Hele Vesten er i ferd med å endre syn på familie og samliv. I løpet av svært kort tid har det skjedd store forandringer. For å forstå denne utviklingen må vi ha kjennskap til de krefter som har en agenda om å omforme samfunnet.

Etter at kommunistene hadde lagt under seg Russland, forsøkte den røde hær ved makt å utbre og fremme den kommunistiske ideologi. Men de ble slått ved et slag i Polen.

Det førte til at overbeviste kommunister forstod at Europa ikke kunne inntas ved makt. Europas arbeidere skulle vinnes ved at kulturen ble endret. Det førte til opprettelse av Frankfurterskolen, som hadde som sin agenda å bryte ned den vestlige kultur.

Da Hitler overtok makten i Tyskland, ble det vanskelig å fortsette denne kampen. Flere av Frankfurterskolens tilhengere flyttet da til USA, hvor de i løpet av kort tid fikk stillinger ved flere universiteter. Et av de første var Columbia University. I Norge argumenterte professor Edward Bull så tidlig som i 1923 for Frankfurterskolens ideologi, og hans tanker har senere utgjort en del av Arbeiderpartiets tankegods.

Frankfurterskolens ideologi heter Den kritiske teori. Denne teori deler mennesker i to: De som undertrykker – og de som blir undertrykket. De undertrykte er ofrene. Undertrykkerne har ikke den moralske autoritet. Den tilhører nemlig ofrene, som ikke undertrykker noen, men som lider. Marx var opptatt av de økonomiske forhold og kjempet for at arbeiderne skulle overta produksjonsmidlene.

I henhold til kritisk teori må man se hele spekteret av dem som undertrykkes. Den hvite mann undertrykker de fargede. Menn undertrykker kvinner. De heterofile undertrykker de homofile. De rike undertrykker de fattige. Kristendommen er dominerende fordi den har bekjempet annerledes troende. Slik kan vi fortsette. Minoritetsgrupper er ofre som må løftes fram.

Postmodernismen mener at vår virkelighet er en sosial konstruksjon. Det betyr at alt vi vet om vår verden beror på den kulturelle tolkning av hva vi opplever. Det er umulig å ha objektiv kunnskap fordi alle våre sanseinntrykk preges av kulturen vi lever i. Man forstod at man måtte få kontroll over det som påvirker tankegangen til folk flest.

Det førte til det vi kaller kulturmarxisme, som har som klar målsetning å omforme samfunnet og fjerne spesielt all innflytelse fra kristendommen ved å: 1. Kontrollere media. 2. Kontrollere utdannelsessystemet. 3. Kontrollere underholdningsbransjen. 4. Politisk kontroll, derved også kontroll av lovgivning. 5. Kontrollere språket. Å kontrollere hva folk kan og ikke kan si og mene. 6. Å øke statens makt parallelt med reduksjon av familiens betydning.

Dette er et totalitært program. En av de kjente talsmenn for denne nye tenkemåten var Herbert Marcuse. Han er kanskje mest kjent for uttrykket «make love, not war». Hans tanker lå bak 1968-studentopprøret. Marcuse regnes som opphavsmannen til Det nye venstre som vant innpass i Det demokratiske partiet, som i løpet av noen få tiår ble omdannet fra å være et parti for gjennomsnittsamerikaneren til å bli et parti for venstresidens ideer.

Hillary Clinton samarbeidet med Saul Alinsky, en radikal kommunist. Hun skrev også en avhandling om ham. Marcuse omdefinerte toleranse slik at man alltid skal tolerere ofrene, og aldri dem som undertrykker. Det er de undertrykte som har rett. Majoritetssynet skal ikke tolereres.

Den seksuelle revolusjon har sitt grunnlag i Freuds påstander at mentale forstyrrelser og sinnslidelser i stor grad har sin årsak i at folks seksuelle ønsker og drifter undertrykkes. Kinseys arbeider på 1950 tallet forsterket denne revolusjon. Da P-pillen kom rundt 1960 og ble allemannseie, kom også sterke røster som gikk mot all form for seksuelle normer og regler.

Det var fritt fram. Gjør det du har lyst til. Ved å akseptere sex før ekteskapet kunne man bli kvitt skadelig frykt og skyldfølelse. Den seksuelle revolusjon la også grunnlaget for homobevegelsen. Betydningen av monogami ble nedgradert. Det viktigste ble å gjøre det man har lyst til. Kristen seksualmoral ble noe som ødela livsgleden.

Det betyr at sex ikke lenger hadde som hovedformål å opprettholde slekten ved reproduksjon. Barn ble ofte et uønsket resultat av fri sex. Det førte igjen til at abort ble en rettighet. Radikal feminisme vokste fram. Vi forstår alle at fri sex førte til store forandringer for ekteskapet.

Verdien av den klassiske familie med mor-far-barn ble dekonstruert. I dag er alle samlivsformer akseptert. Alle er like bra, ingen samlivsformer skal fremheves. Det har blitt en trosartikkel at alle samlivsformer er likeverdige. Mennesket er preget av autonomi, og egoisme.

Den store synden i dag er å mene at ens eget syn er bedre. Å forsøke å overføre egne meninger på andre er selve kardinalsynden. Formaning og tilrettevisning er grovt krenkende. Derfor bør vi ikke bli overrasket om vi selv i Norge snart vil kunne bli lovbrytere ved å argumentere for kristen etikk og seksualmoral.

Det er eiendommelig å observere at selv høyrepolitikere i dag omfavner ideene til kulturmarxismen. Pridebevegelsen er en følge av kulturmarxismen.

Hva med barna, hva med ungdommen? Hvordan blir Norge om noen få år når langtidsresultatene av moralsk anarki vil melde seg? Personlig frykter jeg, kanskje fordi jeg har medisinsk bakgrunn, at det kan bli mye depresjoner, usikkerhet, fortvilelse, forvirring – og at rusproblematikk, selvskading og liknende vil kunne øke.

(Dagen 27.06.2019. Gjengitt med tillatelse fra forfatteren)