| Velkommen |
| Les artikler |
| Taler - nye |
| Taler - arkiv |
Taler - YouTube  |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Jesus blir i den som blir i ham, og den som tror på Jesus får derfor del i et oppstandelsesliv med Jesus, et nytt liv i sannhet og rettferdighet, en vandring som lys i verden, et himmelliv her på jorden, en forsmak og et pant på det liv som du som tror på Jesus skal leve bak død og grav.
Men det er noen vesentlige moment som det er viktig å være klar over når det gjelder dette livet. Skriften taler om en indre fornyelse og levendegjørelse, en åndelig oppstandelse med Kristus til et nytt liv i etterfølgelse, i hellighet og renhet. Men denne indre fornyelse og levendegjørelse kan bare skje parallelt med at den troende på det ytre plan opplever motgang og lidelse og mister sitt liv i denne verden.
Der en kristen søker ære og medgang, popularitet, rikdom eller på annen måte har sitt liv i denne verden, der umuliggjøres ikke bare den åndelige levendegjørelse, men en mister det evige liv. Det er dette Jesus sikter til når han sier: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?» (Mt 16:25f).
Om du først begynner å legge merke til det i Skriften, så sammenstilles igjen og igjen den åndelige levendegjørelse og fornyelse med lidelse og ytre motgang. Det er som vi leste her: Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse – det er den åndelige levendegjørelse eller gjenfødelsen og helliggjørelsen – og samfunnet med hans lidelser, det kommer i samme åndedrett. Ingen åndelig levendegjørelse uten samtidig en ytre lidelse, «idet jeg blir gjort lik med ham i hans død».
Jeg er redd vi lever i en tid hvor vi nesten er blitt fremmede for denne siden ved kristenlivet. Den lidelse og død som Skriften taler om her er ikke noe du og jeg kan velge, noe vi kan slippe unna. Nei, så sant vi lever med Jesus, så hører det med. Men du kan unngå det ved å skikke deg lik denne verden, ved å slå av på Guds ord og slutte fred med både synden og verden. Mange søker det.
«For som jeg så ofte har sagt dere, og nå igjen sier med tårer: Mange vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen. Deres gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting» (Fil 3,18-19).
De har buken, det vil si vellevnet og gode dager som sin gud, de trakter bare etter å ha det godt i denne verden. Det er tale om et fiendskap mot å ta opp Jesu kors og følge ham etter i denne verden. Dette rammer på en særlig måte herlighets-teologien, men det rammer også den tilpasningskristendom vi møter i dag, hvor en unngår alt som støter verden og hvor en viker i forhold til det i Guds ord som ikke er populært.
Gjør du det? Tilpasser du deg tidsånden, har du funnet en måte å være kristen på som kan forenes med å bli aktet og æret i denne verden, slippe unna hån og spott, motstand og forfølgelse, forsakelse og lidelse? Enda apostelen sier at alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus skal bli forfulgt (2Tim 3,12).
Eller hva når du møter alminnelig motgang i livet? Du finner ikke den ektefellen du gjerne ville ha, ikke det arbeidet du ønsker deg, du sliter med sykdom og plager, vanskelig økonomi og uforståelig motgang både på den ene og andre måten. Hvor er Gud nå? Hva er vitsen med å tro på Jesus når han ikke griper inn og hjelper meg? Slik taler fiendskapet mot korset, vårt kjød som reiser seg mot Gud slik Israelsfolket reiste seg i bitterhet mot Gud i ørkenen. Å, om vi var døde i Egypt, om vi bare ikke hadde brutt opp! Vokt deg for bitterheten og motløsheten. Dens ånd kommer ikke fra Gud!
Mye av bitterheten og motløsheten har sin rot i menneskets ønske om å gjøre seg et himmelrike her på jorden. Det var de falske profetenes lære, og den er så visst ikke fremmed i våre dager. En kristen skal ikke oppleve motgang og ha det vanskelig, sies det. Gud vil ikke at hans barn skal ha det ondt. Han vil ikke at hans barn skal oppleve sykdom eller fattigdom osv. Nei, vi skal ha liv og overflod. Sier ikke Guds ord det?
Jo, Guds ord sier det. Men husk at Guds ord da taler om vår skatt i himmelen og vårt indre åndelige liv. Og når det gjelder vårt åndelige liv er det rike løfter om at Gud er mektig til å gi oss all nåde i rikelig mål, for at vi alltid og i alle ting kan ha alt vi trenger til, og ha overflod til all god gjerning. Guds nåde i Jesus er så rik at det er gitt deg mer i Jesus enn du trenger for å komme så vidt innenfor en dag. Du skal få ha en rikelig inngang i det fullkomne Guds rike. Det er gitt deg en overflod i frelsen, slik at det av ditt liv kan renne strømmer av levende vann til andre, ditt beger kan flyte over slik at velsignelsens strømmer kan gå til de du lever i blant. Skriften lærer det. Men legg merke at det stod overflod til all god gjerning, ikke overflod av materiell velstand og helse og slikt.
"Men vi har denne skatten i leirkar, for at den rike kraften skal være av Gud og ikke fra oss selv. "(2 Kor 4,7)
- Leirkaret er vårt skrøpelige legeme og vårt ytre liv som ikke er særlig prangende. Gud vil at det skal være slik, for at vi ikke skal ta bort oppmerksomheten fra selve skatten, frelsen i Jesus. Og for at vi ikke skal ha noe å sette vår lit til i vårt eget, men at vi skal ha all vår frimodighet og styrke i Gud.
"På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme".(2 Kor 3,8-10)
- Denne dobbeltheten er der alltid. Vi bærer med oss Jesu død: i det ytre er det trengsel, forfølgelse, hån, spott, rådvillhet og vanskeligheter. Men samtidig er et nytt Åndens liv virksomt midt i dette, i kjærlighet, glede, fred, langmodighet, godhet, trofasthet osv.
