«Og det skjedde, da englene var fart opp fra dem til himmelen, da sa gjeterne til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss.» (Luk 2,5)

Betlehem – byen har en egen klang. Her brytes lys og mørke, tragedie og trøst. En rask gjennomgang av Bibelens beretninger fra dette sted viser det. Stedet har en sentral plass i Guds hjerte. Her døde Rakel,

Jakobs elskede hustru og ble lagt i en grav etter at hun hadde født sin andre sønn som hun kalte Benoni. Det betyr «min smertes sønn», mens Jakob kalte ham Benjamin «Lykkens sønn». Betlehem ble et dommersete der Ibsan regjerte. Her møter vi Boas som tar seg av den moabittiske Rut på en omsorgsfull måte. Slekten hans får sitt tilhold her og oldebarnet David som blir den store kongen, gjør dette sted til et sentrum. Den blir kalt Davids by.

En mørk natt tenner Israels Gud et stort lys på himmelen. Deretter sender han én engel med bud fra herlighetens Gud. Lyset fra Guds herlighet som omga engelen, fortrengte mørket på nattehimmelen utenfor Betlehem. Men ordene som trengte inn gjennom hyrdenes ører, ga enda større virkning enn lyset. «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.» Ordene drev dem til å handle i tro og oppleve det som hadde skjedd.

Disse gjeterne stod i en lang tradisjon. De hørte med til en gruppe som Herren hadde betrodd seg til tidligere. Både Abraham, Isak og Jakob var gjetere. Herren fant også David på markene utenfor Betlehem og salvet ham til konge over Israel.

Videre befant disse gjeterne seg midt i profetien om Messias. Det var hit han skulle komme. Profeten Mika hadde talt i klare ordelag om dette. «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager». (Mika 5,1) Det var ikke til å misforstå. Hadde de også hatt dette temaet fore i nattetimene sammen med sauene?

Når engelens budskap lyder, er det en bekreftelse på sannheten i profetordet. Det Gud har lovet, vil han holde.

Disse gjeterne var trofaste og våkne mennesker. De tok vare på sauene sine, og Israels Gud betrodde seg til dem og gav dem det første innsynet i sitt frelsesverk.

Etter at engelen hadde talt til dem og engleskaren hadde forlatt dem, var det ikke opplevelsen som fylte dem, men budskapet som var betrodd dem. Opplevelsen ble ikke gitt dem – for at de skulle ha salige følelser og dyrke opplevelsen. Den var et kall til oppbrudd. Derfor befinner de seg straks på vei inn til Betlehem. De skyndte seg, står det!

Med egne øyne måtte de se det underet som engelen hadde fortalt dem.

«La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss». En kunne tenke at de ville tatt noen omveier til familie og venner og fortalt om englebesøket. Men nei, det var noe som var viktigere. De gikk like til Betlehem for å se.

Nå var nok ikke Betlehem noen stor by på denne tiden. Likevel fikk de et godt veikart. De skulle ikke søke de rike og mektige, heller ikke hos dem som vanligvis ga husrom til veifarende. Tegnet gjaldt en krybbe som hadde gitt seng til et nyfødt barn. Stedet hvor dyrene spiste. Fattige omgivelser, men de skulle finne ham som for vår skyld ble fattig. (2 Kor 8,9).

De fulgte engelens anvisning, og der fant de både barnet i krybben, Maria og Josef. Slik føyer de seg inn i rekken blant alle dem som har funnet ham og sett hans frelse og blitt gjort rike.

En hellig stund i en stall der himmelens Gud kom så nær. De fikk fortelle sin historie. «Fortalte de om det ordet som var talt til dem om dette barnet. 18 Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt dem av gjeterne». Denne historien varmet Marias hjerte og la seg som en vel bevart skatt i hennes indre.

Muligens fikk de også denne hellige natt høre Maria og Josefs historie. Historiene hørte sammen og knyttet dem sammen som hånd i hanske. Hans trofasthet er stor og hans frelse fyller alle som kommer til ham.

Det ble takk og tilbedelse på markene denne natten. Kan hende kunne ikke sauene annet enn å undre seg over hva som hadde skjedd med gjeterne deres?