Det er mange kristne i Norge og i Vest-Europa som spør seg: Vil det komme nye vekkelser over land og folk? Vil det nytte å forkynne evangeliet i en tid som vår? Vil mennesker la seg frelse fortsatt i vår del av verden?
Bakgrunnen for disse spørsmålene, som har en engstelig og alvorlig undertone, er den veldige flodbølge av ugudelighet og opprør mot Gud og hans ord, som har flommet over oss i lang tid. Ugudeligheten innen både akademia, politikk, media, underholdnings-industrien og de liberale kirkesamfunnene har bare blitt frekkere og ondere enn noensinne. Vekter, hvor langt på natten er vi kommet?
I tillegg er det få av dem som bekjenner Jesu navn, som våger å hevde sin røst imot den vantroens strøm som renner inn over alt. Nytter det å tjene Jesus Kristus i en tid som vår? Har Gud allerede flyttet lysestaken? Slik spør vi med oppriktig uro og nød i dag.
Et blikk på vår tid gjør oss motløse, men et blikk inn i Guds Ord gir oss ny frimodighet i vår ånd. Som kristne skal vi ikke se ut på den ugudelig verden for å finne ny kraft. Vi skal se inn i Den Hellige Skrift.
Vi er ytterst få, som bekjenner Jesu navn og vil bygge vårt liv og vår tro på Guds ufeilbarlige ord, og kjenner oss mer og mer igjen med de først kristne. De var også svært få midt i det totale åndelige kaoset og dype livsangsten som rådde den gangen.
I Johannes Åpenbaring kapitel 2 og 3 kan vi lese de syv brevene som Jesus Kristus sendte til syv menigheter i Vest-Tyrkia i den første kristne tiden. Alle brevene ble rettet til engelen, eller forstanderen for menighetene. Fem av de syv menighetene får både ros og anklage fra Jesus Kristus. To av menigheten får bare ros og oppmuntring. Den siste av disse to er menigheten i Filadelfia. Det Jesus Kristus sier til denne menigheten, kan vi merke oss i dag med tanke på vår tjeneste for Jesus Kristus.
I sin presentasjon for forstanderen i menigheten, sier Jesus Kristus at han har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp (Åp 3,7). Der Jesus Messias stenger kan ingen åpne, og der Jesus Messias åpner, kan ingen, stenge.
Videre sier han til forstanderen at han vet om gjerningene hans og at han har satt foran ham en åpnet dør. Døren må ha vært stengt, men så har Jesus Kristus åpnet den. Vi skal ikke tenke her at det er døren til himmelen som Jesus har åpnet for ham. Den døren har vært vidåpen helt siden langfredag, slik at hver fortapt synder har kunne gå inn gjennom den. Nei, her er det en annen dør som er blitt åpnet. Det er døren inn til å tjene Jesus Kristus! Det hadde nemlig vært umulig å utføre en tjeneste for Jesus Kristus i Filadelfia siden døren hadde vært stengt! Men nå var den åpnet. Jesus Kristus hadde åpnet den. Forstanderen og vi må tro at det også gjaldt hele menigheten, hadde Guds velbehag over sitt virke og sin tjeneste
Jesus Kristus gir tre årsaker til at han har åpnet døren for ham.
For det første hadde han liten styrke. Grunnteksten bruker ordet “mikro” styrke. I verdslige menneskers ører, høres dette lite oppløftende ut. Svakhet er ikke noe ideal i vår tid, og vi har en slags forakt for svakhet noen hver av oss. Det sterke, mektige, kreative og grensesprengende blir tiljublet i dag. Det at forstanderen hadde liten styrke i seg selv, gjorde at Jesus Kristus ble hans styrke. Han var fattig i ånden, men ikke fattig på Den Hellige Ånd. Med liten styrke og fattig i ånden, var han blitt så avhengig av Jesus Kristus. Han og menigheten levde i Jesu ord: “For uten meg kan dere intet gjøre.” (Joh 15,5). Døren var åpnet.
