“Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.” (Jes 61,10)
Mange av oss har nok som barn prøvet å forkle oss. For en tid siden kom en av våre jenter i brudekjolen til min hustru. Hun så festlig og fin ut. Men det var en forkledning. Hun var ikke en ekte brud, samme hvor søt og fin hun var å se på.
Mange har gjennom tidene prøvd seg med å forkle seg overfor Gud. Ja, hvem har ikke det? Men det verste er at mange går inn i evigheten i sin forkledning.
Da kong Akab stod ved avslutningen av sitt liv, prøvde også han med forkledning. “Jeg vil forkle meg,” sa han til kong Josafat av Juda som var på besøk. (1 Kongebok 22,30) Gud hadde gjennom profeten Mika gitt til kjenne at Akab ville miste livet om han drog i krig mot Ramot i Gilead. (v.17)
Men Akab bøyde seg ikke. Han bebreidet Josafat som hadde fått ham til å sende bud etter Mika: “Var det ikke det jeg sa til deg? Han spår ikke noe godt om meg, bare ondt!” (v. 18) Var det ondt? Det var sannheten, men den ville Akab verken høre eller bøye seg for. Så forteller Mika om en stor rådslagning i himmelen for Akabs skyld, (v. 19-22) og at Herren har lagt en løgnens ånd i munnen på alle disse profetene. (v. 23)
Men like lite hjalp det. Jo, en kort stund, da det røynet på. (se kap. 21,27-29) Men noen hjerteomvendelse og forandring ble det aldri. Livet igjennom trosset han Herrens tale, og å se til gikk det godt. “Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt.” (Pred 8,11)
Ja, nettopp en slik natur har vi.
Så drog Akab i krig tross Herrens sterke advarsler. Han forkledde seg og mente på den måten at han kunne hindre Guds Ord i å gå i oppfyllelse. Men det var innbilning. Han var offer for en satanisk løgn. Han ble rammet av en pil mellom brynjeskjørtet og brynjen. Det var Guds pil. Den rammer alltid, før eller senere. Med full rett kan vi si at det var Guds Ord som rammet Akab. Forkledningen holdt ikke. Det Herrens Ord som Akab ikke hadde bøyd seg for, rammet han nå til død og undergang.
Jesus sa ved avslutningen av sitt liv: “Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag.” (Joh 12,48)
La oss minne hverandre om at en dag skal vi stå for ham som vet alt om oss. Da skal hans Ord være målestokk. Bare Hans Ord. Det er livets og evighetens store alvor. Og mot Guds vrede over synd og ulydighet, er det ingen forkledning som holder, samme hvor rettferdig og kristelig den kan se ut både i våre egne og andres øyne.
Men det finnes en frelseskledning for fortapte syndere. “Hvite klær.” Og Jesus sier: “Så råder jeg deg at du kjøper av meg .... hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue.” (Åp 3,18) Tenk, vi behøver ikke til vår egen evige ulykke å forkle oss og gi oss ut for noe vi ikke er. Vi må innrømme, vedgå og bekjenne: Jeg er uren og fortapt. Jeg har ikke noe skjul eller noe å dekke meg under for deg, Gud.
Da den fortapte sønn kom hjem i all sin elendighet og hadde satt alt over styr, sa faren til sine tjenere: “Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham.” Den fineste festdrakt lå ferdig da han kom. Hva var det for en drakt eller kledning? Det er den drakt som er “spunnet og vevd” av din Frelsers hellige og syndfrie liv og sonende lidelse og død. Derfor kan den skjule våre synder og hele vårt hjerte-forderv, så vi kan bestå for Gud. Ja, dypest sett er det Guds egen frelsesdrakt. Den kalles: “Rettferdigheten fra Gud.” Og sannelig, den kledningen skjuler hele meg. Luther har sagt: “Kristi rettferdighet gjør både vår person og vår vandring velbehagelig for Gud.”
“Lykkelig det menneske som Herren ikke tilregner skyld,” synger David i Salme 32. Det skyldes den fineste festdrakt. All vår egenrettferdighet er jo bare som en skitten kledning. Men hva Jesus har gjort og vunnet, er som en skjønn og herlig drakt som kan skjule all vår synd og elendighet. Det er det Jesaja gleder seg over når han vitner: “Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.” (Jes 61,10)
Og vi vitner med ham: “Ene i Jesu rettferdighet skjules all min skam.”
Ja, for
“Ved blodet er nå all min synd avtvettet,
ved blodet er meg barnekår opprettet,
det renser stadig, -
alltid er det stort for Gud,
hva Frelseren for meg har gjort.”
Amen.

(Fra Bibelsk Tro 1/1994)