"For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød. Så er da døden virksom i oss, men livet i dere. Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! – så tror også vi, og derfor taler vi. For vi vet at han som reiste opp Herren Jesus, han skal også reise oss opp med Jesus og stille oss fram sammen med dere. For alt dette skjer for deres skyld, for at nåden må bli rik og virke rikelig takksigelse fra så mange flere, til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag. For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig". (2 Kor 4,7-18)
Er det slik i ditt liv, at samtidig som ditt liv i det ytre går til grunne, så fornyes ditt indre? Eller er det ditt ytre liv som går fram samtidig som ditt indre går til grunne? Jeg er redd det er sannheten om mange av oss, og er en av de største åndelige sykdommer i vår tid. Apostelen Paulus hadde et helt annet perspektiv:
«Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten.» (Kol 1,24)
Jesus led for oss. Det er intet sted du så tydelig ser inn i frelsen som i Jesu lidelse og sår. Der ser du Guds kjærlighets fylde. Nå har Jesus forlatt denne jord og reist opp til himmelen. Den troende menighet er hans legeme, og Jesus vil at han skal bli kjent og trodd i denne verden. Og nå er det Guds vilje at det skal skje ved at Kristi legeme også er et lidende legeme, et legeme med merker av sår og slag. Paulus visste det, og han visste at det var tilmålt ham et mål av dette. Det målet holdt han på med å utfylle.
Det skal du tenke på når du møter motgang, hån, spott, blir forbigått fordi du er en kristen, opplever urettferdighet og urett. Da skal du tenke på at det er noe som er tilmålt deg. Slik Jesus bar din synd og urett, alt det du hadde gjort mot ham, tålmodig som et lam, og sonte det som om det var han selv som hadde gjort det, så skal du bære de andres urett og synd mot deg, tålmodig. Da vil verden møte Jesu sinn gjennom deg, den vil møte Lammet. Det er Guds vilje (jf 1Pet 2,21-24).
Har du lagt merke til at når Jesus taler om hvetekornet i åkeren, så taler han ikke bare om Guds ord. Men han sier «det er den som ble sådd». Der hvor Guds ord blir sådd i et menneskes hjerte, der såes også dette mennesket. Mennesket selv legges i jorden for å dø. For i Guds rike gjelder hvetekornets lov. Hvis ikke hvetekornet dør, blir det bare det ene kornet, men dersom det dør, så bærer det frukt.
Om du skulle lykkes i å få et godt liv i denne verden, bli æret, kanskje populær, rik og mektig – en som verden så opp til og æret, så ble du kanskje et fint polert hvetekorn, men du bar ingen frukt. Skal du bære frukt, så må du dø. Så må du gi ditt liv hen, miste det, for Jesu skyld. Det gjør den forkynner som holder fram Guds ord, selv om det ikke er populært, selv om det bare gir hån og forakt, beskyldninger og motstand. Det gjør den lege som ikke kan medvirke til abort, den lærer som ikke kan undervise i tråd med evolusjonslæren, som ikke kan hylle homofili og annen synd. En sann kristen søker ikke popularitet, ikke å gli lett gjennom denne verden, men søker å frelse det fortapte og må tale det som er nødvendig, om så ingen vil høre. Slik var det for profetene.
En sann kristen kan ikke gå på akkord med sin overbevisning i hverdagens mange valgsituasjoner, når han settes på prøve, når det koster å leve som en kristen, når det koster å vandre i Jesu fotspor, når det koster å stå fast på Guds ord.
Da legges han i jorden for å dø, da mister han sitt liv, da korsfestes han for denne verden, blir til hån, spott og latter for verden. Men det er fra denne lidelse og død frukten springer fram. Glem ikke det!
«Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.» (Rom 8,17)
Apostelen fortsetter så å tale om de troendes trengsel og lidelser. Det er noe som hører med til det å være en kristen.
Også vi som har fått Ånden som førstegrøde, dvs. som har fått Den Hellige Ånd og det nye Åndens liv som en forsmak på selve høsten, som et pant det liv vi en dag skal leve fullt ut, også vi sukker med oss selv (- over lidelsene, forgjengeligheten med sykdom og annen nød), mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.
Vårt ytre legemes forløsning er altså noe vi lengter etter og venter på. Det skal vi ikke oppleve her i tiden, det hører med til fullendelsen. Jeg vil understreke dette, for det er så mange som lytter til røster som sier at helbredelse og utfrielse fra sykdom, fattigdom og annen elendighet er noe en kristen skal oppleve her og nå. Nei, det skjer bare unntaksvis, om det på noen måte kan være til Guds ære og menneskers gavn. Men det normale og det Gud sier hører med til hans barns kår i denne verden er tvert imot lidelser og trengsel, kors og død!
For i håpet er vi frelst. Vi har et sikkert håp om at vi en dag skal bli fri sykdom og lidelse, trengsel og nød. En dag skal vi få oppleve hele frelsens herlighet og være fullkomment løst, ikke bare fra sykdom, lidelse og død, men også fra synden og kjødet! Det er sikkert og visst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?
Men nettopp fordi vi eier alt dette i håpet, så kan vi være frimodige midt i motgang og lidelse. Vi kan vite at det er vår himmelske Far som legger oss i jorden for at vi skal dø. Han vil det, for han vil at vårt liv skal bære frukt for ham. Han vil at vi skal sette våre liv til for ham og for dem vi lever i blant.
Og vi skal også vite at den trengsel vi opplever er for ingenting å regne mot den herlighet vi en dag skal få del i.