For det andre hadde han tatt vare på Jesu ord. Den som tar vare på Jesu ord, vil Jesus ta vare på. Ingen bibelkritikker eller et menneske som stiller seg i et bedømmende forhold til Guds Ord, må regne med at Jesus setter en åpnet dør for dem. Dette er vår tid ett eneste stort vitnesbyrd om. Slipper en kirke, menighet eller organisasjon bibelkritikken løs i sin midte, stenges døren og frafallet og forfallet kommer meget raskt.
I Filadelfia hadde de tatt vare på Jesu Ord. Hvordan skal vi ta vare på Jesu Ord? Jo, på samme måte som vi tar vare på det mest dyrebare som vi eier. Alle kristne er kalt til å ta vare på Ordet om korset og om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde. Men ikke bare det. Alt Guds Ord skal en kristen hegne om og innrette seg etter. Jesus Kristus gir følgende løfte om dette: “Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.” (Joh 14,23).
For det tredje hadde forstanderen ikke fornektet Jesu navn. Både for denne menigheten og for de andre menighetene på denne tiden, var martyriet en alvorlig trussel. I forfølgelsestidene var det mange som sviktet Jesus Kristus og gikk fortapt. I den ytterste prøvelsen der det stod om livet, var det mange som avslørte at forholdet til Jesus Kristus ikke var som det skulle. Disse menneskene hadde det som det så treffende blir sagt i lignelsen om såmannen og såkornet: “De på steingrunn er de som tar imot Ordet med glede når de hører det. Men de har ingen rot. De tror til en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.” (Luk 8,13)
Prisen ble for høy for disse. De sviktet da det gjaldt som mest. Forstanderen i Filadelfia hadde bekjent Jesu navn i møte med motstanderne og trusselen om en brå død.
Det er ingen overdrivelse å hevde at de bibeltro kristne i Norge er veldig svake. Men det trenger ikke være noe krise, om Jesus Kristus får være styrken. Midt i det største forfall og frafall fra den kristne tro, kan den kristne som kjenner på sin egen usseldom, svakhet og manglende styrke, ha en åpnet dør til tjeneste for Jesus Kristus. Gud bryr seg ikke om antall, men om vi holder fast ved hans ord og bekjenner Jesu navn i motstand. Alle kristne som vil leve gudfryktig i denne verden, vil bli forfulgt. Det sier Guds Ord helt klart (2 Tim 3,12). Men det er ikke den store faren. Faren er selvtilfredsheten. Den kristne som sier at han er rik, har overflod og mangler ingenting, har satt Jesus Kristus utenfor.
La det være din store oppmuntring. Jesus Kristus har alltid en åpnet dør uansett tid og åndsklima for dem som lignes med forstanderen for menigheten i Filadelfia.
Apostelen Paulus var en slik person. Han skrev til menigheten i Korint: “I Efesus blir jeg inntil pinsen, for en stor og virksom dør er opplatt for meg, og det er mange motstandere.” (16,9). Døren var åpnet, men motstand!
Det er mye å sørge over i dag når det gjelder kristenliv og åndsliv. Vi blir oppriktig fulle av sorg når vi ser hvordan ugudelighet og frafall brer mer og mer om seg. Og vi kan fristes til å la raseriet ta overhånd og harmes over de ugudelige. Guds Ord advarer mot dette. David skriver i Salme 37: “La ikke din vrede opptennes over de onde, misunn ikke dem som gjør urett. For som gresset blir de hurtig skåret av, og som grønne vekster visner de ned. Sett din lit til Herren og gjør godt. Bo i landet, og legg vinn på trofasthet. Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter.” (1-4)
Vi skal ha et annet fokus. Vi skal tjene Jesus Kristus og vinne mennesker: “Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker.” (2 Kor 5,11). Paulus kjente på denne frykten å stå fremfor Gud og gjøre regnskap for sitt liv. Derfor søkte han å vinne mennesker. Det skal vi også gjøre. Samtidig skal vi ikke fly hit og dit. Herren skal få lede oss: “For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef 2,10)
Også i en tid som vår er det fortsatt en åpnet dør.