig ut». Vel, det gjorde jeg, men jeg var ikke akkurat vant til å få kommentarer om mitt personlige utseende fra talerstolen før. Det var imidlertid godt det ble slik.

Han fortsatte, «Og du vil alltid være elendig - elendig i livet og elendig i døden - hvis du ikke følger min tekst. Men hvis du adlyder den nå, i dette øyeblikket, vil du bli frelst». Så ropte han som bare en gammeldags metodist kan: «Ung mann, se på Jesus Kristus!». Der og da var skyen borte, mørket rullet bort, og i det øyeblikk så jeg solen. Jeg kunne ha reist meg der og da, og sunget med de mest entusiastiske av dem om Kristi dyrebare blod, og den enkle tro som bare ser på Ham. Å, om noen hadde fortalt meg dette før! Se på Jesus Kristus, så skal du bli frelst.

(Innsendt av Knut Hegle)