«Då såg Sven at frelsesgrunnen ligg utafor mennesket i Kristus, at frelsa er ferdig, at synda er sona. Evangeliet ved Den Heilage Ande, nå såg han at frelsa gjaldt han. Sven såg samstundes ein stor flokk menneske som gjekk under krossen og blodet og vart frelst og frigjort som han sjølv. Men han fekk også sjå ein endå større flokk som sa seg vera kristne, men dei gjekk forbi krossen, og dei gjekk fortapt.»

Dette skriver Josef Tungland i biografien sin om Sven Foldøen. Det er fra Foldøen sin omvendelse. Sven var født i Ryfylke i Rogaland i 1878 og døde også der 75 år senere, i 1953. Det var et langt og særmerket liv. Som ungdom utvandret han til Amerika, og våren 1902 kjøpte han seg 620 mål god, fet præriejord. Han var 23 år gammel og en framtid som farmer på den amerikanske prærien i Dakota lå foran.

Sven var uomvendt då han kom til USA. Men rundt årsskiftet 1899/1900 ble han omvendt til Gud. Dette var enda to år før han kjøpte jord - «tok land» som det het. Etter omvendelsen kom kallskampen som endte med at eierskapet til amerikansk jord ble en kortvarig affære. Allerede etter noen måneder var jorda solgt og kursen satt mot gamlelandet.

Sven fikk raskt se frukter av sitt virke som forkynner. Allerede på hjemveien, i Amerika, gjennom staten Illinois ble han redskap til vekkelse i en by. Det førte til at han måtte stanse der i byen i tre måneder. Etter å ha vært i Norge bare noen dager, brøt vekkelsen ut på øya Ombo i Ryfylke.

I 50 år reiste han som forkynner i Misjonssambandet og Josef Tungland sier at «ingen har vore reiskap til så mange og store vekkingar som han i Rogaland og mest i Ryfylke».

Vi vender så tilbake til Svends egen omvendelse. Den fikk skjellsettende betydning for ham selv, men også for tjenesten han fikk, synet i og forståelsen av Bibelen og hans egen forkynnelse. Vi vil peke på tre sentrale moment.

For det første stod det tindrende klart for Foldøen at mennesket er en synder som ikke kan omvende seg selv. Han hadde selv prøvd å være en kristen ved en viljes-beslutning. Det gikk ikke. Han erfarte at å bli født på nytt var noe han ikke kunne ordne ved egne valg, viljes-avgjørelser eller beslutninger. Nei, det var et under, et verk av Gud. Og dette Guds verk gjorde Gud ved forkynnelsens dårskap. Den frelsende tro kommer av forkynnelsen som en hører og forkynnelsen som en hører kommer ved Kristi ord. Hemmeligheten var å høre troen forkynt.

Frelsesgrunnen ligger utenfor mennesket, i den Herre Jesus Kristus. Alt annet ble selvlaget kristendom, påhengt fromhet eller egen innbilning. Når Guds Hellige Ånd får vekket syndserkjennelsen i hjerte, blir det ikke selvsagt å stå i et rett forhold til Gud. Da er det bare i Jesu Kristi forsoning en kan ha sin fred, i Kristi verk på Golgata. Hele livet vendte Sven Foldøen seg skarpt mot det selvsagte og den døde rett-troenhet. At en hadde den rette Gudskunnskap i hodet måtte ikke forveksles med å ha den levende tro i hjertet!

Dermed er vi over på det andre momentet. Det var alle de han så for seg som gikk korset forbi. De mente seg å være kristne. De kalte seg kristne. De gikk gjerne i kirke og bedehus, men var ikke frelst. De hadde ikke fått evangeliet åpenbart for sitt hjerte, og eide ikke den levende tro. Foldøen avslørte at bare en intellektuell forståelse av evangeliet ikke er det samme som en sann frelseserkjennelse, men bare en død forstandstro. På den andre siden var han også «spesialist å avsløra farisearen, den sjølvrettferdige og lovtrælen», sier Tungland i biografien. Uansett var målet det samme: At synderen skulle innse sin sanne stilling og bli reddet inn på sikker grunn.

For det tredje var et særmerke ved Foldøen «den smerte og den liding han bar med seg for at folk måtte bli frelst.» Denne nøden fikk jeg i fødselsgave, sa han. Han eide en brann for andres frelse som var helt sjelden. Og i møte med ikke-kristne, verdslige mennesker merket de hans omsorg. Tungland sier at «uomvendte menneske møtte også hos Foldøen ein varme og ei omsut som dei før ikkje var vane med.». Men dette betyr ikke at han gikk på kompromiss med sannheten. Han skjulte ikke at uten Jesus går en evig fortapt. Nei, dette var noe av pulsslaget hos Foldøen. Nettopp omsorgen for deres evige vel lå tungt på han. «Det var ei liding for han å sjå folk leva borte frå Gud og gå fortapingsvegen» (Tungland).

Disse tre sidene ved Foldøens forkynnelse og virke har noe å si oss også i dag. Tydelighet når det gjelder Jesus som eneste veg til frelse, og den uforskyldte nåde for syndere i ham. Dernest redsel og advarsel mot død religiøsitet og kristendom uten liv i Gud. Og dessuten omsorg for sjelene og innsats for andres frelse.

Da Sven Foldøen døde kalla generalsekretær Tormod Vågen han «ein av Herrens største stridsmenn i Norge».