Artikel nr 12 fra blad nr 5-2020
Emne: Bokklipp
Lydighet overfor øvrigheten


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Carl Olof Rosenius

«Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! For det er ikke øvrighet uten av Gud.» Rom 13,1 

Alle som vil gi akt på Guds ord, skal vite at de skylder å vise sin øvrighet lydighet og troskap i alle ting. Og dette skrev apostelen til de kristne i Rom, hvor der jo var en hedensk øvrighet. Hadde ikke apostelen lært dem dette, hadde de handlet som de selv syntes i dette stykket. Og da hadde de nok hatt vanskelig for å forstå at de "for Herrens skyld" skulle vise aktelse og lydighet mot selve tyrannen Nero, det måtte vel snarere ha vært kristelig rett å hjelpe til å styrte ham, hvis det hadde vært mulig.

Vi vet at jødene ofte gjorde opprør, etter at de var kommet under Roms herredømme. Derfor mente apostelen at det var nødvendig å bruke både mange og tydelige ord om denne saken.

Men var de kristne i Rom skyldige å vise lydighet mot sin hedenske øvrighet, hvor sterkt blir ikke da den "frihetsånd" fordømt her som – selv innenfor de kristnes rekker – hever sin frekke røst mot øvrigheten og mot all lydighet mot dem. Dette skulle de kristne tenke over og ikke la seg forville av de ugudelige.

Apostelen har mer enn èn gang gitt denne formaningen. "Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som er den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt. For således er det Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal målbinde de uvettige menneskers vankunnighet."

"Minn dem om å underordne seg under myndigheter og øvrigheter" og så videre.

Vår plikt mot øvrigheten er altså sagt klart og forståelig nok. Men det som apostelen så tilføyer, synes vi vel er underligere.

«For det er ikke øvrighet uten av Gud.» Dette er hovedgrunnen til at vi skal være lydige mot øvrigheten. Men hvorledes skal vi forstå dette at all øvrighet er av Gud? Den kan jo ofte være både ond og ukristelig! Vi forstår og forklarer det ikke riktig, hvis vi sier at Gud må "tillate" alt det som skal hende. Også en gudløs øvrighet skulle altså da få lov til å sitte i sin høye stilling bare fordi Gud tillater det. Men det er ikke slik å forstå. For det som Gud bare "tillater", kan aldri sies å være av Gud. Dessuten føyer apostelen straks til at de øvrigheter som er, "de er innsatt av Gud."

En forklarer det heller ikke riktig hvis en sier at det er selve embetet som er opprettet av Gud, selv om de personene som har embetet, er mot Guds vilje. Men det er heller ikke slik å forstå. Apostelen sier utrykkelig at de øvrigheter som er, de er innsatt av Gud. Han har altså innsatt også de styrende personer, ikke bare embetet. At selve embetet er innstiftet av Gud, er også en sannhet som det er verd å tenke over. Grunnen til det ble allerede lagt i foreldremyndigheten og i det fjerde budet. Siden er det stadfestet ved mange ord av Herren.

Selve embetet er altså riktig nok en dyrebar gave fra Gud. Men her blir det likevel sagt noe mer: "De øvrigheter som er, de er innsatt av Gud." Hvorledes skal vi forstå det? Øvrigheten er jo ofte både ond og gudløs. Og Herren hater jo alltid det som er ondt.

Dette kan vi bare forstå på èn måte. Vi må se det i det lyset som vi ser alt det som Gud gjør i denne verden. Enten Gud sender oss det som er godt i seg selv, eller han sender det som er ondt i seg selv, så er han alltid like god, vis og rettferdig. Vi må her lære å tro på en eneste allmektig Gud og Herre, som styrer verden.

Kristus sa uttrykkelig til den romerske keisers befalingsmann i Jødeland: "Du hadde ingen makt over meg, hvis det ikke var gitt deg ovenfra." Og om den lidelsen, som Pilatus dømte ham til, sier han: "Skal jeg ikke drikke den kalk min Far har gitt meg?" Det var "ovenfra", fra Jesu Kristi Far, Pilatus hadde sin makt til å dømme den uskyldige til døden.

Har vi altså en god og kristelig øvrighet, så er det en Guds nåde over landet. Men har vi en ond og gudløs øvrighet, så er det en straff og en tukt fra den samme hellige Gud. Og får vi oppleve en slik øvrighet, gjelder det bare å feste sitt øye på Gud og på hans dom over oss. Og da hans straffedom er like hellig som hans nåde, bør vi også for hans skyld være lydig mot den øvrigheten han har innsatt over oss. På samme måten skal vi, når vi har en god øvrighet, også se Gud i det, og for hans skyld være lydige mot denne gode øvrigheten.

Enten øvrighetspersonene måtte være gode eller onde, så sier apostelen her at de er "Guds tjenere." Den verste øvrighet som et land kan ha, er altså innsatt av Gud for å gjøre Guds hellige vilje. Hvor Gud gir et folk onde, gudløse tyranner til å styre, eller på den andre side "barn til styrere over dem, og guttekåthet til å herske over dem," så er dette Guds straff og tukt over et ondt og hardnakket folk og en prøve for de troende. 

(Fra «Husandaktsboken», 1. desember)