Vi har her i Gal. 2, 20 et personlig vitnesbyrd av apostelen Paulus om hva Golgata kors er kommet til å bety for hans liv, og jeg tror at vi gjør vel i å legge merke til hva han sier. Vi pleier jo det når en betydningsfull mann i Guds rike avlegger personlig vitnesbyrd, og jeg tror det har litt å bety hva Paulus sier om sitt personlige forhold til Kristi død på Golgata kors. «Jeg er korsfestet med Kristus,» sier han.

Jeg har i det senere tenkt meget på hvorfor der er så stor forskjell på våre vitnesbyrd og Paulus' vitnesbyrd om korset.

Vi taler om å klynge oss til korset og stå ved foten av korset. Jeg forstår godt den trang som gir seg uttrykk i dette, og den er skapt av Gud. Men i Det nye testamente tales om at vi skal tro på korset og tilegne oss hva korset egentlig betyr.

Jeg har mange ganger prøvd å lukke øynene og fantasere at jeg så Kristus på korset i ånden på et stort krusifiks, og meg selv stående ved foten av dette. Du og jeg får liten hjelp av det. Det har du merket. Men når Paulus derimot taler om korset, sier han: «Jeg er korsfestet med Kristus», og så taler han om den virkning det har gjort i hans liv: «Jeg lever ikke lenger selv.»

Nå vil jeg spørre deg, troende venn: Kan du vitne i dag og si at du er korsfestet med Kristus? Mange troende kan ikke det. Nå kan du være et frelst menneske om du ikke våger i vitne som Paulus, så sant du er kommet til Kristus med din synd.

Men allikevel må jeg si at så lenge vi ikke kan vitne at vi er korsfestet med Kristus, får vi ikke den rette frimodighet og den rette gnist i var tro og den rette kraft i var helliggjørelse.

Mange spør: Hvordan skal jeg kunne vitne at jeg er korsfestet med Kristus, når jeg kjenner på alt det onde som bor i meg? Det verste for alle ærlige kristne er ikke den synd vi har gjort, heller ikke det vi har forsømt, men det som vi er i oss selv.

Her er så mange som sier: Jeg tror at Gud har tilgitt meg min synd, og jeg tror at jeg får være et Guds barn for Kristi skyld, men der er noe som er verre, og som berøver meg all frimodighet, og det er at jeg i mitt hjerte er så vrang, sa uvillig til alt som er god, så falsk og ond. Det er så meget syndig og sløvt. Og så skulle jeg allikevel kunne vitne: «Jeg er korsfestet med Kristus», — hvordan skulle det kunne gå til?

La oss nå stile det spørsmål: Hvordan kunne det gå til at Paulus kunne vitne som han gjorde? Var han ferdig med alt som var ondt i sitt hjerte? Kjente han aldri ulyst til å be? Var han aldri treg til å gjøre Guds vilje? Kjente han aldri falskhet i sitt hjerte eller sløvhet eller noe slikt?

Jo, det kjente han bedre enn oss, fordi Gud hadde adgang til hans hjerte, og han sier: «For jeg vet at i meg, det er mitt kjød, bor intet godt. — Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» (Rom 7, 18 og 24.)

Vi får lys over hva Paulus mener når vi ser på hva han ellers har skrevet. «Intet profetisk ord er gitt til egen tydning.» Det må fortolkes med hva der ellers står i Bibelen, sees i lys av hva som ellers står skrevet. I Kol 3, 3 står der: «I er jo død.» Og noen vers lenger nede: «Så død da —!)» Paulus så at Kolossenser-menigheten var plaget av slike forferdelige djevelske ting som han nevner i vers 5 og følgende, og enda Paulus visste det, sa han: «I er død.» Merker du denne dobbelthet? I 2 Kor 5, 15 får vi høre forklaringen på hva han mener.

Det har ofte stor betydning å legge merke til enkelte småord i Skriften. Legg her merke til det lille ord i vers 15: «derfor». «En er død for alle; derfor er de alle døde.» Ikke fordi de er blitt syndfri og har seiret over alt ondt i sitt hjerte eller ikke føler seg fristet til synd; men fordi én er død, fordi Kristus døde for alle, er de alle døde. Det er et vidunderlig ord. Begynner det å gå opp for deg hva Paulus mener når han sier: «Jeg er korsfestet med Kristus»? Fordi Kristus døde i mitt sted, for meg, Paulus, derfor er jeg død med Kristus i Guds øyne. Visstnok lever jeg ennå her i verden og får føle hva det er å være menneske: «….det liv jeg nå lever i kjødet….» (Gal 2, 20.)

Det var i den tysk-franske krig. Alle tyskere ble kalt hjem for å sendes til fronten, og alle tyskerne i London måtte også hjem. En dag møtte en englender en av sine tyske venner på gaten. «Er du her? Er du ikke reist»? «Jeg er død!» var svaret. «Jeg har fått lov å sende en stedfortreder, og siden den stund anser den tyske stat meg for død.

Gud har sendt en stedfortreder, og siden den stund anser han meg for død. Hvis jeg nå virkelig begynner å tro dette at en er død for alle, hva må jeg sa vitne? Da må jeg vitne: «Jeg er korsfestet med Kristus», og hvis jeg ikke gjør det ringeakter jeg Guds nåde.

Jeg skulle ønske at vi ville begynne å tro på korset, ikke bare holde oss til dunkle og uklare talemåter om å stå ved korsets fot, men gjøre det Gud vil, akte på hva han har gjort med oss og vår synd. «Han bar våre synder på sitt legeme opp på treet», og «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse». (Gal 3, 13.)

«Den som ikke gjør alt det som står skrevet i lovens bok, han vare forbannet!» Og når skulle du og jeg komme dit at vi gjorde det?

Men Gud sendte en stedfortreder og kjøpte oss fri Takk da Gud og si: Dette tar jeg imot, at han døde i mitt sted.

(Fra boken «Livets Brød», Gry forlag 1966)