FNs klimapanel gir mennesket skylden for klima og ekstremvær. Det er gammelt nytt for oss som tror Guds ord. Da de første mennesker satte seg opp mot Gud, satte Gud naturen opp mot menneskene (1Mos 3,17-19). Fra syndefallet av har menneskets synd ført med seg flom og tørke, sykdom og lidelse, alt har kommet i ulage (Jer 5,24f).

Gud skapte alt med orden og lovmessighet. Årstidenes og døgnets veksling, sol og regn i rett tid osv, hører med til den orden Gud også lover å opprettholde etter vannflommen (1Mos 8,22; 3 Mos 26,3-5). Regnbuen, som i dag brukes som tegn på at en vil bryte alle lover og all skaperorden, er tegnet på at Gud i sin nåde vil la det være en viss orden og lovmessighet i naturen, tross menneskets synd og opprør (1 Mos 9,9ff).

Gud har gitt alt liv sin bestemte orden og lovmessighet. Vi ser det hos fuglene, som år etter år følger de samme trekk og sykluser. Det er en lov som er nedlagt i dem og som de trofast følger. Men først og fremst har Gud gitt mennesket sine lover, hvordan det skal leve sammen som mann og kvinne, hvordan det skal styre sin ferd på jorden. Men mens dyr og fugler følger den orden og de lover Gud har gitt dem, tror mennesket i sin dårskap at det er så vist at det kan bryte med alle lover og at det er bedre enn Guds skaperordninger og bud: «Selv storken under himmelen kjenner sine tider, og turtelduen og svalen og tranen passer tiden når de skal komme. Men mitt folk kjenner ikke Herrens lov» (Jer 8,7).

Når mennesket ikke vil bry seg om den orden og lov som Gud har gitt for menneskelivet, da svarer Gud med å bryte den lovmessighet og orden han har gitt i naturen. Gang på gang gjorde Gud det mot Israel, det var det vekker-rop han sendte dem fra himmelen, den basunrøst han lot lyde for dem.

Historikeren Terje Tvedt skriver i sin siste bok «Verdenshistorie» at menneskene i tidligere tider ga gudene skylden for flommer og tørke, mens de i dag holder politikerne ansvarlige. Det er mye sant i det, men bare til en viss grad. Menneskene har i liten grad latt seg vekke til omvendelse og tro av flom eller tørke før også, de har vært døve for Guds røst. Selv prester og profeter forkynte, da som nå, at alt skulle bli bra igjen (Jer 8,11). Men ulage i naturen er et forvarsel om en langt alvorligere dom (Amos 5,19).

Det vi opplever i dag av flommer og tørke, hvor alt synes å være i ulage, er en mektig anledning til å kalle verdens mennesker til frelse fra Guds kommende dom. Vi er som Guds folk ikke kalt til å redde verden fra klimatrusselen, men å kalle mennesker til frelse, mens det ennå er tid. Nytter vi anledningen?