Tales det lite om anfektelser? Henger det sammen med at der ikke er plass til kamp, lidelse og nød i tidens felles oppfatning av hva kristendommen er? Man kan ikke unngå å få det inntrykk at mange mener at en kristen oftest skal være smilende. Han skal gi både seg selv og andre det inntrykk at er man først blitt en kristen, er man kommet over på livets solside.

Anfektelsen kan derfor føre til ensomhet. Å være anfektet øker skylden. Man sier til seg selv: " Det skulle du ikke være. Slik du har det nå, er du en vanære for Jesu navn. Det er nok ingen som får lyst til å være en kristen ved å se på deg!"

Nei til det overfladiske

Er du anfektet har du ikke grunn til å fortvile. Det er det snarere grunn til for den som har en kristendom som lik en badeball som vugger fornøyd på tidens hav. Gud ønsker rot- og grunnfestede barn. Derfor lar han mange slags stormer blåse over dem.

Vi skal ikke sette opp skjema for hvordan Gud fører oss. Vi er jo så ulike. Derfor er hans vei med oss heller ikke den samme. Natur og temperament har en betydelig rolle, det har også oppdragelse og ytre livsvilkår. Alt i vårt liv er med i Guds plan. Og det er en sammenheng mellom alt dette og de redskaper Gud ønsker å danne oss til.

Det kan godt være at både du selv og andre synes at Herren belaster deg for hardt. Det er farlig å gi plass for den tanke. Gud er trofast. Han vil ikke tillate at vi fristes over evne, men sammen med fristelsen skape en vei ut av den, så vi kan stå igjennom den. 1.Kor 10,12.

I anfektelsen er denne sannhet ofte skjult, men den står likevel fast, og du gjør rett i å holde deg til den. Ellers får du fort den tanke at du ikke kan annet enn å falle i synd, men det er en satanisk løgn. Jesus har ikke bare sonet synden, han har også brutt syndens makt.

Den nakne troen

I anfektelsen lar Gud alle dine egne støtter falle. Du ser at ikke noe kan bygges på følelser. Det kan ikke stoles på noe i en tilsynelatende sikkerhet i den ytre verden. Ditt åndelige liv gir deg heller ikke noe holdepunkt. Ikke engang din egen tro kan du regne med.

Det er så vanskelig når alt vårt eget blir tatt fra oss. Man føler seg ribbet og fattig. Spørsmålene til Gud blir mange og store. Men Gud har bare ett svar: Alt det du mangler, eier du i Jesus.

Det religiøse menneske i din gamle natur protesterer. Det kan ikke finne seg i å ikke ha noe selv. Men Gud vil lære deg å se bort fra det gamle menneskets påstander og krav. Guds ord sier: "De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster." Det gjelder også lysten etter et åndelig liv som du kan være tilfreds med.

Herren vil at Jesus skal være ditt eneste holdepunkt. Det er han først når du er misfornøyd med alt hos deg selv. Du må føres dithen at du må si at skal du bli frelst, kan det bare skje om Herre gjør alt.

Det er der ute på det ytterste revet du blir mottakelig for evangeliet. Skal du frelses, er der ingen annen mulighet enn at en annen gjør det helt og fullt. Dypest sett er det en salig stilling å være i.

Rosenius skriver:» Hvilken forunderlig trøst det er med hjertets tro å kunne si: Alt mitt er hans, og hans er mitt. Min synd er hans synd, min nød er hans nød, men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renselse, hans død er mitt liv. Lovet være Herrens navn! Mot min synd setter jeg hans rettferdighet, mot min kulde hans kjærlighet, mot min svakhet hans styrke. Er jeg syndig så er Kristus rettferdig, er jeg kald, så er Kristus varm, er jeg forsagt og engstelig, så vet Kristus råd. Kort sagt: Alt hans er mitt, og mitt er hans.»

Det er dit Herren vil føre oss. La ikke fortvilelsen få makt over deg. Ordet gir deg rett til noe annet. Herren vil skape en vei ut av all nød i ditt liv, og den veien er Jesus. Hjertet ditt skal gjennom alt bindes sterkere til ham. Han skal i stadig høyere grad bli ditt hjertes eneste skatt. Du skal fylles av en usigelig glede som er så dyp at du eier den også i din største nød.

Anfektelse blir aldri det siste i en kristens liv. Herren fører ut av all nød. Det er sjelden at en av Herrens små dør i anfektelse og mørke, men selv når det skjer, er det likevel sant at anfektelsen ikke er det siste. Den lyse, herlige og forklarte dag venter der fremme. Og det gjør den for hver eneste som hører Jesus til.

(Fra "Mellom liv & død", Dansk Luthersk Forlag)