“Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg.” Jes 40,15-16
Fristelsen til å tro at Gud har glemt deg, møter deg stadig. Den kommer når du har bedt og bedt i stor nød og Gud ikke griper inn. Den kommer når gamle synder trer fram på ny for ditt indre blikk. Den kommer når du har bedt om seier, men igjen forferdes over friske syndesår.
Jesus sier til deg: “Jeg glemmer ikke deg!” Og han gir deg grunnen til at han ikke glemmer: Du er tegnet i hendene hans. Ordet “tegnet” betyr også inngravert. Navnet ditt er ikke skrevet med en skrift som lett kan viskes ut.
Du kan ikke lese dette ordet uten å tenke på naglemerkene. Når du gjør det, blir det stort for hjertet at da Jesus ble naglet til korset som ditt skyldbrev, ble du tegnet i hendene hans.
Du vet fra Jesu møte med Tomas at han stadig har naglemerkede hender. Oppstandelsen har ikke endret det. Finnes det noe sted du heller ville være tegnet? Det måtte da være i Jesu hjerte. Men du er der også. Han bærer deg i sitt innerste i evig kjærlighet.
Denne kjærligheten er ikke bare ord. Hans gjennomstungne hender er beviset på at han elsker deg. Han har villet at du og hans kjærlighetsoffer skal være ett. Det skjer gjennom troen på nådens verk på Golgata.
Dersom du forbyper deg i prisen Jesus måtte betale for deg, faller alle spørsmål bort. Jesu blødende hjerte sier til det innerste i deg at du ikke er glemt. Du er tvert imot elsket med en kjærlighet så høy og så dyp at du aldri vil forstå den til fulle.
Gud lar deg ikke alltid fatte hvorfor han leder deg slik han gjør. Men han vil ikke at du skal være i tvil om dette: Han har ikke glemt deg. Han har tegnet deg i sine hender. Navnet ditt står der i dag. Det står der når det er aller mørkest for deg. Det står der når du skal fram for domstolen. Du er ikke glemt av Jesus.